Hvis Varteig hadde vært under sognepresten i Tune i dag, ville det aldri ha vært noe problem for menigheten om presten kom eller ei på gudstjenesten. Den gang Varteig lå under Tuneprestens domene, kunne man aldri vite om han kom tørrskodd frem. Det hendte nemlig at han var nødsaget til å svømme over Glomma – sammen med hesten.
Skrevet av: Knut Roen. Publisert i TuneRuner 6, desember 1982.
Det var konservator Sven Eliasen som kåserte om Tunes kommunikasjonshistorie og fortalte om en tid da det kunne være meget vanskelig å komme frem fra for eksempel Minge til Sarpsborg. Men det var altså i hine hårde dage da veibyggingen og veivedlikehold, for ikke å snakke om fergesamband, var en privatsak og ikke noe offentlige ofret tid og penger .
Tok spaden i egen hånd.
Skjønt privatsak, sogneprest Vogt i Tune tok saken, det vil si spaden, i egne hender en gang han fant ut at veien forbi Tune prestegård var så elendig at det skremte sognebarna fra å komme i kirke.
Han la i vei med veireparasjon på egen hånd. Resultatet rent veimesig vet en vel lite om i dag. Men den administrative og offentlige reaksjon kan man lese seg til i gamle protokoller. Presten fikk rett og slett korreks for å ha lagt seg opp i ting han ikke hadde noe med.
Det var den gang. I dag har jo den selvsamme prest en vei som bærer hans navn uten at man vel derved kan påstå at de to ting har noe med hverandre å gjøre.
Tvister av det gode.
Vi nevnte innledningsvis at det kunne være vanskelig å komme fra Minge til Sarpsborg. Det kunne lett gå med både tre og fire timer hver vei. Komplikasjoner kunne oppstå underveis. En bondemann med noen «angstfordrivere» under vesten, kunne for eksempel kjøre av veien, havne i bekkefar, bli gjennomvåt og finne på å trenge seg inn, medbringende hest i nærmeste bondegårdskjøkken. Slikt kunne føre til møter og avhør i forlikskommisjonen.
Og i grunnen er det bra at det av og til kunne oppstå tvister. Forlikskommisjonens protokoller er utmerkede kilder for lokalhistorikere, sa Sven Eliasen som føyde til at Tunes forliksprotokoller er rikholdige.
Isveiene er gode å ha.
Det var faktisk lettere å komme frem vinterstid når Glomma og vannene i bygda lå islagt. Isveiene var både raskere og kortere. Men så kom noe som het Mjøsregulseringen i 1915. Dermed fikk man problemere med de ferdselsårene også.
Man forsøkte seg med en sak i den forbindelse også – mot Borregaard og Hafslund. Men den førte ikke til noe.
Broer ble bygget, og broer skapte problemer. Sollibroen for eksempel, som bestyrer Hansen fikk i oppdrag å bygge for amtets regning. Den holdt på å bli ødelagt da et brokar raste sammen. Og så mente amtmannen at bestyrer Hansen fikk reparere skaden for egen regning.
Det tok nesten fyr i den samme broen en gang. Det var en av Sollibrugets slepebåter som hadde gått under broen like før man oppdaget brannen og følgelig mente Amtmannen at Sollibruget var erstatningsansvarlig. Men bestyrer Hansen var av en annen mening. Han kunne fortelle at like før brannen ble oppdaget, hadde man sett en mann gå over broen «rygende på en pibe».
Foto: ukjent. Kilde: Sarpsborg kommunes bildearkiv
Sykkelens inntog i Tune.
Eliasen fortalte også om sykkelens inntog i Tune, sykkel med karbidlykt som brakte nattlig veifarende til randen av nervesammenbrudd. De mente de hadde møtt den skinnbarlige personlig. Mangt annet hadde Eliasen å berette om en tid som tilsynelatende ligger langt bak oss, men som egentlig ligger ganske nær. Det var den tid da folk fra øvre deler av Tune oppdaget at hvis de istedenfor den lange veien til Sarpsborg torv, dro den enda lengre veien til Fredrikstad torv, kunne de få to øre mer for tyttebær-literen.
Det ble for øvrig fra tilhørerbenken bemerket at det var på samme tid som en navngitt Tune-mann gikk til Moss for å handle, det var billigere der enn i Sarpsborg. Men det var da og «itte nå», for å sitere Prøysen