Flukten hjemover

Da jeg hadde vært i  interneringsleiren i  3  uker, ble jeg temmelig lei alt sammen, og vi hadde nå hørt at krigen så og si var over i Norge.
To kammerater og jeg bestemte oss for å prøve å komme oss hjem igjen.  Vi var strengt bevoktet, og alle hovedveier og broer var sperret av svenske militærvakter,  så vi måtte prøve å komme oss over fjellet.  Det første vi måtte gjøre, var å ta oss over Mora-sjøen.  Vi hadde tørn med å hente vann utenfor leiren, og en ettermiddag meldte vi tre oss som vannbærere.
Skrevet av en anonym forfatter. Publisert i TuneRuner 27, november 1993
Vi kjørte en vogn med 50-liters melkespann, men vi vendte ikke tilbake, vi gjemte oss i et gammelt sagbruk nede ved Mora-sjøen til det var mørkt.  Det eneste hjelpemiddel vi hadde var et kompass, sa vi bestemte oss for bare å følge retningen mot Norge.Da det ble mørkt – det var en lørdag kvell – brøt vi opp en robåt og rodde av garde. Etter en lang rotur støtte vi mot land i mørket, og vi skjøv båten ut fra land i håp om at eieren skulle finne den igjen. Men det skulle vi ikke ha gjort, for etter å ha gått en liten stund oppdaget vi at vi var kommet på en øy. Nå var vi ille ute, men vi fikk se det lyste fra en hytte, og vi snek oss fram, og det viste seg at det var noen ungdomrner på lørdagstur, og nedenfor hytten la en båt.  Vi hadde ikke noe annet å gjøre enn å ta båten og ro avgårde. Ungdomrnene ble nok overrasket neste morgen når de oppdaget at de var på øya uten båt, men vi håpet at de ikke måtte bli der for lenge.

Etter noen timers roing kom vi endelig til fastlandet. Da begynte en slitsom marsj. Det var fremdeles mye snø, og vi måtte prøve å unngå veier så mye som mulig.  En dag i  kvellingen var vi kommet på en vei som gikk i vår retning, så vi bestemte oss for å følge den et stykke.

Vi hadde ikke gått mange kilometer før vi hørte en bil. Vi slang oss ned i  grøften til bilen var passert, men vi gikk fort opp på veien igjen, for det viste seg å være en lastebil, og det satt folk på lasteplanet som så oss.  De stanset og vi hadde ikke noe annet å gjøre enn å springe inn i skogen.
Så slitne som vi var, og sultne, for vi hadde ikke smakt mat på to døgn, så kastet vi oss ned i  lynget og håpet på det beste.
Så kom det 5-6 mann og lette etter oss. Vi hadde grønne uniformer, så det var nok det som reddet oss, for de som lette trådte nesten på oss uten at vi ble oppdaget.
De ga seg med leting etter en stund, og dro videre.  Nå bestemte vi oss til å være mer forsiktige med veiene og holdt oss mer i skogen.

De svenske myndigheter hadde nemlig gitt beskjed om at alle norske soldater som ble oppdaget, skulle sendes til nærmeste lensmann, og det var mange som hadde forsøkt a flykte, men de fleste ble tatt.
Vi begynte nå å nærme oss fjellet. Det ble kaldere i høyden.  Vi måtte også forsere to elver som var nokså strie nå om våren. Vi bandt klærne på hodet og svømte over,  det var fryktelig kaldt, for isen fløt på vannet.

Nå begynte vi å oppdage hytter, og vi måtte bryte oss inn for muligens å finne noe a spise. Vi slo bare ut et vindu  og kom oss inn på den måten. På de fleste hyttene hadde svenskene hamstret sukker og kaffe, og noen få steder var det knekkebrød.
Vi la igjen et brev på de hyttene vi  måtte inn i, og ba om undskyldning  for at vi  tok kaffe og sukkerbiter, for vi måtte ha mat.

Vi levde praktisk talt på kaffe og sukker en hel uke.  Når vi sov i skogen la vi tett sammen for å holde varmen.
En morgen vi våknet hadde det snødd, og vi var helt nedsnødd, men vi holdt oss heldigvis friske, unntatt at benet til den ene av mine kamerater var hovnet opp en del. Vi var alle tre idrettsmenn og i god form. Det var mat som var det største problemet. I det lange løp tæret det svært på kreftene når en bare hadde sukkerbiter og kaffe å leve  av. Vi bestemte oss for å ta sjangsen på en gård for å få kjøpt noe mat, vi hadde nernlig 30 kr i  svenske penger. Vi kom oss da ut på landeveien og tok peiling på nærmeste gard.

Vi holdt oss samlet da vi ringte på for å høre om det var mulig å få kjøpt noe mat.
Konen på gården ble først litt forskrekket da hun så 3  norske soldater så nær grensen, for vi hadde gatt i  flere dager  så vi regnet med at vi kunne ikke være så langt fra Norge.

Hun hentet sin mann og vi hørte de snakket litt sammen. Så ba konen oss inn på kjøkkenet mens mannen gikk  inn i stuen. Heldigvis sto døren åpen, for han gikk bort til telefonen.  Men da var vi snare til å komme oss ut, for hadde vi  kommet så langt så skulle de neimen ikke ta oss nå.
Mat eller ikke, vi begynte nå å slite oss oppover.  Snøen var dypere her så vi skjønte vi kom mer opp i høyden. Vi mer krøp enn gikk, for skaren holdt nesten, men vi sank ned i snøen nesten til livet, så vi måtte faktisk krype for å komme videre.  En hel dag slet vi oss oppover, men om kvelden frøs det på så da gikk det lettere.  Endelig var vi på toppen.  Det første vi så  var en setergrend.
Der korn vi oss inn i hovedbygningen,  og vi bestemte oss for å hvile et par dager.

Det hadde tæret veldig på kreftene uten mat.  På seteren fant vi et stort gammelt salt fleskestykke,  grønt av mugg, men det var iallefall mat. Så fant vi en stor pose med mel. Vi skrapet det værste av mugget på flesket og stekte det, og vi blandet mel og vann og stekte pannekaker,  rene herremåltid.  Dagen etter våknet vi i  strålende sol. Etter  å ha spist noen «pannekaker» satte vi oss ut for å sole oss, for vi hadde bestemt oss for
å bli på seteren hele dagen.  Vi regnet ut at det var 17. mai. Det var fremdeles mye snø, så vi var høyt til fjells.- «Nå skulle det vært morsomt å gå på ski» sa jeg. «Så langt ut på våren har jeg aldri gått på ski». – Jeg begynte å titte litt i  uthusene, og der sto det to par ski, innsmurt med smøring, antagelig hadde de statt der siden påsken.  Jeg var ikke sen om å få på meg skiene, jeg hadde store militærstøvler på,-
så ruslet jeg litt rundt på vidda med bar overkropp, og syntes livet tress alt var deilig.

Neste morgen dro vi videre.
Nå gikk det bedre etter at vi var uthvilt og noenlunde «mette». Det gikk for det meste nedover, så det var ikke så tungt å gå.
Ut på kvelden fulgte vi en landevei et stykke. Da kom det en hel svensk militærkolonne  mot oss. Vi fikk kastet oss ned i veigrøften før de oppdaget oss. Den var full av vann, men vi hadde ikke noe valg.  Kolonnen stanset akkurat der vi lå.  De skulle ha rast.
De gikk ut av bilene og strakk på beina og ruslet rundt og pratet.  De lenset litt her og der bortover, men heldigvis ikke på oss.
Etter en stund kjørte de videre.
Vi kom oss nå inn i  skogen igjen. Ut på dagen traff vi en gammel tømmerhugger  som vi spurte hvor vi var, men han var så redd så han fikk nesten ikke sagt noe.  Han trodde visst vi var tyskere.  Den ene av mine kamerater var nå så sliten og hadde så vondt i det opphovnede benet at han ville søke til folk.  Vi kom inn på en stor skogsti og var da enige om å følge den, for den måtte føre oss fram til et eller annet hus.  Vi fikk ta sjangsen.
Vi kom da til en elv, og det viste seg senere at det var Klaraelven.   Der fikk vi først se en tømmerkoie.  Vi gikk inn (den sto åpen).
Vi fant svenske fyrstikker, men i  bordet var det innskåret forskjellige  navn som så norske ut  sa vi skjønte vi ikke kunne være langt fra grensen. Da fikk vi øye på en mann utenfor.  Han hadde tømmerhake med seg, så vi skjønte han var en fløter.  Vi tok sjangsen på å snakke med ham, for vi var jo tre mot en.
Det viste seg at han var norsk, og han fortalte vi var på den norske siden ikke langt fra Trysil.  Vi hadde ikke merket at vi hadde passert noen grensegate.
Endelig var vi i Norge, men det skulle vise seg at det skulle ikke bli så lett å ta seg hjem til Sarpsborg.  Mannen vi traff fortalte oss at det fremdeles forekom motstand i bygda av geriljamenn,  så vi måtte ikke vise oss i  uniform.  Han fortalte også at det var noen av bøndene som var nazister, så vi måtte ikke gå til feil gård.  Han fulgte oss ut av skogen og pekte ut en gård vi kunne gå til og hvor vi ville få hjelp.  Ut på kvelden lurte
vi oss ned til gården, og vi ble vel mottatt.

Først fikk vi mat,- og for et måltid! Hjemmelaget  brød og hjemmelaget smør så meget vi kunne spise.  Jeg hørte siden at de tyske soldatene som kom til Norge spiste kokesjokolade med smør på.  Jeg kunne forstå dem, for jeg smurte på så mye smør selv at jeg nesten ikke kunne se brødet.  Konen på gården så litt rart på meg, men hun sa ikke noe, hun skjønte vel hvor fetthungrige  vi var.  Vi sov på loven om natten.  Dagen etter måtte vi få noen gamle klær av bonden, og vi så  ikke ut, men det var ikke noe å gjøre med, uniformene kunne vi ikke ha på oss. På denne tiden måtte alle som reiste ut av bygd eller by ha reisetillatelse,  og det hadde jo ikke vi, men bonden skulle til Hamar med varer, så han sa vi skulle bli med ham på lastebilen og han skulle si vi arbeidet på gården hvis vi ble stoppet og kontrollert. Før vi kom til Trysil sentrum  gikk vi av bilen og spaserte over broen og lot som vi bare gikk en tur og at vi bodde på stedet,  for på broen gikk det tyske vakter, men vi ble ikke stoppet.  Bonden ventet på oss et stykke på den andre siden, og så kom vi velberget til Hamar.  Der besøkte jeg noen jeg kjente, og de sa at vi ikke måtte gå inn på stasjonen, for alle reisende ble kontrollert.
Vi hoppet da over gjerdet bak stasjonen og gikk på toget til Oslo fra den andre siden. På toget var det mange tyskere så vi ble stående ute i   korridoren til konduktøren kom, og vi fortalte ham hvor vi kom fra og at vi ikke hadde billetter.  Han var veldig grei.  Han skrev ut en lapp som vi skulle vise på toget videre til Sarpsborg når vi kom til Oslo, og han sa at vi ikke måtte gå ut av Østbanen, da ville vi bli kontrollert når vi skulle inn igjen.  Da vi kom til Oslo ruslet vi bare rundt på Østbanen til toget til Sarpsborg gikk, og vi gjorde det samme på  dette toget, sto i    korridoren    til    konduktøren kom.  Alt gikk bra, og ut på kvelden var vi fremme.  De hjemme trodde de så syner da jeg kom inn, kledd som en loffer, og jeg var blitt en del tynnere på denne turen.
Jeg var gått ned 6 kilo og det var mye, for jeg  veiet ikke så mye fra før.

Da jeg hadde vært i  interneringsleiren i  3  uker, ble jeg temmelig lei alt sammen, og vi hadde nå hørt at krigen så og si var over i Norge.
To kammerater og jeg bestemte oss for å prøve å komme oss hjem igjen.  Vi var strengt bevoktet, og alle hovedveier og broer var sperret av svenske militærvakter,  så vi måtte prøve å komme oss over fjellet.  Det første vi måtte gjøre, var å ta oss over Mora-sjøen.  Vi hadde tørn med å hente vann utenfor leiren, og en ettermiddag meldte vi tre oss som vannbærere.Vi kjørte en vogn med 50-liters melkespann, men vi vendte ikke tilbake, vi gjemte oss i et gammelt sagbruk nede ved Mora-sjøen til det var mørkt.  Det eneste hjelpemiddel vi hadde var et kompass, sa vi bestemte oss for bare å følge retningen mot Norge.

Da det ble mørkt – det var en lørdag kvell – brøt vi opp en robåt og rodde av garde. Etter en lang rotur støtte vi mot land i mørket, og vi skjøv båten ut fra land i håp om at eieren skulle finne den igjen. Men det skulle vi ikke ha gjort, for etter å ha gått en liten stund oppdaget vi at vi var kommet på en øy. Nå var vi ille ute, men vi fikk se det lyste fra en hytte, og vi snek oss fram, og det viste seg at det var noen ungdomrner på lørdagstur, og nedenfor hytten la en båt.  Vi hadde ikke noe annet å gjøre enn å ta båten og ro avgårde. Ungdomrnene ble nok overrasket neste morgen når de oppdaget at de var på øya uten båt, men vi håpet at de ikke måtte bli der for lenge.

Etter noen timers roing kom vi endelig til fastlandet. Da begynte en slitsom marsj. Det var fremdeles mye snø, og vi måtte prøve å unngå veier så mye som mulig.  En dag i  kvellingen var vi kommet på en vei som gikk i vår retning, så vi bestemte oss for å følge den et stykke.

Vi hadde ikke gått mange kilometer før vi hørte en bil. Vi slang oss ned i  grøften til bilen var passert, men vi gikk fort opp på veien igjen, for det viste seg å være en lastebil, og det satt folk på lasteplanet som så oss.  De stanset og vi hadde ikke noe annet å gjøre enn å springe inn i skogen.

Så slitne som vi var, og sultne, for vi hadde ikke smakt mat på to døgn, så kastet vi oss ned i  lynget og håpet på det beste.

Så kom det 5-6 mann og lette etter oss. Vi hadde grønne uniformer, så det var nok det som reddet oss, for de som lette trådte nesten på oss uten at vi ble oppdaget. De ga seg med leting etter en stund, og dro videre.  Nå bestemte vi oss til å være mer forsiktige med veiene og holdt oss mer i skogen.

De svenske myndigheter hadde nemlig gitt beskjed om at alle norske soldater som ble oppdaget, skulle sendes til nærmeste lensmann, og det var mange som hadde forsøkt a flykte, men de fleste ble tatt.

Vi begynte nå å nærme oss fjellet. Det ble kaldere i høyden.  Vi måtte også forsere to elver som var nokså strie nå om våren. Vi bandt klærne på hodet og svømte over,  det var fryktelig kaldt, for isen fløt på vannet.

Nå begynte vi å oppdage hytter, og vi måtte bryte oss inn for muligens å finne noe a spise. Vi slo bare ut et vindu  og kom oss inn på den måten. På de fleste hyttene hadde svenskene hamstret sukker og kaffe, og noen få steder var det knekkebrød.
Vi la igjen et brev på de hyttene vi  måtte inn i, og ba om undskyldning  for at vi  tok kaffe og sukkerbiter, for vi måtte ha mat.

Vi levde praktisk talt på kaffe og sukker en hel uke.  Når vi sov i skogen la vi tett sammen for å holde varmen.
En morgen vi våknet hadde det snødd, og vi var helt nedsnødd, men vi holdt oss heldigvis friske, unntatt at benet til den ene av mine kamerater var hovnet opp en del. Vi var alle tre idrettsmenn og i god form. Det var mat som var det største problemet. I det lange løp tæret det svært på kreftene når en bare hadde sukkerbiter og kaffe å leve  av. Vi bestemte oss for å ta sjangsen på en gård for å få kjøpt noe mat, vi hadde nernlig 30 kr i  svenske penger. Vi kom oss da ut på landeveien og tok peiling på nærmeste gard.

Vi holdt oss samlet da vi ringte på for å høre om det var mulig å få kjøpt noe mat.
Konen på gården ble først litt forskrekket da hun så 3  norske soldater så nær grensen, for vi hadde gatt i  flere dager  så· vi regnet med
at vi kunne ikke være så langt fra Norge.

Hun hentet sin mann og vi hørte de snakket litt sammen. Så ba konen oss inn på kjøkkenet mens mannen gikk  inn i stuen. Heldigvis sto døren åpen, for han gikk bort til telefonen.  Men da var vi snare til å komme oss ut, for hadde vi  kommet så langt så skulle de neimen ikke ta oss nå.

Mat eller ikke, vi begynte nå å slite oss oppover.  Snøen var dypere her så vi skjønte vi kom mer opp i høyden. Vi mer krøp enn gikk, for skaren holdt nesten, men vi sank ned i snøen nesten til livet, så vi måtte faktisk krype for å komme videre.  En hel dag slet vi oss oppover, men om kvelden frøs det på så da gikk det lettere.  Endelig var vi på toppen.  Det første vi så  var en setergrend.
Der komn vi oss inn i hovedbygningen,  og vi bestemte oss for å hvile et par dager.

Det hadde tæret veldig på kreftene uten mat.  På seteren fant vi et stort gammelt salt fleskestykke,  grønt av mugg, men det var iallefall mat. Så fant vi en stor pose med mel. Vi skrapet det værste av mugget på flesket og stekte det, og vi blandet mel og vann og stekte pannekaker,  rene herremåltid.  Dagen etter våknet vi i  strålende sol. Etter  å ha spist noen «pannekaker» satte vi oss ut for å sole oss, for vi hadde bestemt oss for
å bli på seteren hele dagen.

Vi regnet ut at det var 17. mai. Det var fremdeles mye snø, så vi var høyt til fjells.- «Nå skulle det vært morsomt å gå på ski» sa jeg. «Så langt ut på våren har jeg aldri gått på ski». – Jeg begynte å titte litt i  uthusene, og der sto det to par ski, innsmurt med smøring, antagelig hadde de statt der siden påsken.  Jeg var ikke sen om å få på meg skiene, jeg hadde store militærstøvler på,- så ruslet jeg litt rundt på vidda med bar overkropp, og syntes livet tress alt var deilig.

Neste morgen dro vi videre.
Nå gikk det bedre etter at vi var uthvilt og noenlunde «mette». Det gikk for det meste nedover, så det var ikke så tungt å gå.
Ut på kvelden fulgte vi en landevei et stykke. Da kom det en hel svensk militærkolonne  mot oss. Vi fikk kastet oss ned i veigrøften før de oppdaget oss. Den var full av vann, men vi hadde ikke noe valg.  Kolonnen stanset akkurat der vi lå.  De skulle ha rast.
De gikk ut av bilene og strakk på beina og ruslet rundt og pratet.  De lenset litt her og der bortover, men heldigvis ikke på oss.

Etter en stund kjørte de videre.
Vi kom oss nå inn i  skogen igjen. Ut på dagen traff vi en gammel tømmerhugger  som vi spurte hvor vi var, men han var så redd så han fikk nesten ikke sagt noe.  Han trodde visst vi var tyskere.  Den ene av mine kamerater var nå så sliten og hadde så vondt i det opphovnede benet at han ville søke til folk.  Vi kom inn på en stor skogsti og var da enige om å følge den, for den måtte føre oss fram til et eller annet hus.  Vi fikk ta sjangsen.
Vi kom da til en elv, og det viste seg senere at det var Klaraelven.   Der fikk vi først se en tømmerkoie.  Vi gikk inn (den sto åpen).
Vi fant svenske fyrstikker, men i  bordet var det innskåret forskjellige  navn som så norske ut  sa vi skjønte vi ikke kunne være langt fra grensen. Da fikk vi øye på en mann utenfor.  Han hadde tømmerhake med seg, så vi skjønte han var en fløter.  Vi tok sjangsen på å snakke med ham, for vi var jo tre mot en.
Det viste seg at han var norsk, og han fortalte vi var på den norske siden ikke langt fra Trysil.  Vi hadde ikke merket at vi hadde passert noen grensegate.

Endelig var vi i Norge, men det skulle vise seg at det skulle ikke bli så lett å ta seg hjem til Sarpsborg.  Mannen vi traff fortalte oss at det fremdeles forekom motstand i bygda av geriljamenn,  så vi måtte ikke vise oss i  uniform.  Han fortalte også at det var noen av bøndene som var nazister, så vi måtte ikke gå til feil gård.  Han fulgte oss ut av skogen og pekte ut en gård vi kunne gå til og hvor vi ville få hjelp.  Ut på kvelden lurte
vi oss ned til gården, og vi ble vel mottatt.

Først fikk vi mat,- og for et måltid! Hjemmelaget  brød og hjemmelaget smør så meget vi kunne spise.  Jeg hørte siden at de tyske soldatene som kom til Norge spiste kokesjokolade med smør på.  Jeg kunne forstå dem, for jeg smurte på så mye smør selv at jeg nesten ikke kunne se brødet.  Konen på gården så litt rart på meg, men hun sa ikke noe, hun skjønte vel hvor fetthungrige  vi var.  Vi sov på loven om natten.  Dagen etter måtte vi få noen gamle klær av bonden, og vi så  ikke ut, men det var ikke noe å gjøre med, uniformene kunne vi ikke ha på oss. På denne tiden måtte alle som reiste ut av bygd eller by ha reisetillatelse,  og det hadde jo ikke vi, men bonden skulle til Hamar med varer, så han sa vi skulle bli med ham på lastebilen og han skulle si vi arbeidet på gården hvis vi ble stoppet og kontrollert. Før vi kom til Trysil sentrum gikk vi av bilen og spaserte over broen og lot som vi bare gikk en tur og at vi bodde på stedet,  for på broen gikk det tyske vakter, men vi ble ikke stoppet.  Bonden ventet på oss et stykke på den andre siden, og så kom vi velberget til Hamar.  Der besøkte jeg noen jeg kjente, og de sa at vi ikke måtte gå inn på stasjonen, for alle reisende ble kontrollert. Vi hoppet da over gjerdet bak stasjonen og gikk på toget til Oslo fra den andre siden.

På toget var det mange tyskere så vi ble stående ute i   korridoren til konduktøren kom, og vi fortalte ham hvor vi kom fra og at vi ikke hadde billetter.  Han var veldig grei.  Han skrev ut en lapp som vi skulle vise på toget videre til Sarpsborg når vi kom til Oslo, og han sa at vi ikke måtte gå ut av Østbanen, da ville vi bli kontrollert når vi skulle inn igjen.  Da vi kom til Oslo ruslet vi bare rundt på Østbanen til toget til Sarpsborg gikk, og vi gjorde det samme på  dette toget, sto i    korridoren    til    konduktøren kom.  Alt gikk bra, og ut på kvelden var vi fremme.  De hjemme trodde de så syner da jeg kom inn, kledd som en loffer, og jeg
var blitt en del tynnere på denne turen.
Jeg var gått ned 6 kilo og det var mye, for jeg  veiet ikke så mye fra før.