Kalnes

Her skal jeg  fortelle  litt om hvordan  det var å være barn på Kalnes   i  årene like etter krigen.  Østfold  Landbruksskole   som det het den gang. Kalnes  var en stor gard,  og vi barn hadde fritt spillerom  over ale.  Her kjente  alle hverandre,   og dersom  du trengte  en hjelpende  hånd,  stilte alle opp.
Skrevet av Torill Skrøder. Publisert i TuneRuner 61, høsten 2001.

Kalnes  var veldig  gammeldags  til en skole  å være.  De hadde bare  en traktor  (gråtass).   Ellers gikk  alt arbeidet  med hånd og hest. De hadde  24 hester  med stort  og smått.  Den eldste hesten  var 20 år – en ordentlig  grinebiter.

TorillSkroderf178

Torill Skrøder.

Den het Njål,  og vi sa den var snål.  Vi ungene  fikk ri hestene  til  havnehagen etter  arbeidstid,   og det var moro. Men det gjaldt å holde seg godt fast i  mana så vi  ikke  falt av da hesteryggen  var glatt.

Vi var vel rundt  7 –  8 unger  som holdt  sammen,  og fritidsproblemer   hadde  vi ikke.  Det var veldig  mye gjedde  i Vestvannet,   og elevene  ved skolen hadde konkurranse  med premie  om hvem som fikk den største  fisken.  Det ble  aldri noen av  oss ungene  som vant,  men moro  var det.

Kalnes  hadde  mange  robåter  som vi fikk  låne.  Så vi la mye ute  på Vestvannet og fisket og badet.  Men ved Bjorlandet   var det en evje som vi kalte Rangla.  Der var det sumpet  og myrlendt,  så stedet  var tabu for oss.  Men der  var det beste stedet å plukke Maria Nøkleblom om våren.
Det druknet  en ku der en gang.

På St. Hansaften var hele skolen samlet i Orebingen til lek og konkurranse med premie, kaffe og kaker, brus og eggedosis i høye glass.

Det var mange katter på skolen, så det ynglet av kattunger.  Når det ble for mange, måtte elevene skyte dem, til stor fortvilelse for oss jenter.  Guttene syntes det var spennende.  En gang tok jeg med tre kattunger hjem.  Moren min var tålmodig og glad i dyr. Men dette ble for mye.  Til og med jeg sa at det ikke gikk. Så de måtte bøte med livet.

Høyonna var en fin tid når høyet skulle i hus.  Da grov vi oss lange ganger og huler i høyet. Noen ganger gikk langs laveveggen så det kom litt lys inn fra luftelukene, men de fleste var mørke.  Det var skummelt og morsomt da vi ikke visste hva vi støtte på der vi krøp rundt.
Vinteren var et kapittel for seg selv.  Vi gikk mye på ski og skøyter på Vestvannet.   Skolen skar store isblokker på Vestvannet, som ble oppbevart med masse sagmugg i ishuset på skolen.  De ble kjørt opp med hest og slede, og vi fikk sitte på lasset.  Det var gøy. En kasse med beslag inni var like bra som et kjøleskap.   Den holdt isen kald i mange dager.

Ungene på Kalnes

Ungene på Kalnes. Bak fra venstre: Arne Ødegården, Asbjørn Sætherbakken, Torill Stenbekk (Skrøder) Foran fra venstre: Ole Mokastet, Kåre Mokastet, Eli Ødegården, Solveig Sætherbakken, Karin Mokastet.
Eier: Torill Skrøder.

En dag var det kommet så mye nysen at det var helt ufremkommelig.   Da spente far en av hestene for langsleden for å kjøre oss til skolen.   Vi tok med oss barna fra Sandtangen som kom i slede derfra også, så de slapp å kjøre lengre.  Vi gikk på Opstad skole.  Da far kom hjem, fikk han kjeft av bestyreren, Stausland. Hesten skulle ikke brukes til skoleskyss.    Ungene skulle gå på skolen, for det måtte han da han var barn. Men det ble en tre fire turer til, da far ikke brydde seg noe om det. Han var jo sjefen for hestene.  Ellers gikk vi, sparket og brukte skia. Om sommeren var det sykkelen.

Hver jul hadde hele skolen julefest andre juledag.  Alle var invitert fra den minste til den største.  Vi fikk middag, kaffe og kaker, gang rundt juletreet og juleleker.  Middagen begynte alltid med lutefisk – det verste jeg visste. Men jeg fikk jo lirket den over på tallerkenen til far – så var kvelden reddet.

Vi hadde ender, og en natt på vinteren våknet mine foreldre av en and som skrek.  Nedenfor huset var det en andedam som de brukte om sommeren.  Hun var på vei til dammen.  Da far skulle se etter, viste det seg at en av sølvrevene til skolen hadde kommet seg ut av buret sitt og inn der vi hadde endene.  Den hadde drept fire og skadet to pluss den anda som hadde kommet seg ned på den islagte dammen for å varsle faren.  Det var et trist syn. Kalnes hadde en ganske stor revefarm den gangen.

Om sommeren syklet vi ofte til Sandtangen på Neset og var sammen med barna der. Da rodde vi ofte til lensa i Svartdal og badet.  Det var morsomt å hoppe fra tømmeret, men farlig, for det var fort gjort å komme under tømmermosene.   En gang ble vi ordentlig redde da en av guttene forsvant under tømmeret, men heldigvis fant han en åpning i siste liten. Da var vi ikke høye i hatten,