Agnalt skole

Den første skoledagen på Agnalt skole.

Skrevet av Knut R. Fjellberg, tidligere rektor ved Agnalt Skole. Publisert i TuneRuner 32, mai 1996.

En augustdag i 1952 gikk jeg inn i det gamle klasseværelset på Agnalt for å møte mine elever for første gang. Vel vitende om at førsteintrykket er meget avgjørende, gjorde jeg min entre kanskje litt seriøs og formell: Reis opp! De skinnende barneøynene glitret nysgjerrig mot meg. Jeg oppfattet i et glimt at de små var minst like spente og usikre som jeg selv var. Nå skulle jeg hilse skikkelig på dem og feste ansikter til navnene i protokollen. En etter en reiste seg opp og fortalte hva de hette. Det var «småklassen» som jeg nå hadde foran meg. Den bestod av første, annet og tredje årskull som alle gikk sammen på skolen annenhver dag i uka, også om Iørdagene. Den andre klassen, «storklassen», bestod av fire årskull. De gikk også på skolen annenhver dag.

Når jeg i dag prøver å gjenkalle bildet av den første dagen, er det mange detaljer jeg ikke kan se klart for meg. Men de gamle, trauste trepultene med skyvelokk er vanskelig å glemme. De var rødmalte og tiltrakk seg straks oppmerksomheten da jeg kom inn. Det var to rekker med en midtgang i mellom. Det satt to og to ved siden av hverandre. I rekka nærmest ovnen satt jentene. Alle var i sin fineste stas og skinte nyvasket og rene. Den ble kalt jenterekka, og den borte ved vinduet ble kalt gutterekka. Der satt alle guttene. Kanskje de var barskere og tålte gjennomtrekken bedre?  Hva vet jeg?  Jeg skjønte at dette hadde vært tradisjon gjennom mange år og gjorde ingen ting med det.

Det gikk et grønnmalt skap langs den nederste veggen og dekket det meste av den. Da jeg kikket inn i skapet, var det pussig nok omtrent tomt, men nederst var det gjemt et gammelt kråkerede.   Ved den ruvende, sorte ovnen stod det et skjermbrett, som jeg senere stadig måtte flytte hit og dit ettersom varmen øket eller minsket.

Og så var den vedkassa! En herlig og romslig vedkasse med det bredeste lokk en kunne tenke seg, og som var forførende deilig å strekke seg på når elevene var oppe ved kateteret og leste. Ja, de pleide å komme fram og lese ved kateteret. Jeg bestemte meg for å holde vedlike den rutinen en tid framover.  Siden ble det til at de reiste seg opp ved pulten når de leste høyt. Kateteret ja!  Det balanserte ytterst ute på en oppbygd forhøyning med en trebenet orgelstol til å sitte på for læreren.

Setet var trillrundt.  Den skiva var ikke god å sitte på. Det gikk ut over hofter og rygg. På selve kateteret var det kun plass til salmebok og protokoll. Det midterste stykket var skråstilt.

Nederst i klassen ved den ene langveggen var «drikkefontenen».  Den var en blank aluniniumsbeholder med ganske tykke vegger. Pedellen (vaktmesteren red. anm.) fylte den med kaldt vann om morgenen, og vannet holdt seg forunderlig friskt utover dagen.  En liten lenke var festet på siden, og når en dro i den, åpnet den for en liten propp i bunnen, slik at vannet piplet opp i et tynt rør og laget en beskjeden stråle.  Denne innretningen skulle den vise seg at elevene var svært interessert i, og ettersom timene skred fram ble de tørstere og tørstere. Til slutt måtte jeg forby dem å bruke innretningen i timen.

Den første timen gikk unna med tegning, sang og fortelling. Etter hvert skjønte elevene at den nye læreren ikke var så «farlig» som de hadde forestilt seg.  De tødde opp, åpnet seg og kunne være seg selv. Jeg skjønte at de kjente seg trygge sammen med meg. Jeg hadde heldigvis vært så forutseende å ta med meg en pakke med skrivebøker, fargeblyanter og tegneblokker da jeg dro oppover dagen i forveien, og alt dette kom nå til nytte. Det luktet godt og nytt da vi åpnet pakka i fellesskap, og ungene takket glade og fornøyde for det de fikk.  Men nå var det sannelig allerede langt ut på formiddagen, så det kunne passe med en liten pause. Friminutt! Ungene ut i en fei. Det var greit, men hvordan få dem inn igjen?

Da jeg syntes pausen hadde vart lenge nok, spankulerte jeg ut på skoletrappa. Med kraftige klappsalver som smalt mellom husveggene kalte jeg ungene inn til ny arbeidsøkt. Det er herlig å ta pause når en virkelig trenger det, tenkte jeg.  Her skulle ingen elektrisk klokke kime inn og ut når det ikke passet oss å avbryte midt i arbeidet. Heller ikke skulle den avbryte leken ute for ungene var skikkelig uthvilt. Dette synspunktet fikk jeg stor sympati for av skoleinspektøren senere. Siden anskaffet jeg meg en sauebjelle som med friske klanger kalte elevene inn.

Det vesentlige var selvfølgelig at jeg selv bestemte når jeg skulle bruke bjella. Når jeg siden ble spurt om den bjella, sa jeg for spøk at jeg jo selvfølgelig måtte bruke sauebjelle når alle sauene skulle inn!
I friminuttet oppdaget jeg at det fantes svært lite av lærebøker og skrivemateriell.

Den måtte bestilles omgående. Det gikk ikke så langt ut på formiddagen før skoleinspektør Vik fikk en telefon hvor jeg da bad ham sørge for at det nødvendige materiell ble sendt skolen snarest.

Det er underlig, tenkte jeg da jeg stod framfor elevene igjen. Her står du med tre forskjellige årskull foran deg og hvert av årskullene har alle forskjellige evnenivåer, så hvordan skal dette gå?  Og hvordan ble det når storklassen kom med sine fire årskull? Jeg hadde forestilt meg problemet på forhånd, men nå var det plutselig kommet skremmende nær. Før jeg dro oppover, spurte jeg skoleinspektøren hvordan dette skulle løses. Da stirret han med store øyne på meg og svarte: «Det får du finne ut sjøl».

Da skolebarna den dagen forsvant ut gjennom skoleporten og vinket farvel, visste jeg at jeg i den nærmeste framtid kom til å få enorme utfordringer med å løse problemer både med organisasjon av undervisningen og selve metodikken. Det var så spennende at jeg nærmest kjente at det kriblet i kroppen.