Skoleveiene

I 1993 feiret Agnalt skole 125 års jubileum. Det ble da utgitt et jubileumshefte som Reidar Stang sto ansvarlig for. Det meste av stoffet ble skrevet av ham, også denne artikkelen om hvordan skoleveiene kunne være  for ikke så svært lenge siden. Med hans godkjenning vil jeg gjerne gjengi hva han skrev i jubileumsheftet  som ble utgitt i 1993.
Skrevet av Reidar Stang. Publisert i TuneRuner 51, høsten 2005

Elevene som i dag tar plass i skolebussens velourtrukne seter akkompagnert  av de nyeste “låter”, aner lite om det strev og engstelse – og de gleder – som fulgte skoleveiene for bare en eller to generasjoner  siden.

I vår skolekrets fins Tunes mest spennende og storslåtte landskap, men samtidig også det mest uframkommelige  med høye åser, dype juv og vann og elver. Derfor var det på 1800 tallet nedvendig å dele området opp i flere skolekretser.

De veiene som idag binder oss sammen, er temmelig moderne fenomen. Før 1912 var det ingen bru ved Trøsken,  slik at barna som bodde på den andre siden, måtte rusle gjennom skogen til Holleby skole.

Fra den gamle Stang-kretsen var det ingen veiforbindelse tit Agnalt før etter 1919.   De måtte også gå gjennom skogen. I 1891   streiket Stang-kretsen  “fordi  det ikke findes huse paa den skovstrrekning som et barn kan komme ind da adskillige farlige tilfælde ofte kunde indtræffe, da et barn paa 8 a 10 aar snart kan blive forvildet i den store skovstrrekning.”
Vi må  ogsa ha i minne at det så sent som i 1880 årene ble sett ulveflokker i området vinterstid.

Haregjellen og Stanghuset hadde besværlige skoleveier, og barna her gikk sammen så ofte det var mulig.

Fra Skauge og Vestby var det også langt til skolen, og Martin forteller:” Den gang gikk det jo ingen farlige biler på veiene, men i havnehagene gikk det store okser som vi var redde for. De brøt seg av og til gjennom skigardene. Veien før gikk innom gårdene i Agnalt, og vi var redde for hundene på både Nordgærn og Vestgærn.  Derfor gikk vi lange omveier.

Langs skoleveien ned mot Trøsken var det ofte kuer og okser vi var redde for, forteller Ingrid. Agnaltkuene gikk Iøse i skauen, men de holdt  seg mye langs veien – hvor det var mer gras å finne.  Hun forteller også at de måtte ta med seg melk som Stanggården leverte til noen av hytteeieme på Bådstangen.  “Vi bar melkespanna mellom oss samtidig som vi gikk på skolen.”

“Vinterstid var det mange som brukte spark på skoleveien. På Torskenes hadde de en stor spark som ble kalt for “Gamle-Erik”. En gang var vi 12  stykker på den og satte nedover bakkene fra Velta. I Brattsvingen gikk det rett utfor! Guttene fikk hoppet av, men mange av jentene fulgte med og slo seg forferdelig.”

Sølvstufoss bru

Sølvstufoss bru var en del av skoleveien for Isnesbarna.
Bildet er fra ca. 1935.
Foto: Østfold billedarkiv.

Den mest dramatiske skoleveien var nok den som beboeme på Isnes hadde. Her har mang en engstelig mor og far speidet fra stuevinduet mot skogkanten (eller mot isen) for å se om barna kom hjem – i dag også.En periode hver vår og høst var det usikker is. Da måtte de gå gjennom skogen, om Sølvstufoss  og Grøtet, hvis da ikke den stien også var umulig å ta seg fram på i dyp og bløt snø. Oskar A. forteller at Isnesbama da ofte måtte skofte skolen.  I Fjellbergs tid ble det ordnet med ekstra ferie for lsnesbarna i slike perioder.

Nils Philip Eriksen forteller hvordan det kunne være underveis til skolen for en guttepjokk  sa sent som  omkring 1960. “På Iyse og pene sommerdager var veien over Sølvstufoss  en opplevelse med fuglesang , og vi møyye ofte elg, hare og rev. Noe  helt  annet  var  det når jeg  gikk  alene  med  en lommelykt  tidlig  en mørk høstdag  i sur vind  og regn.  Det var  med  nerver  i høyspenn jeg begynte å klatre i fjellveggen.  Ville jeg greie å komme tørrskodd over idag? Jeg tok steg for steg. Hadde jeg fotfeste? I regnvær ble fjellet vått og glatt, og da var det meget vanskelig  å komme over. Ca. 100 meter var det jeg måtte klatre slik. Det var ikke sjelden at jeg måtte ta en pause når jeg var kommet over – for å tømme støvler for vann og vri sokker. Det hendte også at jeg ikke torde gå over og måtte returnere.”

Søstera hans, Wenche, var en morgen på vei over isen med spark. I det hun nærmer seg land nedenfor Trøsken, brister isen under sparken. Hun raser gjennom isen og ned i det kalde vannet. Og så skjer det utrolige at sparken blir stående akkurat på kanten av en møllebakke,  slik at hun kan nå den med føttene og holde hodet over vannet. Og til alt hell hører ei kone at jenta roper om hjelp – og Wenche blir berget.

Martin: “Om vinteren når det var mye snø, måtte vi mange ganger vasse i snø til langt over knærne, for veiene ble jo ikke brøytet den gangen”.

Fjellberg minnes en gang det hadde snødd ekstra kraftig om natta.  Da han kom ut på trappa om morgenen , var skolegården helt tom. Han gikk inn igjen og satte seg til arbeide. Langt utover formiddagen kom det så en og annen elev pesende i snøen, og ca. klokka halv tolv kunne han begynne undervisningen.

Kilde: Jubileumheftet utgitt ved Agnalt skoles 125 års jubileum  i 1993 ved Knut Fjellberg.