Legemlig refselse i skolen

I Grålumstua i rommet for omgangsskolen i 2. etg. henger en instruks for læreren, datert l851. Saken gjelder disiplin i skolen. Instruksen inneholder kloke råd og regler. Vi siterer: «Læreren skal beflitte seg paa å behandle Barna med Godhet, Blidhet og Kjærlighet, oppmuntre dem til Flid, Orden og sedelig Oppførsel, samt fremme Barnets Kappelyst”.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 51, høsten 2005.

I punkt 13 står å lese at læreren kan straff dovne, uordentlige med lempfeldige midlersom irettesettelse i klassens nærvær, anmerkning i protokoll og gjensitting. Hvis ikke disse midler gir virkning kan legemlig refselse anvendes.  Det presiseres at læreren ved bruk av refselse ikke må fristes til slå i vrede!

I dagligtalen ble denne form for straff omtalt som lærerens adgang til å slå. Denne instruks for skoledisiplin ble svært mye diskutert.  Rett til å slå ble etter hvert betydelig innskrenket.  Læreren kunne slå med flat hånd, men ikke med knyttneve eller bruke dertil velegnet rem.

Spanskrør og rotting var standard utstyr på enhver skole.  Tresorten var en spansk palmeart.  Spanskrøret er en kvist av treet, men rottingen er remser av harken flettet sammen til en bøyelig svepe.  Disse avstraffelsesmidler ble mye anvendt i militæret og på straffeanstalter, men forbudt på jenter over 10 år.

Mange av dere lesere har kanskje i minne et skremmebilde av rottingen.  Vi har hørt om den som noe langt verre enn bjørkeriset.   På min barneskole kunne man ved enkelte anledninger se den borte i hjørnet på materialrommet stående i en svai oppe i en krukke.  Synet var skremmende selv om den var å regne som museumsgjenstand i vår skoletid, men hvorfor var den der? – Kanskje var den der som et ris bak speilet!

Gjennom lov var bruk av rotting etc. begrenset.  Den kunne anvendes kun under nærvær av et medlem av skoletilsynsutvalg eller en av foreldrene. Avstraffelsen skulle protokollføres med antall slag og detaljer om utførelsen, og tidspunktet for straffen måtte avtales på forhånd. På folkemålet ble dette omtalt som skolejuling.

Skolejuling var altså en omstendelig affære med byråkrati inkludert en fæl ventetid for slyngelen.  Avstraffelsen skaket opp hele bygdemiljøet.  Det er lett å forestille seg oppstyret når foreldrene gikk langs veien til avstraffelsesstedet.   I alminnelighet var nok skole og hjem enige om prinsippene for avstraffelsen.  Kroppslig straff i form av ørefik og bjørkeris var ikke ukjent i de gamle samfunn.
Atferdsproblemene var store i stressede samfunn hvor pedagogisk og psykologisk veiledning var totalt fraværende.  Omkvedet lød: «Unger skal ha juling, enten har de gjort noe galt eller kommer til å gjøre det”, Straffen var ikke et uttrykk for hevn, men et resultat av det menneskesyn at det onde skulle drives ut av menneskenaturen ved harde midler.  Dessuten står det jo skrevet at den som elsker sin sønn tukter ham ofte.

Skolejuling ble sett på som en relativ mild reaksjonsform fra samfunnets side. Det strengeste var forvisning til en av Statens oppdragelsesanstalter – mest kjent og fryktet var Bastøy og Toftes gave.
Jeg tror knapt skolejuling ble foretatt uten nøye overveielse.  Jeg kjenner til to episoder i Tune. Den ene gjaldt noen gutter som hadde stukket jentene på utedoen med en saks på et strategisk åpent og ømfintlig område når man gjør sitt fornødne.
Den andre var en avstraffelse for en kjedelig uvane hos en gutt, som pleide å henge mindre elever opp i trærne med en snare rundt brystet.

Til forskjell fra disse alvorlige reaksjoner forekom ukontrollerte og impulsive handlinger fra lærerens side. Disse kunne være raskt linjalbruk, ørefiker, lugging i håret eller dra i ørene.  Disse reaksjoner ble lite omtalt i hjem og miljø. De ble betraktet som nødvendige midler for at læreren skulle opprettholde ro og disiplin i klassene.  Disse straffemetoder hadde sin bakgrunn i store og tallrike klasser med en eller to lærere.

De overordnede mål var lydighet.  Hjemmet støttet dette syn, og det fins betraktninger om at hjemmet henstilte til skolen å få skikk på den ulydige, inkludert bruk av fysiske reaksjoner.

I min barneskole og i mitt hjem var fysisk straff i enhver form helt fraværende, selv om det var nære på en gang hvor en medelev sparket i stykker den svarte lysbryteren, langt oppe på veggen.  Gnister føk mot taket. Det å overvære legemlig straff er en skremmende opplevelse.  Den skaper smittende frykt. Selv om våre lærere kjente beherskelsens kunst, opplevde vi en skremmende situasjon i 1. klasse hvor vi skulle veies og måles.  En medelev ville absolutt ikke gå på vekta.  Etter mye parlamentering mistet
Distriktslegen beherskelsen og ga stakkaren en sviende ørefik. Virkningen – jo gutten kom omsider opp på vekta men atskillig gram lettere på grunn av tap av tårer. Jeg har en anelse om at episoden hadde en forhistorie.
Et par år før hadde helsevesenet en betydelig konflikt med foreldre på Sanne skole, fordi de nektet å kle av ungene ved helsekontrollen.

I 1936 nedla stortinget forbud.  Etter årelang strid sa skoleloven av 1936 stopp.  Demokratisering og humanisering slo ut i forbudet «kroppsleg refsing må ikke nyttast i skulen”.

Dermed var det fritt frem for den “Kjærlighet, Omsorg og Blidhet» som plakaten i Grålumstua pålegger skolen. Fint – ikke sant? I dag er til og med erting dvs. mobbing forbudt.  Det blir nok en lengre veg å gå enn avskaffelse av korporlig straff. Den som lever, får se!