Jul i gamle dager

Fra  “Sarpen”  av 22. desember 1961  har  jeg hentet   stoff  fra  forfatteren Kristian Bingens artikkel som hadde til overskrift: “Anton Agnalt og jeg om julen for og nå.” Den stod på trykk   for  snart  40  år  siden,  og  vi  må   nok antagelig i det minste  gå tilbake  enda 40­-50  år for  å komme  nærmere tiden  han  har  skrevet om.  Artikkelen  er omfattende,   og jeg  gjengir her bare  det stoffet som har med  selve julefei­ringen å gjøre.
Skrevet av: Knut Fjellberg/Kristian Bingen. Publisert i TuneRuner 39, oktober 1999.

“Den gamle jul  lå nærmere  tradisjonen,  og den krevde  så mye mer  av forberedelse, og forventningene  og  høytidskjenslen med dette høynet  selve julestemningen når julen kom. Alt det som kunne gjøres hjem­me, ble gjort hjemme. Vi støpte  lys, dyppet veken i smeltet talg, løftet den opp og lot talgen kjølne  og  dyppet  på ny, og slik holdt  vi på til  lyset  var tykt  nok.  Vi støpte  også trearmede  lys til Hellige Tre Kongers aften. Det ble slaktet og bakt og brygget maltølet  hørte  med til julen,  og det var mørkt  og skummet  festlig i glas­set.

Det  var  skikk  å  kjøre  til kirken juledags morgen,  og nysølvselen  måtte pusses  til den ble skinnende.  Bilen var en ukjent  ting i vår  tid,  men de  hadde raske og  ut­holdende hester på Agnalt,  og traveren var  et  vakkert  syn  der  den  løftet hodet og senket lendene  og satte av sted på den blanke  lsnesfjorden.  På kjøretøy­et skal storfolk kjennes,  sa Peer  Gynt, og en slik staselig hest  med nysølvbeslått sele, ringlende  dombjelle­krans  og en stor fyldig man som bruste  i  luftdraget,  var nok et mer imponerende  syn enn luksusbilen  av i dag.

Tussmørket   kom  tidlig,  skogene   svartnet og en røkblå skumring senket seg over grenda.  Da flakket skinnet  fra skorsteinsilden opp  over  de  brune tømmerveggene i  bryggerhuset, og  de som  arbeidet  der,  greide  seg  med  dette  lyset,  for  de var ikke  bedre  vant.  Omsider  kom julekvelden  med  snøhvite marker  og gnistrende  stjerner  over åser  og  skoger. Da  tok Agnaltguttene  sine mundingsladde  pistoler  og lusket fra hus til hus  for  å skyte julesalutt.   Det  var ingen skøyerstrek,   men en  honnør  til  granen,  og  de  som  satt  der  inne  bak  de  hvite, stivede  gardiner,   hadde  dem  i vente.  Først  så  de  lysblaffene utenfor  rutene,  og i det  samme knallet  de mange  skudd  med  rullende  ekko  fra åsene omkring.

Enn juletreet?­­­ Joda,  juletreet  er også merket  av vår moderne  tid.  De yndige blå og røde  og hvite julelysene,  som  svidde  granbaret  og  etterlot  en virkelig  duft av julekveld, er byttet  med livløse,  elektriske og falske julelys  som brenner  og bren­ner uendelig  uten å vifte med  flammen, og som lyser  med gult mekanisk  og trøt­tende skinn,  stemningsløst   og kjedsommelig.”