Anton Gulbrandsen

De som har vært i land på vestsiden av Storholmen, må legge merke til alle sporene etter folk som forholdsvis nylig har bodd her: stenbrygge og grunnmurer til flere hus, bolter i fjellet og merker etter flaggstang.
Skrevet av Kari E. Hansen. Publisert i TuneRuner 62, våren 2011.

Lillian Hjørnerød, f. 1936, var med undertegnede på rekognoseringstur til Holmen for å fortelle og vise alt hun husket. Hun tilbrakte feriene i sine barneår på foreldrenes hytte sørvest på Storholmen. Hennes bestefar, Hans Julius Hansen var arbeidskamerat med Anton Gulbrandsen, som bodde på Storholmen helt til 1956. De arbeidet begge på Borregaard. Gulbrandsen kom fra Hadeland og bosatte seg i ”Ny England” der den gamle yrkesskolen ligger. Han kjøpte Storholmen av Tune kommune i 1925. Slik fikk også arbeidskameratens sønn, Lillian Hjørnerøds far, hyttetomt her.

Anton Gulbrandsen var gift med Marie. De hadde 6 barn, som alle var voksne og flyttet hjemmefra da Anton og Marie bosatte seg på Storholmen. Barna var Adolf, Sigurd, Gustav, Håkon, Aslaug og Ingeborg. Solveig døde som liten.

Anton Gulbrandsen var høyreist og slank. Han hadde rødt hår og kunne bli skikkelig sint. Han må ha vært både arbeidsom og nevenyttig, og dessuten hatt stor teknisk innsikt og kompetanse. Det fortelles at han var svært nøye på at ting skulle gjøres riktig; ripsen måtte for eksempel plukkes på en bestemt måte. Han betalte regningene sine punktlig og var streng mot barna sine. Da de ble voksne, hadde de ikke mye kontakt med faren sin. Marie bodde sammen med ham på Storholmen helt til hun fikk et leggsår som ikke ville gro. Da flyttet hun på aldershjem, og Anton fortsatte å bo på Holmen nesten til han døde.

Anton Gulbrandsen
Foto: Ukjent

De som samarbeidet med ham på Borregaard karakteriserte ham som kunnskapsrik og dyktig. Selv om han var mer eller mindre selvlært, var han flinkere enn mange ingeniører. Han var en alvorlig mann. Man kunne ikke tøyse og tulle med ham. Men barna som bodde i nabohytta på Storholmen var veldig glad i ham. Likevel hadde han en del samarbeidsproblemer. En gang røk han uklar med Sikkeland, en av sjefene på Borregaard. Da var det nok hans faglige dyktighet som berget ham fra å miste jobben. Han hadde venner og hadde stor respekt hos dem som kjente ham. Gulbrandsen brukte snus og var alltid brun rundt munnen. Når han ble sint, ble han ildrød i fjeset.

Bygningene på Storholmen
Anton Gulbrandsen bygde et stort våningshus, lagård som ble malt hvit, uthus med do i den ene enden, pumpestasjon og potetkjeller. Pumpestasjonen bygde han etter en brann i 1928, da nordenden på Holmen brant. Materialer skaffet han seg billig ved å kjøpe det som ble til overs etter Østfoldutstillingen i 1930. To store portstolper var blant det han kjøpte. Selv om Storholmen ikke er så veldig stor, gjerdet han inn hele eiendommen sin.

Andre arbeider og installasjoner.
El - kraft var nødvendig til lys, og han bygde det han kalte ”vindeleka”, en 10 meter høy vindmølle opp på fjellet bak våningshuset. Strømmen lagret han på store batterier. Dette aggregatet hadde han også kjøpt etter Østfoldutstillingen.

Gulbrandsen bygde ei stor brygge av stein han tok fra fjellet på Holmen. For å kunne ha båt, måtte han ha ei skikkelig brygge. Når båten ble fortøyd på nordsiden av brygga, var den trygg for sørvesten, som kan ta ordentlig her når det blåser opp. Han hadde også montert jernbaneskinner fra grunna og inn på land for å kunne dra opp båten om vinteren, og han hadde en vinsj som han kunne dra opp båten med.

Drikkevann skaffet han seg også. Brønnen var 6 meter dyp. Den var støpt og gav det flotteste ilevann. Den var ikke lett å finne, men vi fant den etter litt leting på vår rekognoseringstur med Lillian Hjørnerød.

Vår og høst var det minst en måned da det var vanskelig å komme til og fra på grunn av usikker is. Da bygde Gulbransen en slags heis fra fjellet nord for Bakkeli og inn på Storholmen. Den var hånddrevet. En gang kilte heisen seg fast mens han hang i den 5 – 6 meter over vannflaten. Han ropte og skrek. Likevel tok det nesten et døgn før han fikk hjelp til å komme ned. Da ble han så forbitret på hele heisen, at han tok den ned. Den hadde ikke vært så lenge i bruk da dette hendte. Men fortsatt står de solide fundamentene igjen både på Holmen og inne på land.

Gulbrandsen bygde seg også en traktor selv. En lastebilmotor ble gjort om, men han fikk ikke traktoren til å gå langsomt nok, så Hans Vister solgte den for ham. Men han hadde laget sin egen slipemaskin med smergelskive og sveivet for hånd. Han smidde selv en ispigg som han brukte om vinteren. Han lagde seg også en blåsemaskin til å rense og slå av kornet med. Denne er i Ingar Visters eie i dag.

Båter og andre fremkomstmidler
Han kjøpte en stor båt, over 30 fot. Det var en halvdekker. Den ble brukt både til fiske og transport av varer. Sannsynligvis kom den fra Hvaler til Sandesund
og ble dratt over land av hester opp til Tunevannet på snødekke om vinteren. Senere byttet han denne båten ut mot en Skaarbåt. Ellers eide Gulbrandsen både sparkstøtting og en stor kjelke som han brukte om vinteren. Han drog ved og varer på kjelken. Så hadde han ski og staver som han også tok seg fram med. Men det var nok først og fremst som nødvendige framkomstmidler, ikke som sport.

Husdyr
Gulbrandsen hadde alltid bikkjer. Én var terrieren som han kalte for frøken Tora, en annen rottweileren Bussen. Denne hunden rømte en gang ved å slite lenken og svømme i land nord ved Skjøren-gårdene. Da han hentet bikkja,var det visst ikke mye nåde for den forteller Ingar Vister, som husker dette fra sin barndom.

Tunevannet med Storholmen og Lilleholmen sett ovenfra.  Kilde: kart.gulesider.no

Tunevannet med Storholmen og Lilleholmen sett ovenfra.
Kilde: kart.gulesider.no

Matauk

Likevel var visst Gulbrandsen glad i dyr. Etter krigen var det 4 kviger fra Aaserød gård som beitet på Storholmen om somrene. De ble fraktet på en pram som hang etter Løkkeviks båt, fra stranda ved Tune kirke og opp til Holmen. Gulbrandsen kjøpte sild i byen og gav dem. Det sies at han nesten gråt da kvigene skulle hentes om høsten.

Gulbrandsen var en økonomisk mann, og han likte også å fiske. Han satte ruser og fisket og spiste, ål, gjedde, brasme og abbor. På Holmen er det også i dag rik forekomst av blåbær og tyttebær, som han sikkert høstet inn. Han ryddet jord og dyrket korn, poteter og grønnsaker, og han hadde frukttrær og bærbusker. Det han trengte å kjøpe, ble handlet hos Eilertsen i Sandesundsveien i nærheten av biblioteket i byen. Det han kjøpte mye av var hermetikkbokser med erter. De som ryddet opp i uthuset etter ham, fant stablet over 2000 bokser!

Storholmen under krigen
Under krigen var det som kjent tyskerleir tvers over veien der Tuneheimen ligger. De tyske offiserene brukte Storholmen som rekreasjonssted, og de organiserte skyteøvelser der for de menige. Gulbrandsen fikk beskjed om å evakuere, noe han ikke etterkom. I stedet tok han tilflikt i en hule bak husene.
Denne hula tok han stadig mer stein fra slik at den ble større. 2 personer kan oppholde seg der inne. ( Etter krigen fortsatte han dette arbeidet, men da for å gjemme seg for russerne, som han anså for en stor fare.)

En ”blindgjenger” ble liggende i et tre få meter fra huset. Der ble den liggende i 50 år. Gulbrandsen hadde bilde av Hitler på veggen i stua si. Han var ikke nazist, og han lyttet ulovlig på radio. En dag han hadde besøk av en kamerat og de lyttet på London, fikk de se 2 tyske offiserer komme. I all hast fikk han ryddet vekk radioen. Da offiserene kom inn og fikk se bildet på veggen, ble de veldig blide og brydde seg ikke om å undersøke noe mer.

Alle nordmenn måtte levere inn sine våpen. Gulbrandsen hadde en Kragh Jørgensen ( frøken Jørgensen kalte han den) som han ikke hadde lyst til å gi fra seg. Han fikk laget en tett sylinder på Borregaard, som han fylte med olje. I den la han geværet og gjemte det i Tunevannet. Da freden kom, tok han den opp, og den var like fin.

Økonomi
Anton Gulbrandsen var en nøysom mann. Han hadde god lønn og god pensjon. Likevel var det ikke så mye penger som ble funnet etter ham. 6000 kroner i mynt ble funnet nedgravd på tomta. Noen husker at han litt kryptisk kalte Tunevannet for ”Verdensbanken”. Kan han ha gjemt penger her? Det kan jo være en utfordring for dagens spenningssøkende sportsdykkere!

Gulbrandsens siste år
Da Gulbrandsen begynte å bli gammel og skrøpelig, solgte han Storholmen til Hans Vister. (1948) En gang i måneden kom han til gården og betalte leia. Han kjøpte også melk og brød her, og noen ganger poteter og ved. Når isen var utrygg, hendte det at de ikke så livstegn til ham. Vister og kona la planker på isen og ålte seg ut på Holmen for å se hvordan det sto til med ham. Til slutt ble han syk og måtte på sykehus. Han ble 82 år og døde i 1956.

Hva hendte med stedet siden?
Da stedet ble fraflyttet, var det mange slags mennesker som besøkte det. Ett av husene brant opp. Speiderne i Sarpsborg fikk resten av materialene der ute mot å rive og frakte dem bort. Dette skjedde i årene 58 – 59.

Siden den tid har Storholmen vært et vakkert sted å ro eller padle eller gå på ski og skøyter til. Sove i telt, plukke bær, fiske og se på fugler er fine aktiviteter for friluftsfolk. Å vite noe om en som har bodd der ute, er morsomt for dem som ferdes der. En får håpe at Storholmen får fortsette å ligge der som en naturperle for allmennheten, og at folk som bruker den, har peiling på naturvern og naturvett.

Kilder:
Lillian Hjørnerød, f. 1936.
Jan Erik Sandersen f. 1943.
Ingar Vister f. 1946.
Arne Berg Skjøren, f. 1922.