Skjæring og salg av is var vanlig på 1800-tallet, og det foregikk en viss lokal ishandel ved Tunevannet. Brødrene Jens og Alexander Tune var blant dem som solgte is i Sarpsborgdistriktet, skriver konservator Sven Eliassen i denne artikkelen som slår fast at det ble skåret is på Tunevannet helt frem til 1955.
Skrevet av Sven G. Eliassen. Publisert i TuneRuner 7, juni 1983.
I 1870-åra ble det eksportert litt is fra Sarpsborg havn, og i skatteligningene fra 1871 finner vi Lars D. Lowun oppført som is-reder. Isen ble skåret på Tunevannet, og eksporten var beskjeden til å begynne med. Men vinteren 1877 var det stordrift, og i en notis fra «Sarpen» det året kan vi se at man ventet seg mye av denne næringen:
«Ogsaa paa vort Sted er der nu i Vinter aabnet en ny Trafik – idet Hr Grosserer Kristiansen m. fl. Har ladet pååbegynde Opførelse av Ishuse påå Alvimlandet, hvorfra Export agtes sat i gang med Is fra Tunevandet. Saavidt vi har erfaret, er Isblokkene omkring 20 tommer tykke – af en næsten gjennesigtig Beskaffenhed. Vi ønsker Stedet og Hr. Kristiansen til lykke med Foretagendet.»
Fotograf: ukjent.
3. mars tok avisen til motmæle mot en artikkel i «Smaalenenes Amtstidende», som stilte seg tvilende til disse forventningene. «Sarpen» la vekt på at «der er afsluttet flere Fragter med Is fra Tunevandet, ligesom der daglig er i Beskjeftigelse til Isens Fremdrift ca 100 Heste og 200 Mand».
Fra Sarpsborg til England
Grosserer Kristiansen kom fra Larvik og hadde erfaring med isforretning fra sitt hjemdistrikt. I løpet av den kalde vinteren 1877 ble isen på Tunevannet så tykk at Kristiansen bestemte seg for å eksportere is fra Sarpsborg til England og Frankrike. Han drev fra før et glassverk på Hafslund og lot sin bestyrer på glassverket, John Kiønig, lede isforretningen.
Det var sent på året, og tiden var meget knapp. For å bygge ishuset ble det tilsatt 50-60 mann med en gang. Likevel tok byggearbeidet lengre tid enn beregnet. Dessuten var det umulig å skaffe nok sagflis til isen, fordi sagbrukene var ute av drift i vinterhalvåret.
Foto: ukjent.
Dyrlege Kiønig på Tune prestegård var bror til bestyrer Kiønig, og han ble bedt om å hjelpe til med å måle opp Tunevannet.Man målte først opp et kvadrat på 600 alen hver vei og deretter ble ruta pløyd fra to sider av fire hester forspent to ploger. Isplogene hadde ti tinder. Den lengste tinden var plassert ytterst på den ene siden, og de påfølgende avtok i lengde med 1 tomme for hver ny tind, slik at den korteste satt ytterst på motsatt side.
Etter at ispløyinga var ferdig, bendte 8 mann blokkene fra hverandre med jernspett. Deretter halte de opp isblokkene med en issaks. Blokkene ble kjørt fra Tunevannet til Alvim og Hannestad. Og det kunne være opptil 150 hester i sving.
Smeltet underveis
Det var svært kort sesong og meget dårlige lagringsforhold. Våren 1877 gikk det va 30 skuter fra Sarpsborg lastet med is. Men skutene manglet skikkelige oppbbevaringsrom, slik at det meste av lasten smeltet underveis til bestemmelsesstedet.
I mars 1878 ble denne knappe annonsen rykket inn i avisa: «Ishuset paa Alvim er til Leie ved J. Kiønig, Fredrikstad».
Likevel var det mange skuter som fortsatte istrafikken, og vi hører ofte om osskjøring utover i 1890-åra.
Albert Moskau skriver i et brev i 1898 at isen på Tunevannet ble skåret i blokker og utskipet fra Sandesund til Tyskland. «Jeg tror hele Tunebygden har vært samlet mellem Sandesund og Tunevandet, thi der oppe vrimlende det af isskjærere, og hele veien har været fuld af kjørere hele dagen, og gode penge har de ogsaa tjent, 6 à 7 kroner dagen pr. mand men saa faar man det igjen med veien, for den ser du som et langt, smalt grautfat».
Det ble skåret is på Tunevannet helt frem til 1955, men virksomheten nådde aldri nivået i 1877.