Glem ikke Stintefurua

I januar og februar i år har det i Sarpsborg Arbeiderblad vært en serie innlegg om betydningen av verbet «å stinte».  Det er lansert en rekke forklaringer av ordet med grunnlag i ulike kilder. Det ble til og med hevdet at dette ordet kan være av engelsk opprinnelse, og da kan det bety å spare og å krysse en grense.  En annen kilde viser at ordet kan bety overgang i et steingjerde, eller rett og slett en grense.
Skrevet av Leif Egerdal. Publiset i TuneRuner 24, april 1992.

En av dem som kontaktet SA om dette, nevner så vidt Stinte­furua, men uten a vise til at det gjennom flere hundre år har stått ei furu i Tune med dette navnet.
Andre Skjelle har imidlertid på en fin måte supplert alle funderinger omkring verbet «å stinte» ved å finne fram et gammelt bilde av Stinte­furua som endelig også kom på trykk i   SA.

At ordet «å stinte» har flere tydninger, kan nok være riktig,  men den sikreste tydning, tror jeg, vi finner i Ivar Aasens gamle ordbok fra 1873. Der blir verbet «å stinte» forklart i   betydningen å slepe seg fram oppover en bakke med et lass eller en byrde, og å berge seg knapt eller klare seg med lite.

Stintefurua
Stinte-furua ved Electrolux-fabrikken i 1980.

Ved riksvei 114, et par steinkast fra Electroluxfabrikken i   Tune, sto det fram til 1988 et gammelt tre som nettopp hadde navnet «Stinte­furua». Da undertegnede laget historieheftet «Historien i   nærrmiljøet» for grunnskolen i   Tune i   1986, fikk jeg opplyst fra kommunalt hold at dette treet var fredet.

Det viste seg da Veg vesenets bulldozer  nærmet seg treet et par år seinere, at dette dessverre ikke var riktig.

Da riksvei 114 skulle utvides, ville Vegvesenet trass i   protester ikke ta hensyn til denne 500   år gamle kjempefurua, og et vakkert historisk tre ble felt.

Før Trøsken bru ble bygd, tok bønder og husmenn fra Agnalt­Minge­området seg fram til byen vinterstid
på hest og slede.     Etter å ha passert Isnesfjorden,
gikk veien over isen på Vestvannet fram til den sørlige enden. Fra kanten av isen var det en stigning i terreng et som tappet hestene for krefter. Sledene var nemlig ofte lastet med slakt og andre jordbruksvarer som skulle selges på Sarpsborg torg. Etter en stri tørn på iset og glatt vei var det godt for både mann og hest å puste ut oppe ved den store furua, som kan hende, nettopp av den grunn fikk navnet «Stinte­furua»,­ desto mer som etter det jeg har fått vite, så sa folk i Tune i gamle dager «stinte og dra» i   stedet for a «slite og dra».

Et annet poeng i denne sammenheng er at rett overfor den gamle furua på den andre siden av veien stod ei lita stue i   gamle dager som bar navnet «Stinte­stua».
Det kan tenkes at bøndene den gangen brukte denne stua som rasteplass eller matstasjon på vei til byen.
Her kunne de også slå av en prat med sambygdinger med hestene fikk tid til a fa seg litt høy eller havre.

Det er et gammelt norsk ord som heter «stinn» som betyr å være overmett, men det er  neppe trolig at det har noe med verbet «å stinte» å gjøre. Det er heller lite trolig at navnet «Stinte­furua» fikk navnet etter et steingjerde.
Da er forklaringen eller betydningen av ordet mer i samsvar med Ivar Aasens  gamle ordbok, nemlig «slite og dra» og/eller klare seg med lite.

Slik kunne et gammelt tre i sin tid og for såvidt den dag i dag fortelle historie!