Fra «Sarpen» av 22. desember 1961 har jeg hentet stoff fra forfatteren Kristian Bingens artikkel som hadde til overskrift: «Anton Agnalt og jeg om julen for og nå.» Den stod på trykk for snart 40 år siden, og vi må nok antagelig i det minste gå tilbake enda 40-50 år for å komme nærmere tiden han har skrevet om. Artikkelen er omfattende, og jeg gjengir her bare det stoffet som har med selve julefeiringen å gjøre.
Skrevet av: Knut Fjellberg/Kristian Bingen. Publisert i TuneRuner 39, oktober 1999.
«Den gamle jul lå nærmere tradisjonen, og den krevde så mye mer av forberedelse, og forventningene og høytidskjenslen med dette høynet selve julestemningen når julen kom. Alt det som kunne gjøres hjemme, ble gjort hjemme. Vi støpte lys, dyppet veken i smeltet talg, løftet den opp og lot talgen kjølne og dyppet på ny, og slik holdt vi på til lyset var tykt nok. Vi støpte også trearmede lys til Hellige Tre Kongers aften. Det ble slaktet og bakt og brygget maltølet hørte med til julen, og det var mørkt og skummet festlig i glasset.
Det var skikk å kjøre til kirken juledags morgen, og nysølvselen måtte pusses til den ble skinnende. Bilen var en ukjent ting i vår tid, men de hadde raske og utholdende hester på Agnalt, og traveren var et vakkert syn der den løftet hodet og senket lendene og satte av sted på den blanke lsnesfjorden. På kjøretøyet skal storfolk kjennes, sa Peer Gynt, og en slik staselig hest med nysølvbeslått sele, ringlende dombjellekrans og en stor fyldig man som bruste i luftdraget, var nok et mer imponerende syn enn luksusbilen av i dag.
Tussmørket kom tidlig, skogene svartnet og en røkblå skumring senket seg over grenda. Da flakket skinnet fra skorsteinsilden opp over de brune tømmerveggene i bryggerhuset, og de som arbeidet der, greide seg med dette lyset, for de var ikke bedre vant. Omsider kom julekvelden med snøhvite marker og gnistrende stjerner over åser og skoger. Da tok Agnaltguttene sine mundingsladde pistoler og lusket fra hus til hus for å skyte julesalutt. Det var ingen skøyerstrek, men en honnør til granen, og de som satt der inne bak de hvite, stivede gardiner, hadde dem i vente. Først så de lysblaffene utenfor rutene, og i det samme knallet de mange skudd med rullende ekko fra åsene omkring.
Enn juletreet? Joda, juletreet er også merket av vår moderne tid. De yndige blå og røde og hvite julelysene, som svidde granbaret og etterlot en virkelig duft av julekveld, er byttet med livløse, elektriske og falske julelys som brenner og brenner uendelig uten å vifte med flammen, og som lyser med gult mekanisk og trøttende skinn, stemningsløst og kjedsommelig.»