Redaktørenes 8. mai

Fire av TuneRuners tidligere redaktører har skrevet hver sin artikkel om frigjøringen 8. mai 1945.
Publisert i TuneRuner 30, mai 1995.

Einar Bjørnland
«Kom mai, du skjønne, milde …»står det i sangen.

Milde var vel ikke maidagene i 1945, hverken i form eller innhold, men de var tilsvarende skjønne.
Frihet og vår er egentlig forenlige størrelser. To ganger i det siste århundree har vi gjenvunnet en tapt frihet i vårmåneden mai.
Ingen teaterregissør kunne finne en bedre dato for frigjøringsverket på Eidsvold og frihetsjubelen i 1945 enn mai måned.  Dette fordi vi lengter etter våren med dens fornyelsesevne, og vi vil at friheten skal løsne tyngende bånd og tvang. Dertil kommer flagget i fargene rødt, hvitt og blått- frihetssymboler som forsterker
den vårgrønn bakgrunn når «lierne grønskar som hagar».  Våren gir frihetsjubelen ytterligere kraft, men når friheten er borte, er også våropplevelsen fattigere.

Til 17. mai 1940 skrev Nordahl Grieg om den nakne tomme flaggstangen på Eidsvold. Tom var våren og naken var friheten. Da flagget ettermiddagen 7. mai forsiktig krøp oppover flaggstangen, og smelte i toppen. Dagen etter eksploderte frihetsgleden med samme kraft som våren fikk liv i bjerkeløvet.
Man sa at freden brøt løs. Jubelen ville ingen ende å ta, den var grenseløs. Det er en myte at nordmenn ikke viser følelser.
Maidagene 1945 beviser kanskje at vi er verdensmestre i den disiplin også.  Ord kan ikke beskrive styrke og høyde i frihetsjubelen, bare NRKs lydband kan gi påminnelser om den.
Og sannelig seiret jubelen over forretningsinteressene også.  «Stengt på grunn av glede» sto det å lese i butikkvinduene.  På ettermiddagen 8. mai kimte kirkeklokkene freden inn over det gjennom 5 år hærtatte og materielt lemlestede land. Fordi undertrykkelsen hadde vært så metodisk og total, ble oppdemningen av frihetslengselen tilsvarende sterk.

Da demningen endelig brast, eksploderte gleden i alle dens ytringsformer.   Slik fortonte gleden seg for over 90 % av dem som oppholdt seg i Norge i disse dager, seierherrene jublet som rett og riktig var.  For quislingene og for tyskerne ble disse dagene deres livs dommedag.  «Mein armes Vaterland» – sa den tyske soldaten på Greåker Fort, og tårene rant nedover hans kinn.»   «zweimals dies Jahrhundert ist mein Vaterland in Ruinen».                .

På meg 8. mai var dette møte et sant anti-klimaks. Etter a å ha opplevd begeistringen ute i bygda står en ung mann og gråter sine salte tårer. Jeg spurte meg selv om han var så indoktrinert av Goebbels propaganda at han håpet på seier, og en stund da djevelen hadde hentet hjem til seg hans Fører og hele Das Vaterland hadde gått i dass.   Hans reaksjon er en bekreftelse på at nazistenes håp om nok en hemmelig våpen- et V3 som skulle ramme selv New York.   Foranledningen til dette møte var at min far samme dag hadde fått ordre om å tilbakelevere den tyske hesten som tyskerne hadde plassert på stallen hjemme.
Tyskerne, delvis med hjelp av polske krigsfanger, hogg tømmer til knott-fabrikken på Moa langs Gamle Kongevei.   Ordren om straks å tilbakelevere hesten var at engelskmennene skulle komme å telle opp utstyr og materiell!

Disse engelskmenn ble av mange betraktet som fantomer. De greide alt, var uslåelige, og hadde aldri tapt en krig. Derfor trodde 90 % av den norske befolkning fullt og helt på britisk seier, samme hvor mørk situasjonen var på frontene. For meg begynte og sluttet krigen med ryktet om engelskmennenes ankomst til bygda.   I aprildagene 1940 da 17 evakuerte fra Sandesund til stua vår hjemme kunne de fortelle at 400 engelskmenn hadde kommet til Rolvsøy, og 8.mai 1945 løp ryktet om Tommyene igjen.

Arrestasjonen av N.S medlemmer og «tyskertøser» startet 9. mai etter en nøte og vel forberedt plan, i vårt distrikt ledet av juristen Aars Nicolaysen.
Mannskapet var spesialtrenet på forhånd. Ordre om arrestasjon var utferdiget av legale myndigheter. Av ulike årsaker måtte en slik arrestasjon foretas.
I ettertid er det vel likevel ting som taler mot måten arrestasjonene ble foretatt – på åpne lasteplan til spott og spe for mengdens harselas. Noen sa disse dager at de som hadde lidd mest  var mest overbærende og ville  innlede dette rettsoppgjøret på en måte som ikke  liknet  nazistenes massearrestasjoner.
En av dem var lektor Harald Wollebæk, tilfangetatt, deportert med utslått fortann ved løslatelsen. Den andre var en fremtredende person og et solid medlem av T.H. – Ivar Thorbjørnsen, flerårig grinifange.

Han ble utatt som leder av en gruppe for rrestasjon av N.S.medlernmer.   Men da han hadde hentet mannlig sådant og kone med småbarn ble stående igjen på gårdsplassen da lastebilen med meget synlig våpen kjørte bort, bestemte Ivar seg. Han leverte beordringen på kontoret til Aars Nicolaysen.

Dette bare nevnt som eksempler på ulike holdninger i freds- og jubeldagene. Eksempene må ikke tolkes dithen at undertegnede skribent var av den senere så berømte silkefronten, tvert imot.

Yngvar Brusevold
Jeg fylte 11 år sommeren 1945.  Det som har slått meg i ettertid, er hvor modne vi unger var den gangen.  Å vokse opp i en krigssituasjon preget oss nok mer enn vi var klar over. Selvsagt lekte vi som unger alltid gjør, men alvoret – dette med at vi hele tiden sto ovenfor venn eller fiende – satte sitt preg også på oss som var unger den gang.
Vi var en ganske stor venneflokk, som lekte mye sammen.  En av guttene i flokken, la oss kalle ham Leif, var sønn av en de store nazistene.  Når Leif ikke var tilstede, hendte det vi diskuterte hva som kom til å skje når krigen var slutt. Det var mye snakk om a å knuse vinduer i nazihjemmet og den slags.

Om ettermiddagen den 7. mai var jeg hjemme i hagen til Leif.  Hans mor var ute på trappen en tur, da naboen ropte og ba henne gå inn å lytte på radioen:
«Nå er det fred!» ropte han. Jeg husker så tydelig at Leifs mor ble meget blek i det hun ropte på Leif og forsvant inn.
Nyheten spredde seg fort, og sammen med en del andre i venneflokken bega jeg meg til Sarpsborg torv, hvor det var offentlig kringkasting av nyhetene gjennom oppsatte høyttalere. Der fikk vi etter hvert høre at Tyskland hadde kapitulert, og at tyskere skule overgi seg den neste dag.

Enorme gledesscener utspant seg – målet å både store og små hadde hatt så lenge, var nå nådd. Et par av guttene i venneflokken, som kom til torvet litt senere enn oss andre, kunne fortelle at huset jeg bodde i var dekorert med et kjempestort norsk flagg, som hang nedover veggen fra et vindu i 2. etasje.  Vi bodde dengang i en generasjonsbolig, og det var min bestefar som hadde funnet fram flagget og hengt det ut på den måten.

Jeg husker ikke kvelden, heller ikke natten eller morgenen, men mesteparten av 8. mai ble tilbragt i sentrum. Med flagg i hånden entret vi lastebiler og kjørte rundt og ropte hurra.  En bil skulle fra torget til Ise.  Vi satt på til Sarpebroen. Der gikk vi av, og alle sammen gikk i tog tilbake til torvet igjen. Tiden fra 7. mai om ettermiddagen og en del dager framover var som en rus – også for oss unger. I de nærmeste dager var det utrolig spennende å stå utenfor politistasjonen å se milorg komme inn med de arresterte nazistene. Leif så vi ikke noe til, men hans far ble ført til politistasjonen på en lastebil, bevoktet av to Milorg karer med armbind og stengun.  Det ble aldri noe av den planlagte ruteknusing eller andre aksjoner. Personlig hadde jeg meget vondt av Leif, som ikke bare hørte til taperne av krigen, men som også måtte lide under det å få sin far arrestert.
Tyskere så vi lite til. De holdt seg stort sett i sine leire på Kirkegaten skole, Tunejordet osv.

Det strømmer i disse dager på med minner, både episoder fra krigens dager og tiden under og etter krigssammenbruddet. Men på 8. mai viftet vi med flagg, ropte hurra, satt på med lastebiler, gikk i tog og ropte hurra igjen.  Jøss, så glade vi var!

Ernst Gerhardt
Jeg har tenkt nøye gjennom dette vanskelige spørsmål, og har kommet fram til at selve befrielsen var det viktigste for meg – ikke feiringen av den.
Under perioden 1942/45 hadde Egil Skeie og jeg en Tandberg Sølvsuper under gulvet i grisehuset på husmannen Nerhus, hvor Skeie bodde.
Han var regnskapsfører for jordbruket, jeg hadde min arbeidsplass på flere steder innen karbidfabrikkenpå Hafslund og ble ble fast på laboratoriet.
Hver morgen kl. 7 var vi på pletten da nyhetene fra London ble servert av Øksnevads kjente stemme.

Sendinga åpnet med morsealfabetets … – som er V og 5-tallet, men her sto V for Victory, som betyr seier.
De som arbeidet på Karbiden var igrunnen en stor familie hvor alle hjalp alle når det trengtes, jeg tror det er den triveligste og mest spennende plass jeg har jobbet.

Hver morgen kom jeg dit med ferske nyheter plassert under svetteremmen i sikspensluen.
Jeg  fikk aldri trekk for min sene ankomst, men laboratoriet ble et fast møtested.  Når de allierte startet sin invasjon fra Frankrike, Italia med Russland fra øst ble det travelt på laboratoriet med knapp-nåler og rød tråd, det var spennende.  Var det fare for at tyskerne hadde planer om razzia så kom det advarsel om det fra London. MEN imidlertid tok denne spenningen nesten knekken på meg, kom det en bil forbi Gråum Allè, så følte jeg at nå var det slutt.
Endelig så kom da 8. mai, og da var Egil og jeg ikke sene om å få satt radioen strategisk ut på verandaen mens de
søgelige grønne spaserte forb’i.  Denne opplevelsen av endelig å puste fritt var herlig.

Senere hen kom lensmann Knut Strømsæther og fortalte at jeg skulle vært arrestert og sendt til Grini,  men han svarte at jeg  var på Grini og det kunne han si for jeg heter det samme, og far var på Grini.  Takk for det Knut.     ‘

Leif Egerdal
Varen kom tidlig det året, – også på Nordlands-kysten.
Ved lærerhøgskolen i Nesna var jeg en av skolens 30 elever som allerede om kvelden den 7. mai 1945 var klar over at noe stort og gildt var i ferd med å skje.
Dette var vårt nest siste år ved skolen, og gjennom tre- fire lange krigsår var vi en sammensveiset flokk som delte frykt og lengsel med våre lærere og med folk flest på tettstedet Nesna.

Da vi kom på skolen den 8. · mai 1945, var freden et faktum.
Et stort radioapparat ble plassert i et hjørne av klasserommet, og vi flokket oss rundt i spenning og glede etter hvert som meldingene kom fra London. Noen av oss gråt, andre lo og omfavnet hverandre. Det ble ingen «skole» den dagen. Ganske impulsivt tok vi elever over styringa av skolen og proklamerte fridag uten å spørre vår gode rektor på forhånd! Vi sprang ut i gatene og delte gleden i med bygdefolket. Sammen med en klasse-kamerat (som seinere ble fylkesordfører i Nordland) gikk jeg til kirketjeneren og spurte om vi skulle hjelpe ham med å ringe inn freden. Han var svært takknemlig for å få hjelp fordi han var gammel og låghalt og hadde vansker med å klatre opp i stigene i kirketårnet. I en hel time fra kl. 12.00 den 8.  mai 1945 «hang» jeg derfor i  ett av klokkereipene i
tårnet på Nesna kirke og ringte freden inn over et solfylt og våryrt landskap.
Seinere på dagen improviserte vi elever et folketog med faner og flagg. Vi fikk etter hvert med oss de hundre ungene y bygda og folk som ellers delte vår ungdommelige glede. Vi hadde ikke noe musikkorps til å hjelpe oss.

Men vi fikk ikke utlevert noen ammunisjon.
Fram mot midnatt til den 9.  mai 1945 var jeg derfor en av dem  som gikk vakt med et ufarlig  gevær på dampskipskaia på Nesna. I ettertid viste det seg  at bortsett fra noen års sanitetstjenste i heimevernet – ble dette min eneste innsats i de norske væpnede styrker -!