Skomakerskolen

Den gamle folkeskolen hadde en formålsparagraf om å utvikle eleven til ”gangs menneske”. Dette begrepet er mangesidig. Hvis det har noe med nytte å gjøre, var skomakerskolen et godt hjelpemiddel. Noe forenklet kan man si at denne skolen tok sikte på at gutten ikke skulle gå skoa av seg, verken i skoletida eller i livet senere.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 46, våren 2003.

I forrige århundre frem til midten av 2. verdenskrig hadde Tune kommune tilbud om skomakerlære i de skolekretser hvor det var mulig å skaffe en lærer. Vi vet det var undervisning i kretsene Sanne, Greåker og Agnalt. Her var det skomakerverksted, hvorfra læreren ble rekruttert.

I denne artikkel skal jeg omtale skomakerskolen på Sanne skole, og hovedvekten er sentrert rundt læreren Marius Sandengen. (1876 - 1971). Han ble altså 95 år, og kort beskrevet så var han skolen! Marius var opplært ved Soli skomakerverksted, som hadde et salgslokale i Pellygt. inne i Sarpsborg. Disse verksteder dekket det lokale marked i en tid da Windsor og liknende sko ikke preget utstillingsvinduene. La det være klart at skolen var ikke alltid like morsom for alle, og undertegnede slet fælt mang en gang. Bare de mest nevenyttige, innsiktsfulle og muskulært sterke lærte seg å mestre fagets mange C-momenter.

Skomakerskolen på Sanne var behjelpelig med følgende reparasjoner:
”halvsåling  av sko og støvler, enten med sying eller plugging, sying av overlær, oppretting av skjeve hæler, stell av støvler og enkle reparasjoner av seletøy”. Skotøyet som skulle repareres var beksømstøvler, helårsstøvler, sko og trebånner.

Verktøyet som skolen disponerte var stort sett: skomakertråd på ei stor snelle, syler av mange slag, hamre, nudder, skobesparere, skomakerkniver, treplugger, jernlest med tre armer hvorav den minste var for hælarbeid, bek og fett samt trelester av alle størrelser. Alle disse gjenstandene var oppstilt midt på et stort bord, og rundt bordet var elevene benket i meget nært samarbeid med læreren. Elevene hadde et felles håp om at foreldrene måtte godta produktet ved hjemkomsten.

Det er verdt å merke seg at arbeidet var rent håndverk med fravær av enhver form for maskinell hjelp. Jeg skal i det følgende forsøke å beskrive de aller viktigste trinnene i det reparative arbeidet. Det aller vanskeligste og som mange smågutter gruet seg til, var å lage sytråden - kalt bekatråd. Det hadde høy prestisje å mestre dette, og det var skomakerfagets svenneprøve.

Lærer Marius møtte meg første dag med en trøstende bemerkning om at jeg ville nok bli flink med bekatråden hvis jeg liknet på min eldre bror Asbjørn.

Sytråden besto av tre deler lintråd, en stiv grisebust i hver ende av tråden, samt bek som skulle beskytte mot fuktighet. Med en av Marius laget regle og melodi ble tråden viklet fra snella over på fingrene og rundt albuen. Reglen var omtrent slik:: ”Så på tommetott, så rundt albue, så rundt ringfinger, så rundt albue osv.”. Hvor mange fingre som ble omviklet bestemte lengden av tråden.

Grisebusta: I mangel av nåler monterte man altså grisebust i enden av tråden for derved å kunne trekke tråden gjennom det hull som sylen gjorde. Den enden av grisebusta som satt fast i grisehuden var ganske stiv, mens toppen var myk og kunne splittes opp i to eller tre grener. Den spissede tråden ble deretter lagt på et slettstrøket buksekne, og med håndflaten forsøkte man å fikle bust og tråd i hverandre. Deretter fulgte det som ble kalt å smyge. Et hull ble stukket i viklingen, og den stive enden ble stukket inn gjennom dette hullet (se tegning). Dermed oppsto det ingen knute, men det ble en låsing av busta.

Skomakersøm: Sying i randen av beksømstøvler og i overlær krevde jo en sammenhengende søm. En slik søm forutsatte at  tråden fra begge sider måtte dras gjennom sylhullet samtidig, men hvordan skulle man tre inn tråden fra innsiden på overlæret uten synets ledelse? Jo, da måtte man smyge igjennom og dra tråden nedenfra tilbake med den øverste tråden.

Ved halvsåling av beksømstøvler ble et 2 millimeter spor skåret langs ytterkanten av læret. Her ble sømmen  lagt, og etter sying ble folden brettet tilbake over sømmen.

Halvsåling med nudding: Nuddene var firkantede treplugger, ca. 5 cm. lange. De var spisset i den ene enden. Før bruk ble de svakt oppvarmet for derved å skrumpe. En trelest ble satt ned i støvelen og ble godt plassert mellom knærne. Pluggingen i syhullene kunne starte. Dette var langt fra enkelt fordi pluggen måtte slås helt inn med et slag. Neste hammerslag fikk en annen retning og da røk pluggen, og festet ville være ødelagt. Som kjent gjør øvelse mester, og de aller hendigste greide nok etter hvert kunsten.

Nuddingen skjedde ved hjelp av skomakerhammeren. Hammerhodet var rundt, og det hadde en svak krumning mot sentrum. Muligens av den grunn var slaget mot pluggen ikke vertikalt rettet, men den gode skomaker lot hammeren beskrive en svak bue mot pluggen.

Hemmeligheten var koordinasjonen mellom støvelens plassering og retningen av hammerslaget.

Finish: Først ble en skarp skomakerkniv hentet frem. Det var et rektangulært stålblad uten skaft. Halvsålen ble renskåret med kanten av støvelbunnen. Det nye læret fikk en omgang med skosværte, og tåspissen fikk en rad med skobesparere. Et svakt oppvarmet lag av fett ble strøket over hele støvelen. Var man kommet så langt, kunne man stolt begi seg på hjemvei. Det var langt fra sikkert det vanket noen ros hjemme, for der satt fedre som lenge hadde fusket i faget og ikke husket at ei ku engang hadde vært en kalv. Nytten av skomakerskolen var flersidig. Blant annet kunne man dele Askeladdens glede over funnet av skosåler - ”Jeg fant , jeg fant”, sa Askeladden.

Skomakerskolen i Tune var obligatorisk for 6. og 7. klasse gutter, men det ble ikke gitt karakterer. Det var vanlig skolegang annen hver dag, og så ble det holdt kurs i skomakerlære de andre dagene.

Elevene ved Sanne skole hadde gleden av å møte en skomaker med karakter. Gjennom generasjoner var Marius Sandengen en legende i Vestre Tune, og for alle folk ble han en rollefigur for hjelpsomhet og klokhet. Han hadde som lærer lett for å lære fra seg. Hans pedagogiske talent var medfødt og forsterket gjennom hans fine fremferd og menneskelige varme, og han var uendelig snill. For fattige reparerte han sko vel vitende om at honoraret som regel ville utebli.

Marius var søndagsskolelærer på den gamle Soliskolen gjennom hele 50 år. Av presten hadde han fått oppfordring om å trøste syke og døende, og han hadde myndighet til å foreta hjemmedåp på svake nyfødte. Han og hans kone Marie, stelte og våket over de som lå på likstrå. De ordnet også med seremonien før gravfølget bega seg til kirkegården.

Marius og hans familie var hårdt prøvet av skjebnen. De hadde tre gutter som alle led en voldsom død.
Johan 10 år gammel, druknet i en såkalt ”taterråk”. Det var noe som oppstod på isen hvor sagflisen fra Bruget avga store mengder metangass. Isen over ble tynn, og vannet delvis åpent. Johan (nr.2) druknet 11 år gammel i Smalelven - nær dagens Soli kro. Steffen forulykket i 1935, 22 år gammel. Under lasting av tømmer på bilen til B. Gamlesanne løsnet en stokk som traff ham i hodet. Han døde samme dag på sykehuset.

Hjemme satt en sønderknust familie, foreldrene og 5 søstre. Hele bygda tok del i sorgen, og mange undret seg over hvorfor en så gudfryktig og bra familie skulle rammes så hardt. Noen henviste til bibelens Job, for han mistet også alle sine sønner.

På Grålumstua kan du gjense noe av skomakerutstyret fra Sanne skole, og det er også hentet inn verktøy fra andre skomakere.
Jeg takker Arne Berger og Jorun f. 1915 som er yngste datter av Marius Sandengen for personopplysninger.