Einar Bjørnland spurte en gang: Hvordan var det i gamle dager å ha sin arbeidsplass i Tune kommune? Han var ute etter stoff til TuneRuner. Det må bli litt mimring. Tune herredskontor lå i Tune Elektrisitetsverks bygning på Brevik. I første etasje hadde E-verket sine kontorer. Her regjerte frøken Johanne Nymark som kasserer. Bestyrer var Arthur Olsen. I samme etasje hadde Tune Fattigvesen et kontor og et venteværelse. Fattigforstander var Hans Kjær, assistent Håkon Johansen, senere sosialsjef.
Skrevet av Gerd Fosseng. Publisert i TuneRuner nr. 42, våren 2001
I annen etasje var herredskontoret. Herredskasserer Johanne Nymark hadde eget kontor. I den andre rommet var det en ekspedisjonsskranke, stort hvelv og resten avsatt til arbeidsplass.
Over gangen var det to rom. Sykekassen, som det da het, brukte denne plassen noen år. Det var to ansatte, bestyrer Klausen, frøken Signe Ulsteen og Werner Hansen. Etter Hansen kom Ivar Thorbjørnsen, senere bygdas ordfører. Signe Ulsteen, datter av Ole Ulsteen, tidligere sogneprest i Tune 1898 – 1918. I en ung pikes øyne var hun noe gammel, men en fargerik og festlig dame å være sammen med.
Elektrikerne hadde en egen bygning med verksted. I enden av denne bygningen var det utedo til bruk for samtlige.
Våren 1938 averterte Tune kommune etter assistent I og II til kontoret. På grunn av tidligere ansattes misligheter (underslag) var begge stillingene ledige.
Etter endt skolegang i 1936 var det vanskelig å få jobb. Ca. et år senere hadde jeg en bra og trivelig arbeidsplass i Sarpsborg. Var man kommunalt ansatt, da hadde man en sikker jobb. Jeg søkte assistent II og ble innstilt nr. 1 og Thorleif Braadland som nr. 2. Han følte seg forbigått av en jente, ikke helt urimelig. Han begynte like etter i lensmannsetaten. Som assistent 1 ble Kristian Mikkelsen ansatt. Han kom som bokholder fra Sandesund Sag A/S. På herredskontoret fikk vi trange arbeidsforhold. Det var rommeligere der vi begge kom fra.
Et stort ekebord på fire ben sto ut fra vinduet. Som arbeidsplass fikk vi hver vår side av dette bordet. Her delt vi blekkhus og løscher. Vi tiltalte hverandre med De. Mikkelsen og frøken Larsen. Vi ble ikke dus før jeg traff igjen Mikkelsen, da var han pensjonist. Kontormaskiner var det dårlig med. Det var en manuell skrivemaskin og en regnemaskin med sveiv til deling på tre. Papirrullen på regnemaskinen ble brukt på begge sider. Den ble rullet opp igjen og snudd. Man delte helst ikke rullen opp i strimler. På sjefens kontor var skapet med rekvisita. Her fikk vi tildelt det vi trengte av kopiblyanter, blekk og penner. Våre fyllepenner kjøpte vi selv. Her var det kommunal sparsommelighet! Noe forbedring regnskapsmessig var at det ble gitt bevilgning til et gjennemskriftssystem med kontokort. Neste bevilgning var til store kartotekskap. Hver skattyter fikk sitt eget kort. Et stort arbeide før alt var ferdigskrevet. En bra forbedring i riktig retning.
(Sarpsborg kommunes fotosamling).
Tune kommune var en stor kommune med mange innbyggere og mange skattebetalere. Kontoret hadde ansvar for innkreving av skatt og noen andre kommunale avgifter, som vannavgift og hundeavgift. Vi var også lønningskontor for alle kommunalt ansatte, inkl. barnehjem, gamlehjem, Kolstad pleiehjem, Kolstad gård og alle veiarbeidere. Skolelærerne hentet sine lønninger her. Vi hadde alle utbetalinger av pensjon (70 år) og forsorgsbidrag. Månedspensjonen for enslig var kr. 30,-, ektepar kr. 45,-. Det var i de tider ikke så enkelt. Etatsjefene, som var høyest lønnet tjente kr. 5.250,- pr. år. Det var vel den gang en bra lønn.
Kontoret på Brevik lå ikke sentralt til for hele bygda. På Greåker hadde det i mange år vært ettermiddagskontortid på Greåker skole hver onsdag. Hver lørdag på Matstova og da samtidig med lensmannskontor og sykekassekontor. Litt enklere for folk bosatt på Hafslundsøy, Solli og Øvre Tune å komme seg inn til byen. Hit var det noe bussforbindelse.
Flere bedrifter leverte kvartalsvis skattetrekkoppgjør. Det hadde vært vanlig i mange år å hente pengene selv. Det var jobben til assistent II. Det ble mye sykling (på egen sykkel). Den lengste og mest øde veien var til bestyrer Skaiaa i Eidet. Lønningskontoret til Borregaard lå inne på selve bedriftsområdet. Det var litt spennende. Mindre spennende å hente penger for vannavgift og strømavgift hos tyskerne på Tunejordet. Det var å melde seg i vakten og videre til kontoret som lå inne i leiren. Jeg ble alltid høflig behandlet. Ubetenksomt av sjefen å sende en ung jente i et slikt oppdrag. Det ble heldigvis ansatt en elektriker som også kunne noe tysk og han overtok denne lite hyggelige jobben. Det ble i årenes løp mange turer med mye penger i vesken. Det var jo mulig for 60 år siden.
I ca. 1939 var det innbrudd på herredskassererkontoret. I nattens løp ble hvelvet sprengt. Den ”stakkaren” fikk ikke mye med seg. Det ble et skrin med vekslepenger og diverse papirer. Disse var for han helt ubrugelige. Tyvegodset ble funnet igjen i nærheten av Yvenbekken. Skapsprengeren ble senere arrestert. Frøken Johanne Nymark hadde sin egen måte å oppbevare pengene på.
Hvelvet var kledd med snekrede trehyller, som sto ca. 10 cm. over murgulvet. Hver seddelbunke på kr. 1.000,- med god strikk rundt, ble lagt i denne åpningen under hyllene. Det lå flere tusen kroner der under innbruddet. For å få fatt i pengene igjen var patenten en ildrake. Nå er den hemmeligheten røpet!!
Da jeg giftet meg i 1943 fikk jeg følgende beskjed av frøken Nymark: Det er ikke vanlig å fortsette å arbeide etter at man er gift. Det var ingen oppsigelsesgrunn. Jeg ble noen år til. Det ble etter hvert flere gifte kvinnelige ansatte i Tune kommune.
Da jeg sluttet på Tune herredskassererkontor hadde Kristian Mikkelsen og jeg delt bord i 10 år!! Han ble året etter ansatt som kommunerevisor.