Den glemte jernbane

Historien om grusbanen, som i 1870- årene ble bygget fra Sannesund til Haraldstadgropa i Tune, synes å være historien om den glemte grusbanen. Det har vært svært vanskelig å finne frem til opplysninger om denne jernbanestubben som i sin tid å ble anlagt for å skaffe grus til byggingen av Smaalensbanen. Bortsett fra noen karter og ekspropriasjonsdokumenter, har NSB i dag ikke noe skriftlig materiale om denne banestubben.

Skrevet av Eirik Moe.

Folk vi har snakket med i Tune vet dessverre heller ikke sli mye om denne banen. Dette til tross for at traseen etter grusbanen over Tunejordet ble helt frem til siste verdenskrig. Det eneste man i dag med sikkerhet vet, er hvor traseen gikk. Grusbanen var en sidelinje fra Østfoldbanen og startet like ved Sannesund stasjon. Derfra gikk den i ganske rett linje over Tunejordet og fram til Tunevannet like ved Tune kirke. Derfra gikk den videre langs sydsiden av Tunevannet og gjorde så en sløyfe til Haraldstadgropa ved gamle Kongevei.

Bygget i 1877

Med ganske stor sikkerhet kan man anta at banen ble bygget i 1877 og tatt i bruk våren 1878. Lang levetid fikk banen ikke, den ble bare benyttet rundt et halvt år og så nedlagt høsten 1878. Skinnene ble fjernet.  Det har ikke vært mulig å finne ut om banen ble brukt til andre formål, etter at man sluttet å ta ut grus i Haraldstadgropa.

Guslund til Onsøy

Formålet med jernbanen var å frakte grus fra Haraldstadgropa til byggingen av Østfoldbanen.  Hvor mye grus som ble tatt ut ved denne anledningen vet man ikke. Anselige mengder må det imidlertid ha vært, for etter det vi vet, ble grusen fra Haraldstad brukt til Østfoldbanen på strekningen mellom Guslund i Skjeberg til Onsøy.

Det er også sannsynlig at grusbanen har skaffet arbeid til ganske mange mennesker, men det foreligger dessverre ingen tall for hvor mange. Man vet heller ikke om de som arbeidet der var fra Tune, eller om det var tilreisende anleggsfolk.

Det finnes ingen opplysninger om selve byggingen av banen, så en vet ikke hvor lang tid det tok å få den ferdig. Men det er grunn til å tro at det tok lengre tid enn banen ble benyttet.

Damp?

Et annet spørsmål, som det ikke har vært mulig å finne noe svar på, er hvilken trekkraft som ble brukt.  Her har man bare utsagnene fra en del folk i Tune li å holde seg til, og de er heller ikke enige.

Noen mener at vognene ble trukket av hester, mens andre mener at man hadde et lite damplokomotiv. De fleste tror imidlertid at damplokomotiv er det mest sannsynlige, og mye tyder på at dette er riktig.

Undergang for hester

Da banen ble bygget langs Tunevannet, skapte dette problemer for flere av bendene, som pleide å bruke Tunevannet som vanningssted for hestene sine.  Det ble derfor bygget flere underganger under jernbanen langs Tunevannet, etter en avtale med bøndene.  På den måten fikk bøndene beholde vanningsplassene for hestene.

Undergangene hadde også betydning for folk i Øvre Tune.  Når disse skulle inn til Sarpsborg for å gå i kirke eller hadde andre ærend, brukte de ganske ofte båt over Tunevannet, og for å kunne komme til og fra båtplassene var disse nødvendige.

70 kroner målet

En del av bøndene ble imidlertid berørt av grusbanen på andre på andre måter også. For å skaffe grunn til jernbanetraseen, måtte man nemlig gå til ekspropriasjon. En rekke grunneiere i Tune ble berørt av denne ekspropriasjonen. Dette var imidlertid ikke noe særlig god forretning for grunneierne.

Såvidt SA erfarer var ekspropriasjonsprisen 70 kroner pr. løpende mål.  Dette fikk imidlertid ikke grunneierne utbetalt i kontante penger.  De måtte derimot ta ut beløpene i aksjer på Østfoldbanen, og noen særlig gevinst ga neppe disse aksjene.

Badevei

Østfoldbanen ble som kjent åpnet i 1879, og etter det var anleggsarbeidet i forbindelse med den ferdig. Etter den tid har heller ikke grusbanen i Tune vært brukt til det opprinnelige formålet.

Traseen etter den la imidlertid igjen i ganske lang tid. Over Tunejordet skal visstnok traseen ha ligget helt fram til siste verdenskrig. I den tiden ble den mye benyttet som utfartsvei for folk som bodde i nærheten av den.  Skulle man for eksempel til Tunevannet for å bade, var traseen den korteste veien dit. Den ble derfor mye brukt som badevei, spesielt av barn.

Enkelte rester av traseen lå også en god stund etter krigen, men de har forsvunnet etter hvert. I dag kan man ikke se et eneste spor etter grusbanen.  Det besynderlige og beklagelige er imidlertid at de fleste dokumentene om hva som skjedde i forbindelse med grusbanen, også er blitt borte. Dermed er banen i dag å både gjemt og glemt.