Av Greåkers saga

Lauritz Opstad, tidligere medlem av Tune Historielag, tidligere fylkeskonservator og direktør ved Borgarsyssel museum og tidligere direktør ved kunstindustrimuseet i Oslo, bidro med åtte artikler i Greåker Cellulosefabriks bedriftsblad ”GC-posten” fra 1985 til 1993. Artiklene omhandlet viktige epoker i Greåker-samfunnets historie opp gjennom årene. Denne artikkelen om skoleforholdene på Greåker i eldre tid avslutter denne serien. Lauritz Opstad døde i 2003 – 86 år gammel. Hans enke, Elisabeth Marit (Tulla) Opstad, har velvillig  gitt sitt samtykke til at artikkelen  kan trykkes i sin helhet i TuneRuner.   (Bildene hører ikke med i originalmanuset )                                 
Publisert i TuneRuner 57, høsten 2008

I fjor bebudet jeg å fortelle litt om skoleforholdene på Greåker i eldre tid. Det kan ha sin spesielle interesse her og nå – fordi det er så nær forbindelse mellom Greaker Cellulosefabrik og skolen, og fordi arbeidet med den nye såkalte Tindlund skole er i full gang og innleder en helt nye epoke i skolens historie på Greåker.
Den gamle omgangsskolen, der også barna på Greåker-skolene hadde sin plass, ble innrettet ved en fundas av 10. november 1741. Tune og Rolvsøy fikk da to skoleholdere, så det ble ikke mye undervisning på hver enkelt elev, men etter hvert kom det flere skoleholdere til, og omkring 1800 dannet det vi kaller nedre Tune, én skolekrets – Kirkefjerdingen skoledistrikt. Da bygda fikk sin første faste skole i 1843 på Alvim, gikk en del av Kirkefjerdingen ut, slik at skoleholderens arbeid ble mer overkommelig. Det store merkeår for Greåkers vedkommende er 1851, da bruksskolen ble opprettet. Bruksskolen var en egen institusjon som på mange måter stod utenfor det enkle, primitive skoleverket i bygden.
Borregaard hadde hatt egen bruksskole helt fra 1700-tallet. Eieren, statsråd Marcus Gjøe Rosenkrantz, hadde latt oppføre en ny fin skolebygning omkring 1810, nemlig den som vi kjenner som Folkets Hus anneks i Sarpsborg.

Borregaard bruksskole

Borregaards bruksskole.
Kilde: Sarpsborg kommunes fotoarkiv

I 1824 organiserte Sanne og Solis nye eier, statsråd Carsten Tank, sammen med sogneprest Vogt en fast bruksskole også i Soli.

Solli Bruksskole ca 1903

Huset til lærer Sogn, sannsynligvis i 1903 – 1904. Personene på bildet er fra venstre: Hanna Sogn (usikkert), Nils J. Sogn, Fredrikke Sogn (bakerst), Oliver Ryen, Marthe Ryen, Thora Ryen som drar kjelken og Margit Ryen som sitter på kjelken. Huset lå sør for Sanne herregård – på Mellom-Sanne. I dag hadde adressen vært Desiderias vei 147 . Informant: Knut Grubben
Kilde: Østfold fylkes billedsamling

I skoleloven av 1827 ble det påbudt at bruk med over 30 arbeidere skulle ha sin egen faste skole, men gjennomføringen av denne bestemmelsen gikk meget tregt – i likhet med mange andre bestemmelser i loven. Den ble aktuell på Greåker etter at Soli-bruket fra 1838 ble utbygd til en storbedrift etter datidens forhold og store eiendommer ervervet på Greåker av hensyn til utskiping derfra.

Forvalteren på Greåker-tomtene, R. Chr. Apenes, møtte i skolekommi-sjonen 17. januar 1851, da et skriftlig tilbud om å opprette en fast bruksskole på Greåker forelå til behandling. Tilbudet var fremsatt av Apenes selv på vegne av Sanne og Soli Brugs eiere. Bruket skulle holde både lokale og brensel og lærer. Det var meningen at også løsarbeidernes barn skulle få gå på skolen, mot at kommunen betalte 15 spesiedaler i året. De faste arbeiderne skulle betale skolepenger til bruket.

Tilbudet var så gunstig at skolekommisjonen ikke hadde noe valg. Arbeidet med skolen ble straks satt i gang. Et hus ute på ”Holmen” eller Nesøya ble flyttet dit hvor ”porten” på fabrikken lå inntil for kort tid siden. Her kunne da den første skolen på Greåker åpne sine porter i 1851. I den samme bygningen bodde den første læreren, H. E. Fredriksen.

elever_GreåkerBruksskole_19002d7c

Elever foran bruksskolen på Greåker (ca 1900 ?) Fotograf ukjent

Det var ikke alle som var like begeistret for den nye skoleordningen, som for noen år kunne ha satt Greåker-barna i en gunstig særstilling. Forsømmelser hørte til dagens orden. For å rå bot på det ble det i kontraktene mellom bruket og arbeiderne tatt inn en bestemmelse om at fedrene skulle få trekk i lønnen hvis barna forsømte skolen uten gyldig grunn

Bruksskolen ble administrert av et eget skolesyre – eller skolekomission som det het – bestående av sognepresten og en fra bruksledelsen. Først etter den nye skoleloven av 1889 ble bruksskolene lagt under det kommunale skolestyre.

Loven innebar en utvidelse av fagkretsen og skolegangen i det hele. Allerede i 1882 hadde Greåker-skolen fått håndarbeidslærerinne. Økningen i barnetallet sammen med det økte timetall sprengte bruksskolens lokaler, og man måtte leie rom nede ved Rolvsøysund bro, hos Rasmus Hermansen tvers overfor kjøpmann Bjørnstad, der det ble opprettet en egen småskole med to klasser.

Skoleforholdene på Greåker var ikke tilfredsstillende nå, bl.a. fordi skolestyret ikke stod fritt når det gjaldt å regulere overføring av barn til og fra nabokretsene. I 1900 ble det satt ned en komité for å undersøke mulighetene for en overføring av bruksskolen til kommunen – noe loven av 1889 dessuten innebar.

Bruksskolens lærer var da J. Myrstad som var blitt ansatt i 1892, og som mange Greåker-folk vil huske meget godt. Han var jo knyttet til Greåker skole helt til etter 1930. Vi finner Myrstad i denne komiteen som foreslår at det blir opptatt forhandlinger med A.s. Sanne og Soli Brug om kommunens overtagelse av bruksskolen. Tanken var at det skulle bygges ny skole, der fylket dekket halvparten av byggeomkostningene, mens kommunen og bruket dekket den annen halvpart. Tomt skulle stilles til rådighet av bruket.

Forhandlingene førte frem etter komiteens retningslinjer. Den 5. februar 1901 vedtok herredsstyret å overta bruksskolene både på Greåker og i Soli. Brukets andel til byggeomkostningene til Greåker-skolen ble fastsatt til kr 3 000. Senere overtok dessuten bruket den gamle skolebygningen for 500 kroner.

Den nye skolen ble bygd rett vest for den gamle og tatt i bruk fra nyttår 1903. Dermed var bruksskolens æra forbi, og det var vel ikke alle på Greåker som var fornøyd med det, for det hang nok ennå igjen en del av det syn at bruksskolene var langt bedre enn bygdeskolene – med lengre lesetid, bedre lønte lærere – og dermed formodentlig kvalifiserte lærere, bedre lokaler osv. Skolelovene av 1860 og fremfor alt 1889 hadde utjevnet forholdet, og i 1903 betød det lite eller ingenting. Hovedsaken på Greåker var sikkert at nå kunne de flytte inn i en moderne bygning, som endog var oppført av teglsten.

Men bygningen var ikke mer enn ferdig da det oppstod en helt ny situasjon. A.s. Sanne og Soli Brug overdro fra 1905 en større del av sine Greåker-eiendommer – deriblant området ved den nye skolen – til den planlagte Greåker Cellulosefabrik. Dermed ville den nye skolen bli liggende helt oppe i den nye fabrikken, og man innså straks at det ville bli aktuelt å bygge en skole i nærmeste framtid – også fordi den nye fabrikken ville føre til sterk økning i folketall og dermed i barnetall.

En komité gikk i gang med å forberede den nye skolen og foreslo en tomt  nederst i Greåkerdalen – til venstre straks man er kommet opp Haraldstadbakken. Skolen ville her få en praktfull beliggenhet i et helt åpent og ubebygd område med fin utsikt over Greåker og temmelig sentralt i skolekretsen. Skolestyret gikk inn for tomten, likeledes et kretsmøte. Men planen strandet i herredstyret – visstnok fordi det måtte anlegges vei bort til den påtenkte tomten. I stedet valgte det den tomten ved hovedveien hvor Greåker skole ligger i dag, og skolestyret bøyde seg – med én unntagelse, nemlig Anton Andersen – senere landskjent som ”stendoktoren”. Allerede den gang hadde han altså god teft, for det kan neppe være tvil om at komiteens tomtevalg var det beste. Hvis det var blitt fulgt, taler meget for at den skolebygging som finner sted i dag, ville ha skjedd i tilknytning til den gamle skolen.

Flyfoto Greåker sentrum

Greåker sentrum med Greåker skole i forgrunnen.  Bildet er tatt i 1959. Foto: Widerøes

Anton Andersen representerte sikkert et allment syn på Greåker, og lærer Myrstad trakk seg ut av byggekomiteen i protest.

Imidlertid ble den nye skolen oppført slik vi kjenner den i dag. Den sto ferdig allerede høsten 1906 og ble tatt i bruk over nyttår. Som et aktuelt kurosium kan nevnes at skolen med tomt kom på kr 30 000 (!). Greaker Cellulosefabrik overtok den ”gamle” skolebygningen som da hadde vært i bruk bare fire år. Senere har den vært fabrikkens kontorbygning like til i dag – de seneste år riktignok i sterkt modernisert skikkelse.

Det er ikke skjedd særlig meget på Greåker-skolen siden 1906 – hva selve bygningen angår. Men lærerne og fremfor alt elevene har skiftet. Her skal ikke noen av lærerne nevnes – enda så viktige de er i bildet av skolen. Enhver husker sine og har fått sterke inntrykk av dem.

Folkeskolen er den felles erfaring og den felles opplevelse som binder de ”innfødte” sammen. Inntrykksvare barnesinn blir her merket for livet. Små hverdagslige episoder i hopetall står tindrende klare i erindringen.

Personlig tror jeg neppe noe trekk fra barneårene er mer nært og detaljrikt enn det som hendte en solrik augustdag i det Herrens år 1924. Med venstre neve i min fars hånd skrådde vi over storveien og inn gjennom skoleporten, litt nølende begge to, også fordi en flokk med unger samtidig trakk ut gjennom porten etter første dag på skolen etter ferien. En meter utenfor porten møtte vi Ivar Thorbjørnsen – nå kommunal politicus. ”Jaså, skal du begynne på skolen nå”, sa han med den pondus og erfaring en nybakt tredjeklassing hadde full dekning for.

I mine øyne har verken Ivar eller jeg blitt eldre siden den gang. Da startet jeg livets på stedet marsj.

Men for en måned siden var jeg med og bar min far til graven, og neste år flytter vel Greåker-skolen til Tindlund. Det er den del av livet som beveger seg.

Og ny slekter vil komme og gå til skole på Greåker. Skolen er en rød tråd gjennom slektene som har vært knyttet til stedet.

Nå har jeg her i GC – posten hvert år i lang tid avsluttet et blad av Greåkers saga med å bebude et nytt. Men her vil jeg slutte – med skolen – vår felles start, vår felles erfaring, uttrykket for slektenes fornyelse og dermed linjen som peker inn i fremtiden.