Episoder fra gamle skoledager

Skolemuseet i Tune har en mappe som bl.a. inneholder historier fortalt av personer som gikk i skolen omkring siste hundreårsskifte. Som et apropos til grunnskolens 250-års jubileum vil vi gjerne gjengi noen episoder slik gamle tunesere fikk oppleve i og omkring skolen.
Skrevet av Leif Egerdal. Publisert i TuneRuner 18, mai 1989.

Lønnen var gamle pennesplitter

Marius Sandengen var elev ved Solli bruksskole i 1890-åra. Han forteller:

En gang vinterstid frøs vi jammerlig ute i friminuttet. Da vi skulle gå inn, klampret vi med bena innover i gangen for å få varme i dem.  Da ble læreren sint, og så fikk vi ordre om å springe fram og tilbake mellom Sanne og Sandli flere ganger mens læreren stod ute i veien ved skolen og gav oss et rapp over ryggen med en tauende hver gang vi passerte.
Læreren samlet på blader og tidsskrifter, og han hadde store kasser fulle. En gang om året måtte vi være med å bære kassene ut på gardsplassen til lufting. Som lønn fikk vi gamle, brukte pennesplitter.

Av og til måtte vi også hjelpe til på gården til læreren.  Om våren plukket vi stein på jordene, og om hesten sendte han oss opp på fjøstrevet for å tette alle åpninger i veggkledningen med høydotter og aviser så ikke snøen skulle fyke inn.

Da vi kom så langt at vi skulle skrives for presten, fikk vi en skoledag pr. uke. Veien var lang, og det var jo bare apostlenes hester vi hadde til hjelp den gangen. Presten var streng, og vi måtte kunne leksene på rams. Det kom derfor godt med at læreren hadde drevet oss hardt i kristendomskunnskap. Som vanlig hadde vi med oss noe hjemmefra gården som gave til presten. Vi fra Solli hadde med egg alle sammen. Presten var blid og bad oss inn på kjøkkenet, der fikk vi kaffe og sukker av prestefrua. Vi gav oss ikke før sukkerkoppen var tom–.

Hull i floss-hatten

Aksel Ramstad (f. 1885) forteller:

Det var i året 1900. Vi var samlet i det lille røde uthuset på prestegården. Der hang sokneprestens hatt på en bolt i veggen.  En av guttene slår for moro skyld handen inn i hatten for å gjøre en bulk.  Da går bolten gjennom hatten og lager et stort hull.  Gutten ble blek, for når dette blir oppdaget, ville ban bli vist bort fra konfirmantundervisningen.

Men en annen gutt reddet situasjonen.  Han tok hatten ned fra veggen og slo bulken tilbake slik at ingen kunne se hullet.   Bade guttene og jentene stod målløse med store øyne og så på presten da han tok farvel for dagen og satte hatten på hodet.

Dagen etter kom presten til Utne skole.  Der skulle det være overhøring i kristendomskunnskap.

Med det samme presten kommer inn i skolestua, tar han hatten av og hilser. Da oppdager han at det kommer lys gjennom topplokket på hatten.  Soknepresten snur og vender på hatten og skjønner ikke hvordan det hullet var blitt til. Da var det ikke enkelt for oss elever «å holde maska”.

Til inntekt for skoleorgel

Asbjørn Hovden (f. 1907) forteller om Jelsnes skole:

Friminuttene hadde en spesiell betydning.  Da måtte nemlig vi elever gjennom store deler av året sage og hogge ved til skolebruk. En av elevene hadde ansvaret for at det alltid var fyr i ovnen, og en annen hadde ansvaret for å bære inn vann.
Jeg husker en gang vi skulle ha utlodning til inntekt for skoleorgel.
Vi gikk rundt i grenda og solgte lodder.  Hvert lodd kostet 5 øre.  Jeg ble stort sett godt mottatt som loddselger, men på ett sted holdt jeg på å bli jaget vekk.   Blant premiene var det nemlig også skråtobakk, og det var ikke alle som så med like blide øyne på en slik premie.

Men pengene kom inn, og orgel ble det, og enda noe til – til glede for både elever og lærer.

Red. anm: Det orgelet Asbjørn Hovden forteller om, var i bruk ved Jelsnes skole helt fram til 1965.  I dag står det påTune Bygdemuseum.

Synd å plystre

Reidar Sommerstad (f. i Hamar i 1903) forteller:

Jeg kom som tre-åring til Greåker, og begynte på Greåker skole i april 1910. Skolen var den gangen helt ny. Læreren min i småskolen het Inga Hoel, og læreren i storskolen Hans Otterstad.  Jeg minnes mine lærere med glede.
Da Inga Hoel en gang besøkte hjemmet mitt på Greåker og fikk se bokhylla mi, sa hun “Jeg er glad fordi jeg fikk lov til å lære deg å lese”.
Den gangen jeg vokste opp, var det mange som mente at det var synd å plystre.  Jeg kom en gang til å plystre en melodi så en jevngammel jente hørte det.  Hun gikk hjem og sladret, og straks kom mor til jenta hjem til oss og sa til mor: «Vet du at gutten din plystrer, denne synd må du få ham bort fra”.
Da faren min fikk høre dette, sa han: «Hvis du ikke kommer til å gjøre større synd i livet, gutten min, enn å plystre, så kan du ta det ganske rolig”.

Streng disiplin

Marie Pettersen (f. 1883) forteller:

I skoledagene satt vi to og to på hver vår krakk, men når vi skulle høre ABC, måtte vi sitte flere sammen.  Alle var ukjente for hverandre.  Jeg husker lærerinna hadde ei snor med ei kule i enden, og når jeg ikke kunne Iese eller svare skikkelig, fikk jeg ofte et slag i hodet.   Jeg tror jeg fikk skade for livet av den kula.

“Det første møtet sødme”
Reidar Sommerstad (f. i Hamar i 1903) forteller:Reidar Sommerstad forteller også om en spesiell episode fra sine første skoleår på Greåker. Den gangen måtte elevene kjøpe det de trengte av tavle og griffel, og en gang hadde Reidar fått en tavle som var ekstra fin.  Den hadde nemlig ruter på den ene siden og rosemalt ramme.  På hjemveien fra skolen en dag var det ei jente, Aslaug het hun, som bad om å få se den fine tavla hans.  Da Reidar viste fram tavla med stolthet, nappet jenta tavla til seg og tredde den ned over hodet hans så tavlebitene føk om ørene.  Det var dobbelt skade fordi han blødde etter sår fra tavlebitene, og dessuten var det ikke lett å få ny tavle så lite om penger det var den gangen.
Det hører med til historien at Reidar og Aslaug ble forelska da de ble voksne, de ble forlovet og giftet seg.  Da Reidar fortalte historien om tavla på sine gamle dager, var det en som sa: “At du torde gifte deg med henne … ”
“Ja”, sa Reidar.  “Aslaug og jeg har vært gift i 50 år, og det har gått bare bra”.
Det kan altså gå bra, selv om det første møtets sødme var en smell hodet.

Den gang 25 øre var mye penger

Janne Brynhildsen (f. 1889) forteller:

En gang fant en klassevenninne og jeg 25 øre i gata.  Det var mye penger den gangen, og veien til bakeren var ikke lang. Der kjøpte vi hver var kringle. For resten av pengene, 15 øre, fikk vi en flaske brus.  Så gjemte vi oss på å skålde, spiste kringle og drakk av brusflaska annen hver gang.  Men det var spioner i terrenget, og noen sladra til læreren. Han var en sinnatagg.  Han kalte oss inn på sitt private rom, og der måtte vi bekjenne syndene våre.

Min venninne var fosterdatter til læreren. Hun måtte legge hendene på bordplata mens læreren slo henne over fingrene med linjalen. Tårene stod i øynene på henne, men hun gav ikke fra seg en lyd. Jeg derimot skrek høyt av bare redsel da læreren tok i flettene mine og dro til.