Tjærebrenning og kullbrenning er to temaer medlemmer av Grålum 4H har arbeidet med. Oppgaven som vi har fått låne deler av, konkluderer med at kullbrenning har hatt lite eller ingenting å si for bosettingsmønsteret. Det var helst bjerk og gran som ble brukt til kullbrenning, og det ferdige produktet ble stort sett kjørt med sleder til Moss Jernverk. I traktene rundt Minge og Agnalt var det mange kullmiler, og en kan ennå noen steder se spor etter virksomheten.
Skrevet av medlemmer av Grålum 4 H. Publisert i TuneRuner nr. 6, desember 1982

Milebunner
Det vi kan finne i Tune i dag er milebunner, eller kølabønnene som de også kalles på dialekt. Den ene finner vi helt vest i bygda, heter det i 4H-oppgaven, ved Tassebru vest for Vestby. På plassen ser vi en svakt buet forhøyning i skogen. Der finnes også tomt etter koia som kullbrennerne bodde i under arbeidet.

4H-medlemmene har for øvrig satt opp en oversikt over kullminene i Tune. Der går det frem at det var miler ved Tjennertjenn, Holleby, Lilleaker , Fensbekk, Isnes og Torskenes.

300 000 kubikkmeter ved
Fra 1500-tallet og til midten av forrige århundre var det brent kull av 300 000 kubikkmeter ved. Alle treslag ble brukt.
Kullbrenning var et tidkrevende arbeid. Det første kullbrenneren måtte gjøre var å hogge kullveden. Dette ble gjort i juni og juli. Veden ble kappa i ni fots lengder, og ble deretter lagt i ranker som var seks fot høye.
Så måtte man gjøre i stand milebunnen. Denne lå gjerne et sted som det var mulig å få tak i jord til å dekke milen med, og dessuten måtte det være vann i nærheten. Det brukte man nemlig til å slukke brennende kull med, når man rev mila.

Til en 15 favners mile gikk det med 250 lass ved og til en 11 favners gikk det med 100 lass ved.
I september og oktober ble veden kjørt ut til milebunnen. Først satte de opp en solid stokk – ”sneisa” – midt i milebunnen. Den måtte stå støtt, og ble som regel gravd tre fot ned i bakken. Øverst ble det satt fast to kiler. Mot disse festet man et trestykke med vidjer eller spiker, slik at det ble en trekanta åpning som ble brukt når mila skulle tennes. Deretter la de et fang god tyri omrking sneisa. Denne tok lett fyr og gav god varme under tenningen.
Den første delen av brenninga i ei stor mile tok ca. to uker. I denne perioden satte veden seg, og det kunne bli åpninger i mileveggen. Da gikk man og slo på mileveggen med store klubber. Dette måtte brennerne være påpasselige med, ellers kunne det bli for stor trekk og da brant hele mila ned.

Etter en tid ble mila roligere igjen, og nå måtte en passe på å få en jevn slutt på brenninga.
Nå var det tid for riving., og da måtte et større mannskap mobiliseres. En mann rev ut kullet med en kullhakke. En eller to andre menn sto klare til å dra kullet til siden. Det ble lagt i en ring rundt mila, og der sto to mann klare til å slokke kullet hvis det skulle ta fyr.

Bare en tjæremile funnet i Tune
Tjærebrenning skal ha foregått i Tune på Skauge, Blakkestad, Flataaker, Finnestad og Buraasen. I 4H-oppgaven heter det at det i Tune bar er funnet en skikkelig stor tjæremile, et stykke nordenfor Trøsken.
Mila lå i et ganske bratt hellende terreng og var gravd litt inn i bakken. I denne mila hadde det vært lagd en bunn av ganske så solide trestokker som var dekket av leire på oversiden. Midt under mila var tjæretappingshullet, herfra førte ei renne til en tappeplass like nedenfor mila. I dette tilfellet var det en sti ned til Mingevannet hvor en brukte båter som transportmiddel. En kunne også legge tjæretønnene direkte i vannet og slepe dem etter båten, men dette var tungt, og de fleste foretrakk sikkert å ha lasta ”innabords”.
Den beste tida å brenne tjære på var jonsokdagen. Ifølge folketroen ble tjæra best da.

Kunne brukes til så mangt
Tjæra ble brukt til mye. Man kan nevne at den ble brukt som medisin, smøremiddel, impregnering, fugemasse og som vakt mot det onde. Det var lenge en tradisjon at bonden malte et kors av tjære over hver bås i fjøset. Dette ble gjort hver høst etter at man hadde satt inn buskapen for vinteren.
Tjærebrenning foregikk for det meste med store kokekar. Treslag som ble brukt var først og fremst furu, og da især tyrifuru. Hogg man ei tyrifuru, nøyde man seg ikke bare med stammen – man tok også vare på rota og de groveste kvistene.

Veden man skulle ha tjære av ble hogd opp i tynne fliser, ca. 3 – 4 cm. tjukke. Disse satte man tett opp i en haug akkurat så stor at en fikk veltet kjelen over haugen og ”murt” igjen med leire. Når en var ferdig med dette, stablet man opp ved rundt kjelen og tente på. Man måtte passe på å ha mye ved i nærheten når man brant av tjæremila. Det var nemlig ikke nok med den veden man la rundt mila før man tente på.