I svev over kulen

I denne artikkelen skal vi sveve litt over bakken i retning av overgangen som gjerne var markert med et par grankvister der unnarennet stanset.  Og unngikk det – som oftest med hjelp av fartstilløpet som et såre enkelt stillas kunne gi. Det å få til et stillas var en slags svenneprøve.
Tekst: Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 33, oktober 1996.

Undertegnede har ikke oversikt over alle skibakkene i Tune i mellomkrigsåra. Hver grend og guttegruppe hadde sin egen bakke. De viktigste bakkene skal jeg liste opp med bakkerekorder med +/- 10 % nøyaktighet:

Rekorder i hoppbakker i Tune:
Strømnesbakken 44 m
Aronsbakken 35 m
Blomkålen (Kurland) 28 m
Helgebakken (Råkil) 32 m
Lynild (Lækkert) 25 m
Knattåsbakken 25 m
Villabakken (Eidet) 22 m
Dælenebakken (Bjørnstad) 25 m

I tillegg var det godt og variert utvalg av skibakker i Råde (Hukebergbakken) og på Rolvsøy.  Adkomsten til disse bakkene fant sted med skiene fastbundet til sparkstøttingen eller til sykkelstanga.

Skibakkene var av to slag – de som var anlagt og drevet av organiserte foreninger, og de mindre bakkene hvor entusiastene hoppa bukk over alle møter og styrer.  Av det første slaget bør nevnes Strømnesbakken og Knattåsbakken.
Knattåsbakken ble anlagt av Alvim Idrettsforening tidlig på 20 tallet, men AIF klubben Sparta overtok Alvimungdommen i 1928, og Knattåsbakken ble vinterarenaen for det legendariske Sparta.  Av kjente størrelser i bakken bør nevnes Jacken Johansen og Arne Yven – begge fremragende fotballspillere, også på landslaget.

Begge hopptypene bar nok preg av de Iokale å ideskapere. Bakkene hadde ulik profil sagt på et moderne språk, Knattåsbakken hadde av en eller annen grunn et dyp “hole” ca. 2,5 m fra kulen, og Aronsbakken hadde svært kort unnarenne.
Den vekslende kvalitet på bakkene hadde sin årsak i mangelen på sentral og overordnet ledelse og ekspertise.  Veien til Skiforeningen var lang på den tid.

Hopprenn i Hæljebakken på Råkil i 1921

Hopprenn i Hæljebakken på Råkil i 1921. Foto: ukjent

Under krigen (1940 – 1945) hersket det idrettsstreik, og tilgangen på tegninger, råd og dåd ble helt brutt. Denne mangelen på sentral ekspertise kombinert med overivrig lokal entusiasme kunne få slemme følger.  Dette skal jeg gi et eksempel på:

I Eidet tvers over for Eidet Kro ligger et stupbratt fjell, nordvendt og innbydende for hoppglade gutter.  Bratte og fart var det nok av, og lengder på 40 m spøkte i manges fantasi.

Ordet «dugnad» var ikke oppfunnet, men “ærbe” kunne guttene.  I to sommere (1942 og 1943) sto man på og felte tær og slo bort stenkuler.  Tømmerlensa stilte i all vennskapelighet redskap og dynamitt til disposisjon.  Arbeidet ble ledet vel av en far som var utdannet i tunnelarbeid – et fagområde langt fra skihopping. Åpningsrennet ble en trist forestilling.  Som fugleskremsler svevde hopperen ut i det store intet -. To benbrudd ble resultatet, og overlege Arvesen ved Sykehuset stilte spørsmål om det store mannefall.

Hopprenn i Strømnesbakken i Øvre Tune i 1928. Roger Ruud i svevet

Åpningsrennet i Strømnesbakken. Birger Ruud er i svevet

Bakken hadde en gedigen konstruksjonsfeil.   Den manglet faktisk kul, og hopperene kom alt for høyt med påfølgende hardt nedfall og knall og fall. Bakken uten kul ble overlatt til naturen som snart skjulte ungdommelig iver – og slettet sporene etter ingeniøren som burde ha blitt ved sin lest og bygd tunneler.

Skibakkene var et samlingssted på søndagene for begge kjønn.  I skibakken kunne man vise fram siste mote – jentene sine hjemmestrikkede oppfinnsomheter og guttene sine nye epleknickers.   Skjønt det gjeveste av alt var en V-formet Kongsberggenser og ditto lue.

Ved konkurranser telte bare lengden – forståelig nok.  Fordi skiene bar preg av den lokale snekker, ble skienes stilling under hoppet meget varierende – fra tuppa opp til tuppa ned.  Problemet var også å få faste bindinger. Man kostet på seg kjøpte Kandaharbindinger, men i støvelen var det også svikt – slik at bindirigen til skiene ble dårlig,

 

Nei, kun lengden gjaldt, og det var gjevt å flytte sin egen grankvist nedover unnarennet.  Man var altså pedagogisk så moderne at man konkurrerte med seg selv.  Det er visst intet nytt under solen.

Dette var altså tiden da nordmenn var født med ski på beina. Forutsetningen for å bruke skia videre under oppveksten, var klimatisk til stede.  Snøen kom tidlig og lå lenge.   Andre forutsetninger var tidens idealer.  Minnet om de store nasjonalhelter, Fr. Nansen og R. Amundsen levde i tradisjonen og virket inspirerende på uteaktiviteter som skigåing.  Omtrent i hver sangtime ljomet det i skolestua på Sanne Skole: «Jeg snører min sekk – jeg spenner mine ski. Fra ovnskroken vekk – så glad og så fri mot store hvite skoger tar jeg veien”.

Læreren pekte ut et ideal – et godt stykke fra videokassett og internett.

Tunelærerenes ansvar for den fysiske aktivitet utenfor skolestua var meget stor.
Jeg kan nevne mange læreres navn i denne sammenheng.  To av dem, lærer Otterstad på Lande og Molland på Alvim var særdeles aktive som ledere i skibakken og inspiratorer.

Dertil lokket fraværet av motoriserte greier fram skaperevnen og tiltakslysten i og utenfor den nære stuedør.

Med noen få unntak er de nevnte skibakker distansert av utviklingen.   Innendørshallene satte en bom tvers over skihoppet.   Den håpefulles strev med å få til et skarve hopp med hammer og sag er stilnet.  Betongdragere på innendørshallene preger horisonten.

Ingen tråkker lenger unnarennet i nordavinden i 20 minusgrader.   Klimaanleggene i hallene garanterer deg 20 plussgrader.   – Og i stedet for armbøyning foran brystet for å komme over kulen, kan du svinge en Cola ved inngangen.
Hver tid og generasjon har sine tilbud av meget vekslende art og verdi.