Spå-Kristian

Dette er en historie fortalt av Marvel Eliassen, men ført i pennen av hennes sønn.  Historien  er fra Marvels barndom og oppvekst hos besteforeldrene  på Greåker. Den gangen var Spå-Kristian etter alt å dømme en vandrende original. Det er sikkert mange eldre i Tune som husker ham og som kanskje vet å fortelle mer om ham.
Skrevet av: Øivind  Eliassen, publisert i TuneRuner 27 november 1993.

Bestemor kikket ut gjennom vinduet. Der kom Spå-Kristian gående og stoppet ved grinda. Han var gretten og irritert, for vinteren var hans verste fiende. Da oppholdt han seg for det meste i en gammel smie. Men av og til ble trangen til å møte mennesker så sterk at han søkte sørover til kjentfolk. Men om sommeren var han fornøyd. Da bygget han seg en primitiv barhytte i skogen. ingenting var som Guds frie natur, den klare høye himmelen, den gode duften av granbar, mose og kvae. I barhytta tok han imot kunder som ville la seg spå. De fikk kjennskap til fremtiden på godt og vondt.

Et måltid mat ville nok blidgjøre Spå-Kristian. Og om han tok til takke med det huset hadde å by på, var han velkommen  inn. Gusten i huden og matt i blikket myste han i den skarpe vintersolen. Han var en liten, tynn kropp i en altfor stor vadmelsdress  og med en slunken striesekk over skuldrene.  Knappen  i lua var så slapp at den knapt nok orket å holde skjermen oppe. Dressen hadde han arvet etter en kar som hadde penger i banken og i lommeboka. Stemmen var rusten, og de små tannstubbene syntes så vidt.

Spå-Kristian
Spå-Kristian ved grinda.

Brød, smør, sirup og en kjele med kaffe ville gjøre ham godt. Jeg studerte inngående de store kulene han hadde på hodet. De formelig vokste fram for øynene mine, og flere hadde han fått siden sist jeg så ham. Var de fulle av vann eller spådom, og hvorfor vokste det ikke hår på dem? Hver kul var omkranset av stive tuster av hår.

Jeg fikk sterk lyst til å kjenne på kulene, men da møtte jeg Spå-Kristians illsinte øyne. Jeg senket blikket og boret øynene inn i en kvist i gulvplanken. Men der ville de ikke være lenge før de vandret tilbake til Spå-Kristians  hode.

Nå skulle bestefar pynte litt på det pjuskete, strie håret hans. Det var ikke nedetil å klippe Spå-Kristian med de runde, store kulene i hodebunnen. Saksen måtte rotere rundt, over og mellom kulene for at håret skulle bli noenlunde jevnt. Det tok sin tid, og da bestefar var ferdig med hårklippen, hadde Spå-Kristians hode glidd fram på knærne. Fornøyd  og godt avslappet rugget han kroppen fram og tilbake på stolen.

Det luktet kaffe, og bestemor rigget til et måltid ute på kjøkkenet. Bestemor serverte fersk suppe.  Jeg la merke til at en vegglus falt i tallerkenen til Spå-Kristian.  Han la den på kanten og sa:
-Nå er den dau, svinet!

Etter måltidet hvilte Spå-Kristian armene sine på bordkanten, senket hodet fremover og tok seg en blund. Det var så godt å la søvnen  fare over «øya».

Etter visitten var Spå-Kristian   svært fornøyd og takknemlig. Bestemor hadde lagt et brød og en klatt smør i striesekken  hans, og glad og fornøyd vandret han videre.