Grisen og valpen

Skrevet av: Kristoffer Gretland. Publisert i TuneRuner 33, oktober 1996. 

Denne historien er hentet fra krigens dager, da jeg alltid hadde griser. Vi bodde i et lite hus som vi leiet borte i fjella i Vekterveien.
Hver sommer kjøpte jeg en eller to grisunger fra Harald Kruse på Rolvsøy, og denne spesielle sommeren hadde jeg kjøpt en. Samme dagen som jeg fikk grisungen, hadde jeg også skaffet meg en hundevalp – en “Engelsk Setter”, som da var 3 måneder. Grisen slapp jeg løs ute i hagen sammen med hundevalpen. De to ble gode venner, og det var virkelig morsomt å se dem leke sammen. Når jeg foret grisen, skulle selvfølgelig også valpen spise i troa, og det var ikke noe problem.

Ettersom jeg hadde jobbet hos slakter Gravdahl i Lier, ca. en mil fra Drammen i 11 måneder, foretok jeg slaktingen selv. Da det nærmet seg jul (14 dager før), og dagen for slaktingen kom, fikk mine 4 småjenter streng beskjed om å holde seg innendørs. Kona skulle ha jobben med å røre i blodet.

Jeg slaktet alltid alene, men dessverre tenkte jeg ikke på hundehvalpen. Den fikk se at jeg stakk grisen og tappet blodet. Ja, dette ble en trist affære. Valpen hadde jo levd opp sammen med grisen, og de var kjære venner.

Valpen som nå var blitt 7 – 8 måneder forsvant. Jeg var fortvilet og ute å lette etter hunden som het Liss i samfulle 3 dager. Nærmeste nabo, Petter Vestberg fortalte meg at Liss hadde vært borte i søppeldunken for å finne mat.
Den tredje dagen – det var barfrost og litt snø – får jeg se Liss ute på Eidsæter-jordet. Jeg lokket og lokket på hunden, og omsider kom den nærmest krypende frem.  Ja, det var det!

Kona og jeg hadde det riktig vondt, men da vi serverte Liss den beste mat vi hadde, og stelte godt med henne, ble vi kjernevenner igjen.  Av dette fikk jeg en lærepenge.

Ja, dette er en historie som jeg gjerne vil dele med andre – og at en hund forstår mer enn du tror er sikkert.