Det var dekket et vakkert bord for Sjømannsmisjonens venner. Vertskapet var Louise og Johan Eugesen på Østre Greåker. Veiene hadde ingen navn eller nummer den gangen, men alle kjente hverandre, og det var lett å finne fram først i 1930-årene.
Skrevet av Marvel Eliassen . Publisert i TuneRuner 29, oktober 1994.
Knut Kristiansen var den selvskrevne predikant denne kvelden. Han var ingen ruvende og høymælt person å se til eller høre. Han hadde ingen videre utdannelse, var slett ikke prest eller pastor i den vanlige betydning, men han var en sterk personlighet som alle beundret. De kalte ham Sjømannspresten.
Liten av vekst, med grått hår og en haltende gange, var han alltid på farten til fots. En travel mann med en sort veske under armen.
En utrolig ekte varme, hjelpsomhet og omtanke overfor sine medmennesker særpreget denne mannen. Hadde han fått en gammel frakk eller hatt, fant han snart ut at det var en som trengte det bedre enn han selv.
Folk på Greåker samlet inn penger og kjøpte sykkel til Kristiansen, noe han var svært glad og takknemlig for. Men han måtte lære å sykle før han kunne bruke den rett. Dette bød på problemer. Han veltet og falt i diket og skadet seg stygt. Da han endelig hadde lært seg å sykle, fant han ut at det var en annen fyr som trengte sykkelen bedre, og så var han igjen tilbake til sin rare haltende gange -.
Kilde: Sarpsborg kommunes bildearkiv
Sjømannspresten hadde sitt kontor i Bakkegate i Sandesund. Der hadde han også sitt enkle hjem.
Når båtene la til kai i Sandesund, var det ikke få av sjøfolkene som søkte ly, varme og trøst hos sjømannspresten.
Da huset i Bakkegate brant ned, flyttet han til Sandesund Terasse og fikk leseværelse der. Sjøfolkene fant veien også dit, men stedet passet ikke særlig bra for han selv.
Det var da han fikk leie et rom og et lite kjøkken hos Kornelie og Johan Eng på Hannestad (Rett overfor kullageret). Engs drev da kolonialforretning der.
Ekteparet Eng hadde åtte døtre. Det var altså ti mennesker til sammen i familiien, og enda hadde de plass til Kristiansen. Hos familien Eng bodde han i ti år. Middag og kaffe fikk han hver eneste dag. Han hadde lite penger. Fikk han noen kroner mellan hendene, var det alltid noen han måtte hjelpe.
Familien Eng var medlenmer av Sjømannsmisjonen og hadde ofte møter i sitt gjestfrie hjem. Både fruen og døtrene laget presanger som de pakket inn og gav sjøfolkene til jul.
Sjømannspresten var en selvfølgelig gjest hos Engs på julaften, og da gjerne med en annen i følge. En juleaften
kom han med tre stakkarer som trengte så sårt til både omsorg og varme. Men hadde de mat til alle? Engs hadde griser som de slaktet til jul. De hadde poteter og 7 slags hjemmebakte kaker, og kaffen putret til sene julenatten. Kristiansen sørget for orgelmusikken, sangen og bønnene som de alle deltok i. Aldri hadde de hatt en mer gripende og innholdsrik Juleaften.
Sjømannspresten kom gammel og skrøpelig til aldershjemmet i Halden Der døde han og der ligger han begravd. Han
hadde noen fjerne slektninger der. Den lille gledespredende personen satte spor etter seg, og minnene lever.