Kanadafeberen i Tune

Et slektstreff  nylig fikk rneg til å studere  nærmere  hvorfor Kanadafeberen ble så akutt  i  1926/27.  Jeg  hadde  en onkel  som dro over  dammen,  og  mange  av Tune Historielags lesere  har  slekt  eller  kjente  som på denne  måten emigrerte   –  og  det  med vekslende  hell.
Skrevet av: Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 43, høsten 2001.

Fra Vestre  Tune  reiste  flere,  blant  andre  3 medlemmer  av samme  familie.   Noen fant  lykken i det fremmede  land, andre  ulykken  og vendte  tilbake  til gamlelandet fattigere  enn da de dro. Hjemme  ventet gjelda de hadde  satt  seg i ved avreisen. I tillegg  kom penger  til returbilletten   som noen  måtte  tigge  seg til av slektninger hjemme.  En tilbakebetaling   var jo  helt i det  blå  i  et Norge  som hadde  massearbeidsledighet  og nedgangstider,

Det forhold  at de hjemvendte  ikke var i stand  til å innfri sine forpliktelser  overfor slektninger  kunne selvsagt  føre til misstemning  i slekta.  Først av alt måtte stakkarene tilbakebetale   sin gjeld til Tune kommune.
Kanadafeberen   hadde  sin bakgrunn  i  at på midten av 20 årene bygde Kanada  opp en stor  treforedlingsindustri.   Landet  trengte  arbeidskraft,   bl.a.  skogsarbeidere   til en voksende  industri.  Her hjemme  var forholdene  motsatt.  Etter  oppgangstid  og Bør Børson  stemning  etter  1. verdenskrig,  kommer de berømte  7 magre  år. Her i distriktet  møter  papirindustrien   håpløse  avsetningsvilkår,  overproduksjon på verdensmarkedet,   fallende priser med underskudd  og oppsigelser.

Problemer i industrien  sprer  seg til landbruket.  Holleby  Gods  kommer  i vanskeligheter,  særlig på  grunn  av  stor  lånegjeld  som  deflasjonspolitikken  gjorde  det vanskelig å betjene.
Myndighetene  førte en typisk  liberalistisk  politikk,  og politikerne  hadde  ingen eller liten erfaring  i å takle  økonomiske   kriser.  Nærings-  og finanspolitikken   ble i realiteten  ført  av Norges  Bank  bl.a.  under ledelse  av den velkjente  bankdirektør Rygh.  Her  hjemme  gikk  Oplandsbanken   overende,  og  Skjebergbanken  ble  satt under offentlig administrasjon  – dvs.  at sparerne  mistet deler av pengene sine.
Lensmann  Strømsæther må rykke  ut i pressen  på vegne av Tune og Rolvsøy  Sparebank  å forsikre  at “banken  ikke hadde  så store fordringer at driften var truet”,

SS Montrose

SS Montrose var ett av passasjerskipene som fraktet emigranter fra Liverpool til Quebec i Canada på 20- tallet. Skipet ble levert 14. desmber 1920 og ble torpedert 2. desember i 1940.
Kilde: www. clydesite.co.uk

De  som hadde satt  ut rykter om krise  i  banken,  ble anmeldt  for å spre falske  rykter.
Kort sagt – folk i industri,  håndverk  og etter hvert landbruk hadde ikke penger,  og de som hadde  spart  noen,  mistet  dem. Fra  slike fattige  forhold ville mange  bort, og drømmen  om Kanada  våknet. I avisene  averterte  unge menn etter reisefølge  til det fremmede  land. Dampskipselskap    lokket  med  billige reiser,  og de kanadiske myndigheter  sendte  over  delegasjoner,   bl.a.  leger  som  ønsket  å godkjenne  emigrantene.  “Bør  De ikke utvandre”?  lød kampanjen.

Tune  kommune  med  en meget  slunken kommunekasse,  fattet  snart  vedtak  om å yte  Iån  til de arbeidsledige  som ønsket  å emigrere  til Kanada.   Størrelsen   på lånet skapte  hissige debatter  i herredsstyret.  Flertallet gikk  inn for et Iån på kr. 600,-  pr. emigrant.  Tilbakebetaling   måtte skje i løpet  av 2 år for enslige  og 3  år for forsørgere.  Dette  beløpet  dekket  bare reisen  – kr.  400,-   til båtbillett   og kr.  100,-  til jernbane til for eksempel  Winnipeg.

Under  debatten  kom   Kommunens   engasjement  for å gi  støtte  til emigrantene  var tosidig: hjelpe  de arbeidsledige  som  ønsket  en ny start,  og samtidig  begrense  uttellinger fra kommunekassa  hvortil  skatteinntektene   var sterkt sviktende.
Dog frafalt  herredsstyret   da vanlige kriterier  overfor en søker. Han hadde  en jobb, men  søkte  likevel  om lån.  En nabo  av vedkommende   tok  ordet  under  møtet  og kunne  betro  herrene  i styret  at søkeren  hadde   det meget  vanskelig   hjemme.  Han fremsatte   forslaget   om  Iån  stort  kr.  600,-.  “Hvis   vi  kan  hjelpe  mannen  til  å  bli kvitt  den kona for kr. 600,-  er det vel anvendte  penger”,   sluttet han.

I store  reisefølger   – puljer   – dro de arbeidsledige Tunesere  vestover,  sannsynligvis mer  av  nød enn  av lyst.  Med  “Bergensfjord”  dro  34  personer  avsted  den  21/3- 1927.  Høytid  og  alvor  preget  avreisen.   Menighetsrådet holdt  avskjedsfest  hvor sanger  og salmer fra skole- og konfirmasjonstid   sto på programmet.  Følgende  dikt av ukjent forfatter  ble lest opp:

Så mang en ungdom har vandret frem med håp i sitt hjerte
De vokste  opp i sitt  kjære  hjem men ante ei trengselens   smerte.
Håpet tok feil,  det ble kummer og nød
skjønt  arbeid  ville de gjerne.  Det ble knepent  med levebrød
og så ble målet  det fjerne.


Hvordan  gikk det med dem i fremmed  land?

Som  antydet i innledningen  ble drømmen om lykkelandet  for mange  et mareritt. Høsten  1927  nådde den verdensomfattende  økonomiske  krise Kanada,  og det i et omfang  som menneskene  til da ikke hadde opplevd  maken til.