Gamle Tune kirke

I ”Ældre Borgarthings Christenrett” år 1080 finner vi de eldste skriftlige opplysninger om Tune kirke. Kirken blir her nevnt som fylkeskirke for halve Vingulmork.
Vi vet at Olav Haraldsson bygget Mariakirken i Borg i 1016. Man har undret seg over hvorfor ikke Hellig Olavs kirke, Mariakirken, ble fylkeskirke, men man har antatt at på det tidspunktet Hellig Olav bygget sin kirke, lå det allerede en annen kirke ikke langt unna, nemlig Tune kirke.

Skrevet av Knut Fjellberg. Publisert i TuneRuner 48 våren 2004

Vi vet at Olav Trygvasson (995 – 1000) dro rundt Østlandet for å utbre læren om Kvitekrist. Det er sannsynlig at den første Tune kirke ble reist på hans initiativ på raryggen der den nåværende kirken ligger.

Vi må anta at den aller første kirken i Tune var bygget av tre og var av en enkel type. Siden ble denne kirken erstattet av en i sten som ga større holdbarhet.

I tida som fulgte, ble kirken bygget om for å gi bedre plass til kirkelyden. Således ble også kirken ombygget på 1300 tallet. Den ble siden revet, men før det kom kirkebygningen på flere hender.

I 1724 var det Jens Werenskjold på Borregaard som kjøpte kirken av staten. Siden ble kirken solgt til eierne av Holleby gods i 1766. Det var først familien Ziegler, og så fra 1801 ble familien Lindemann kirkens eiere. I 1857 kom H.J. Lindemann med et tilbud til kommunen om å kjøpe kirken. Etter en del drøftinger aksepterte kommunen og overtok kirken for 2500 spesidaler i 1859.

Kirkebygningen hadde imidlertid i mange år begynt å forfalle. Det ble utført en del vedlikeholdsarbeid gjennom årene, men det var tydeligvis ikke nok, for forfallet bare fortsatte.

I 1848 klaget folk over at det ikke ble ringt med klokkene verken ved gudstjenester eller begravelser. Tårnet var blitt så skrøpelig at man fant det tryggest å ta klokkene ned.

Det fortelles at taket var i så elendig forfatning at når det regnet , måtte man slå opp sin paraply for ikke å bli gjennombløt. Presten var ille ute da han under messen ikke kunne bruke paraply, men måtte skride fra den ene side til den andre av altergangen for å holde seg noenlunde tørr.

Tune kirke. Tegning fra 1734.

Tune kirke. Tegning fra 1734.

I Skillings Magazin nr. 24 år 1855 kan man lese følgende: ”Vi vove nemlig at paastaa at det i det ganske land ikke finnes et mer forfallent og forsømt gudshus end netop Tune hovedkirke”.
I 1863 ble så den gamle kirken revet og gav plass for en mer tidsmessig bygning. Den var også av gråstein og hadde mange sitteplasser. Til kirkens oppførelse lånte kommunen i årene 1862 til 1864 12000 spesidaler.

Foran inngangsdøren ble det plassert en firkantet, flat stein ca. 3 meter lang, 2 meter bred og omtrent 8 tommer tykk. I steinflaten fantes det fordypninger av forskjellige former. Steinen skulle i katolsk tid vært brukt som alterbord, og hullene var oppbevaringssted for kirkens relikvier. Da reformasjonen kom, ble steinen med hensikt  lagt nettopp her for at alle kunne tråkke på den og derved gi til kjenne sin forakt for den katolske lære.

Den 12.juli 1865 ble den nye kirken innviet. Den var stor og romslig og skulle gi plass til 1100 mennesker. Mange trodde at man hadde reist en kirke som skulle vedvare i de følgende hundre år, men slik skulle det ikke gå. Onsdag den 27. mai 1908 brant Tune kirke. Da ilden ble oppdaget, hadde den grepet så sterkt om seg at bygningen ikke stod til å reddes.

Man antok at brannen måtte være påsatt. Denne antakelsen ble bekreftet noen dager senere da man fant 3 av kirkens lysestaker henslengt på en av nabogårdens løkker.

Allerede i 1909 begynte man så gjenreisningen av kirken. Under dette arbeidet fant man i muren en blykapsel som ble murt inn ved grunnsteinsnedleggelsen i 1863.
I kirkeboka står anført samme dag som blykapselen  ble mur tinn:” I blykapselen er lagt inn gangbare sølvmynter med den regjerende Kong Carl den femtendes preg, et fotografi av Tune kirke , og et ark av pergament hvorpå det er skrevet første vers av Davis 127. salme på hebraisk”.

Da man i 1909 i overvær av sognestyrets medlemmer og sogneprest Ulsteen m.fl. åpnet kapselen, fantes intet annet i den enn sølvmyntene. Det nedlagte dokument var smuldret hen.

Grunnsteinen til den nye kirken ble lagt ned fredag den 13. august 1909. Sogneprest Ulsteen holdt en gripende tale der han gav uttrykk for menighetens sorg over kirkens ødeleggelse og den glede over at man nå igjen skulle gjenreise kirken. I muren ble det bak alteret innsatt en blykapsel med en glasskrukke med de gamle myntene fra grunnsteinsnedleggelsen i 1863 og nye gangbare mynter. På et pergament ble det skrevet om kirkens bygningsutgifter. Så vel et år etter, den 30.desember 1910, ble den nye kirken innviet. Deltagelsen var overveldende stor og ble en gripende høytidlighet som sent ble glemt. Biskop Bang holdt innvielsestalen.

Og årene gikk.
I 1960 feiret man 50 års jubileet. I den forbindelse ble det utført omfattende restaureringsarbeider. Kirken ble bl.a. utsmykket med vakre glassmalerier av Victor Sparre.

I 1972 brøt det på ny ut brann i kirken, men den ble heldigvis slokket i tide, slik at den ikke gjorde uoverkommelig skade. Det ble oppussing som mange mener har gjort kirken vakrere enn noensinne.

Gjennom tusen år har kirken på raet samlet mennesker i høytid og fest, i sorg og glede. Og ennå lyder klokkeklangen over det vakre landskapet ved Tunevannet og kaller mennesker til bønn og ettertanke.

Kilder:
Lidvard Hagen:          ”Tune og Rolvsøy Herreder 1814 – 1914”.
Yngvar Brusevold      ” Tune kirkested – 1000 år”.