Hardhente lærere og harsk tran

I år er det 50 år siden jeg begynte på skolen, og i den anledning har jeg tillatt meg å mimre litt over de årene jeg slet pultene på Borgvold og Kirkegata skole sammen med mine 24 klassekamerater.
Skrevet av Steinar Bogren. Publisert i TuneRuner 44, sommeren 2002.

En varm augustdag i året 1952 leide mor meg ned til Borgvold skole.  For anledningen var jeg iført skarppressede knebukser, nystrikket kofte og ransel.  Jeg var syv år gammel, og klar til å begynne min første skoledag.

Borgvold skole 1910
Borgvold skole i 1910.
Kilde: Sarpsborg kommunes fotosamling

Lærerinnen var Randi Heitmann-­Olsen.  Vi var enige om at hun lignet svært på "Snøhvit" - fra eventyret om Snøhvit og de syv dverger.  Og hun var dyktig. Alltid smilende og  flink til å engasjere oss småtroll. Bokstaver og tall ble nærmest lekt inn i våre bustete hoder, inne i mellom papirklipping, blomsterpressing og andre sysler som moret og engasjerte oss.

Men på bakerste benk satt to gløgge småtasser. De fulgte undervisningen med bare et halvt øre, og hygget seg heller med boka om dyrene i Hakkebakkeskogen. For begge kunne de både Iese og skrive allerede før de begynte på skolen. Den ene het Arild Robert. Han var attpåtil den yngste i klassen, og kameraten var Per Johan.
Det første skoleåret gikk som en røyk.  Men så begynte det andre. Vi ble flyttet opp på "kvisten" ­ et lavloft værelse i 3.etasje på Borgvold skole. Der var det solide, gråmalte pulter av det gamle slaget, med huller til blekkhusene og to elever ved hver pult.
Og vi mistet vår kjære "Snøhvit" til fordel for en annen lærerinne som nok ikke klarte å vinne vår tillit i samme utstrekning.   Kvinnemennesket skjelte og smelte - utvisninger på gangen og opphold i skammekroken var hyppige ­ uten at dette så ut til å hjelpe noe på vår viltre oppførsel.
Borgvold skole ca 1910. Kilde: Sarpsborg kommunes fotoarkiv.Men en dag fikk vi besøk av en underlig kar. Han var godt oppe i årene og nesten skallet.  Og vi flirte åpenlyst av ham da han slo an tonen for vi skulle synge en sang.  Den gang var det nok ingen som hadde noen anelse om hvilken respekt vi skulle få for denne mannen. Han het Olav Fjeldsgaard og ble var klasseforstander de neste fem årene.

Kirkegata skole
Fra og med tredje skoleår gikk jeg på Kirkegata skole.  Nå var småskolen et av­sluttet kapitel, og vi måtte venne oss til å vanke sammen med eldre og sterkere gutter i skolegården, og slagsmålene ble hyppigere og tøffere.

På Kirkegata skole var det kort vei til alt: I friminuttene rakk vi fint å snike oss ut av skolegården når patruljerende lærer snudde ryggen til et øyeblikk. Da løp vi gjerne til bakeren og tigde wienerbrødskalker eller kjøpte en fersk loff for 50 øre.  Loffen hadde vi liggende under pulten og spiste den i timen.  Vi hulet den ut innvendig og det meste av skorpa kastet vi i hodet på våre klassekamerater.

Fjeldsgaard var en lærer av den gamle skolen: Det han lærte oss, lærte vi for li­vet. Jeg minnes hvordan han utrettelig vandret opp og ned mellom pultradene og terpet om og om igjen til multiplikasjonstabellen og andre ting satt som spikret i hodene våre.  Og i motsetning til dagens skoleelever lærte vi å skrive, pent og tydelig.   I norsktimene var det høytlesning fra spennende bøker, og Fjeldsgaard la stor vekt på at vi skulle bli flinke til å uttrykke oss skriftlig.

Og sist, men ikke minst, han var svært musikalsk.   Det var ikke få salmer og sanger vi kunne da vi gikk ut skolen!  For mitt eget vedkommende lærte jeg nok tekstene, men noen sanger ble jeg aldri.  Ofte gikk læreren rundt og lyttet på hver enkelt elev mens vi sang, og da han en gang hoderystende forlot meg oppløftet jeg ikke min røst mer .....

Som en kuriositet fra denne tiden vil jeg nevne ordningen som ga barn fra dårlig stilte familier rett til å søke om et par beksomstøvler hvert annet år. På grunn av min families økonomi kom jeg inn under denne ordningen ­ og en smule flau ­ måtte jeg etter skoletid være med lærer Fjeldsgaard i butikken for at han skulle ta ut støvler til meg.

KirkegataSkole_1971
Kirkegata Skole 1971.
Kilde: Østfold fylkes billedarkiv.
Hardhendte lærere
I tillegg til vår klasseforstander, hadde vi også flere timelærere. Ham vi husker best er nok utvilsomt læreren i naturfag.  Det var en kar som kom fra små for­ hold, langt nord i landet.Han var bråsint og hadde en dialekt som ga roten til mye muntrasjon.  Men han var sterk og nølte ikke med å dele ut kilevinker eller filleriste oss. Naturfaglæreren rev nesten håret av Erik, og pekestokken brakk han fort vekk - en gang slo han den av ­ over ryggen til Per­ Johan!

Sten var en liten kvikk kar som en dag pådro seg denne lærerens vrede. Men han ante faren i tide, og spratt opp og løp da læreren  kom for å gripe ham. Først en runde rundt pultrekkene før han kastet noen bøker ned i ranselen sin. Så en ny runde med læreren hakk i hæl, og nå akkompagnerte vi andre med rytmiske tramp og klapp.
Så enda en lynrask stopp hvor Sten klarte å hive resten av sakene sine ned i ranselen.  Naturfaglærerens ansikt var næ purpurrødt og den skinkelignende neven hans var uhyggelig nær Stens nakke.   Men gutten pilte som en mus mot døra, under stormende applaus fra oss andre.

Men i døråpningen tok han en liten kunstpause og skrek:
Jeg går fra et galehus!  Da var det som all luften gitt ut av læreren. Mumlende noe om at vi ikke forsto gikk han tilbake til kateteret og prøvde å gjenoppta undervisningen.

Snøballkasting var strengt forbudt på skolen.  Syndere som ble knepet måtte skrive "Jeg skal ikke kaste snøball i skolegården", 500 ganger på kladdeark. Men en vinterdag, med herlig kram snø, sto vi i skolegården og ventet på at naturfaglæreren skulle slippe oss inn i klasserommet. Og hva var vel da mer naturlig enn at vi lagde minst to harde snøballer hver oss.  Da læreren åpnet døra haglet snøballene mot ham.   Han trakk seg skyndsomt tilbake inn i gangen igjen og påkalte nordnorske mørkemenn.  Men han fikk tydeligvis ikke noe hjelp fra disse, for han kom alene ut igjen. Og mens han børstet av seg snøen gikk munnen hans som en kvern, og vi lærte flere nye ord ....

Da vi etter en stund hadde roet oss i klasserommet, skulle han ha greie på hvem som hadde kastet snøball.  Alle i klassen, unntatt «sleiketuttene» (fire-­fem gutter som satt som tente lys på de forreste benkene og aldri kastet snøball, sloss eller skjøt med sprettert) rakk opp hånda.

Vi fikk så øre flagra, og det ble brev til foreldrene  våre fra overlæreren på sko­len. Jeg klarte imidlertid  å nappe klagebrevet  fra postkassa,  før mor eller far fikk tak i det,  og lenge gjemte jeg  det i vedstabelen i skjulet.  Det ble bare tatt fram nå og da og vist til yngre kamerater  som ble svært imponerte.

Da var det verre den gangen frøken Haugen knep meg i snøballkasting.  Den gamle Iærerinnens filosofi var enkel og hennes straff grusom:
Når du ikke kan passe på deg selv, så må jeg gjøre det sa hun kvasst  og grep hånden  min. Og hele  friminuttet  til ende  måtte jeg  gå og leie det høklignende kvinnemennesket!  At hun i andre hånden  leide en rekke fnisende  småjenter gjorde jo ikke saken bedre. Guttene rundt om i skolegården  flirte og pekte på meg, og jeg  hadde  følelsen  av at jeg  rødmet  helt  ned til hælene.  Der og  da ville jeg gitt alle pengene på sparegrisen min  til den som hadde  laget  et stort hull  foran meg  som jeg  kunne  forsvunnet i,  og  aldri  har jeg  vel  vært så glad for å høre skoleklokka som markerte  at friminuttet og min straff var over!

Tran og mobbing
På Kirkegata skole var det i vinterhalvåret skolebespisning.   I det store friminuttet benket vi oss ved langbord i kjelleren og fikk servert en halv liter melk samt brød og knekkebrød med smør. Måltidet ble avrundet med en gulrot eller en skive kålrabi.

Disse måltidene hadde lett for å bli noe støyende, og det som skapte mest bråk var det lille glasset med tran som alle måtte drikke.  Dette harske, illeluktende fludiumet var det viktig å få tømt i sidemannens melkeflaske i et ubemerket øyeblikk. Da var det utsikt til moro!

På sløyden skulle vi lære oss å bruke verktøy og bli nevenyttige karer.  Mor lot som hun ble glad hver gang jeg kom hjem med en skeiv bredfjøl som vi hadde dekorert fantasifullt med svipenn.  Men aller helst ville vi guttene lage tresverd, skjold av finerplater og lignende ting. For dette var saker som kom til stor nytte i vår lek i gatene og på løkka!

Da jeg var elleve år begynte jeg å få problemer med å se hva som sto på tavla. En tur til øyelegen avslørte at jeg var svært nærsynt, og noen dager senere kom jeg ut fra urmaker Mojords forretning med briller. Nå gikk det greit å se hva som sto på  tavla, men jeg glemmer aldri den første dagen jeg kom på skolen med brillene, en heslig sak i gulbrun innfatning.

I den lange korridoren som førte inn til spisesalen i kjelleren sto mine medelever og hang.  De ventet på at damene som drev skolebespisningen skulle åpne dørene.
-Næh, se på brillekongen! utbrøt en eldre gutt.  Han hadde glinsende kuttingsveis og ventet bare på å bli ferdig med skolen for da skulle han reise til sjøs. Alle stirret på meg og de fleste flirte.
Brillekonge - brillekonge! steg det som et unisont kor mot meg der jeg vandret spissrotgang frem til døra. Jeg krummet nakken og kjente rødmen skyte i kinne­ne.

Men brillene var gode å ha de, selv om de var lette å ødelegge.  Som for eksem­pel en gang da vi skulle spille håndball i skolegården.   Jeg la fra meg brillene sammen med noen klesplagg på den store, grå søppelkassa.  Men da jeg kom og skulle hente dem, hadde noen vippet opp det tunge stållokket og knust dem.
Slukøret feide jeg sammen restene og ruslet opp til Mojord.  Optikeren slo latterdøra opp på vid vegg da jeg drysset restene av mitt synshjelpemiddel ut på disken hans. Etter en stund tørket han tårene og forklarte at det var umulig å reparere brillene.  Det ble kjeft hjemme ­ og nye briller.

Dobbeltslag og helteglorie
En dag sloss jeg med Roger i skolegården. Kampen utspant seg ved leskuret, utenfor inngangen.   Dette taket hvilte på solide, murte søyler. Ringen av gutter å snørte seg rundt oss og heiaropene gjallet taktfast.  Roger var større og sterkere, men jeg hadde sett John Wayne på kino og prøvde å etterlikne hans kampstil.

Men det var ikke så lett når det dugget på brillene; slagene ble noe upresise .... Men plutselig fikk jeg inn et treff på Rogers hakespiss så hodet hans ble kastet bakover og traff en av steinsøylene.
"Dobbeltslag - dobbeltslag" jublet gjengen rundt oss og jeg ble kåret til seier­herre etter at Roger noe ør, og med en stygg kul i bakhodet, hadde mistet kamplysten.
Og etterpå var det ikke så mange som kalte meg "brillekonge" lenger.

Tom var den sterkeste i klassen, og han kunne kaste snøballer over taket til "Folkets Hus".
Jeg var en kløne i idrett på skolen; jeg klarte med nød og neppe et av idrettsmerkene og var kanskje den dårligste i klassene til å kaste.
Men etter at jeg begynte å vanke sammen med Tom steg jeg i aktelse blant mine skolekamerater.  For det ble spurt at vi rodde og seilte på elva med en gammel lensebåt i all slags vær og bygde hytter høyt oppe i trærne. De vi begynte å bryte håndbak på den store søppelkassa i skolegården klarte jeg å rangere meg som nummer tre i klassen.

Og etter at det ble kjent at Tom og jeg hadde klatret opp i den 80 meter høye kabelkrana på Opsund, og hengt etter armene utenfor rekkverket, merket jeg be­undrende blikk fra andre gutter.  Da sto det liksom en slags helteglorie av oss...

Rotter i søppelkassene og fisker på syltetøyglass
I en av nabogårdene til Kirkegata skole ble søpla kastet i tre store tønner. Inn­holdet skulle, i følge forskriftene, transporteres til fyllinga på Opsund.  Den tid var dette noe gårdeieren selv måtte besørge, og da vedkommende gårdeier var mer enn alminnelig forsiktig var det lenge mellom hver gang han kostet transport på søpla.  En gang vi gløtta på lokket til en av tønnene løp det fete rotter nede i dunken.   Vi slo etter dem med kjepper!

Sten hadde guppyer på en stor, glasskrukke. En av fiskene var særdeles ynglevillig, og jeg ble lovet noen unger neste gang hun nedkom.  Dag etter dag betraktet vi fisken gjennom det grønnlige glasset og la merke til at den ble tykkere og tykkere i buken.

Og en dag kom jeg stolt hjem med tre ørsmå krabater i et syltetøyglass. Mor og far kunne styre sin begeistring, men jeg fikk da aller nødigst lov å ha mine kjæledegger på alkoven som jeg delte med min bror.  Det første jeg gjorde da jeg våknet neste morgen var å kikke i syltetøyglasset, men der fløt de tre småfiskene døde i vannskorpa.  Da gråt jeg.

Det ble ikke flere fisker for meg, for like etter døde også alle Stens guppyer.  En ­dag dro han meg til side i skolegården, og spurte om jeg kunne holde på en hemmelighet. Det lovet jeg selvfølgelig, og samme ettermiddag ble jeg med ham hjem i haven hans hvor han først kikket seg tundt til alle kanter før han løftet forsiktig på en moseflik under et pæretre. Sten tok frem en fyrstikkeske, åpnet den og visste meg hvordan han hadde balsamert sine fire siste fisker i vaselin.

Nå vil de holde seg i hundre år, hvisket han hemmelighetsfull.   Øynene hans var klare og blå under den lyse luggen.  Han lukket fyrstikkesken og skjøv den forsiktig tilbake under mosen. Og jeg måtte sverge på at jeg ikke skulle røpe fiskenes gravplass.

"Brennevin og kvinnfolk"
Som avslutning på det syvende skoleåret ble det arrangert en tredagers til tur Danmark for klassen vår. Dette var noe vi så fram til med stor forventning for de fleste av oss hadde vel knapt vært utenfor Sarpsborg-distriktet.

Om bord på "Peter Wessel» bestemte vi oss for å kjøpe forbudte drikkevarer.  Og etter en diskusjon ble det avgjort at jeg skulle være prøveklut.  De andre guttene klappet meg oppmuntrende på ryggen, skjøv meg fram og påtatt verdensvant slentret jeg så bort til bardisken, strakte hals og forlangte en "Gulleksport".  Bartenderen lente seg over bardisken, kikket ned på meg før han smilte og svarte:
Da må du nok å bli gammel da, gutten min!    Slukøret tuslet trettenåringen tilbake til kameratene som sto i en flirende flokk. Roger var den tøffeste gutten i klassen på den tiden.  Han hadde mørk Elvis-sleik og rødrutete skjorte som hang på utsiden av olabuksene.

Jeg slo meg i lag med ham og sammen fikk vi kjøpt både øl og akevitt i en kolonialbutikk i Aalborg.  Vi traff to jevnaldrende, norske jenter, som også var på skoletur.  Nå var dette, i hvert fall for mitt vedkommende, det første stevnemøte med noen det annet kjønn, og Roger "Elvis" var vel kanskje ikke heller så erfaren som han tidligere hadde gitt uttrykk for.

Så etter å ha vandret litt rundt på måfå satte vi oss på en trapp og srnakte på drikkevarene. Ølet var tjukt som tran og gruelig beskt, og akevitten fikk oss til å hive etter pusten.   Men ned skulle det, for nå var vi jo voksne!  Jentene nippet bare forsiktig til drikkevarene.   Etter hvert som motet til oss guttene steg så ble det noen klønete kyss og litt klemming på ørsmå bryster.

Men da vi hadde sittet der en stund ble vi så svimle og rare.  Kvalme var vi også, og etter tur måtte vi bak noen busker å kaste opp.  Men det gjorde liksom ikke noe; det hadde vi sette eldre gutter gjøre også når de var ute på livet. Det var slik det skulle være!

Høyrøstede var vi vel også, for eieren av huset kom ut og jaget oss.  Syngende og støyende forlot vi stedet.  Og vi var vel på en måte "fullbefarne" da vi hadde tatt farvel med jentene og kom tilbake til ungdomsherberget hvor vi ovemattet.

"Vi kjøpte oss noe brennevin og ordna to kvinnfolk,"   sa vi så likegyldig vi kun­ne. Og vi bare gliste til hverandre når de andre guttene, sprekkeferdige av nys­gjerrighet, ville ha flere detaljer ....

Kvartalet som forsvant
Sten og jeg hang sammen i alle skoleårene. Han bodde i et murhus like ved Kirkegata skole.  På nabotomta var det en nedlagt brenselsforretning med et gammelt skjul. På loftet der fant vi gamle, spennende blader.  Flirende stakk vi hode­ne sammen og betraktet lett påkledde kvinner, og på det støvete loftet hadde vi vel våre første samtaler om sex.

Men Sten og jeg gjorde også mye annet sammen. Vi gikk lange turer i skog og mark og badet og fisket.  Etter at vi ble voksne gled vi imidlertid fra hverandre. Sten vervet seg i marinen, utdannet seg til skipselektriker og seilte i en årrekke i cruisefart. Jeg fartet land og strand rundt på bygg og anlegg. Sjeldnere og sjeldnere traff vi hverandre, nærmest bare tilfeldig i byen en gang i blant.

Stor var derfor min overraskelse og tung var sorgen da jeg plutselig en julehelg fikk vite at Sten brått hadde gått bort. Jeg tror vel han tilgir meg når jeg nå forteller disse tingene, for huset hvor han bodde er borte.  Skjulet på nabotomta, hvor det var så spennende å leke, er revet.  Likeledes den store frukthaven til Sørensen, hvor vi snek oss inn etter mørkets frembrudd og proppet oss med pærer og epler. Borte er også den lille kolonialbutikken som Iå på hjørnet.  Jeg minnes ennå hvordan vi ertet kjøpmannen og fikk han til å løpe etter oss nedover gata­.

Ja, hele kvartalet er nå revet ­ en epoke av min barndom er utvisket og erstattet med tidsmessige boliger i betong og murstein.  Men minnene fra min barndom og skoletid skal ingen klare å rive fra meg!