Ranriket

La meg begynne med å sitere fra Ragna Braadlands «Øster i Viken» (Aschehoug 1935) side 129:
“Snorre forteller at Trygve Olavsson som konge over Vingulmork og Raneriket dreptes på Sotenes av Eiriksønnene. Hans kone var Astrid, datter av Eirik Bjodsskalle, en mektig mann som bodde på Obrestad. Snorre vet og går hele tiden ut fra at gården ligger øster i landet, men historikerne har påstått at Snorre tok feil. Det var Oberstad på Jæren. Dette er vold på sagaen. At hele Snorres fortelling dermed er bragt ut av likevekt later til å gjøre mindre. Tror vi Snorre på hans ord, så utvikler det hele seg naturlig og konsekvent.”

Skrevet av Øystein Røed. Publisert i TuneRuner 4, desember 1981. 

Vidunderlige tapre Ragna Braadland som alt i 1935 våget å si de skriftlærde et sannhetsord. Hennes bok er så leseverdig at jeg leser den om og om igjen.

Monument av Harald Hårfagre, der han står på Havnaberg og vokter Haugesund havn.

Monument av Harald Hårfagre, der han står på Havnaberg og vokter Haugesund havn.
Kilde: Norsk Billedhuggerkunst

Det er blitt forsket for lite på Ranriket. Den største kraftutfoldelsen i tidlig historisk tid, vikingetogene, ville vært utenkelig uten basis i Ranriket – det mektigste folkevandringsriket i Norden. Skib var middelet til å skaffe seg velstand. De dugeligste stridsmennene utvandret – drevet av lyst og rikdom. Mange av dem druknet i Nordsjøen. Få kom noensinne tilbake til hjemlige tufter. Dette ble årsaken til Ranrikets fall. Halfdan Svarte og hertug Guttorm knuste det. Harald Hårfagre ga det nådestøtet ved å drepe den siste kongen på Alvim i kamp – Gandalf.

Gandalf hadde tidligere mistet sine tre sønner i kampene. Hårfagre sørget nok for å svi av husene på Alvim etter den siste seieren. Husene må ha ligget i en halvkrets rundt den store gåsedammen på Alvimhaugen.
Kongsgården har vært stor. Den omfattet alt land mellom Alvimdalen og Glomma i øst pluss noe på vestsiden av Alvimbekken mot Glomma.

Hvordan kan vi vite det? Jo for å få en noenlunde trygg tilværelse måtte Alvim stoppe all gjennomgangstrafikk gjennom Torsbekken og Alvimbekken.

For dette formål ble garnisonene på Karlsborg og Kalnes opprettet. Kongsgården Alvim ble senere delt i syv fullgårder i matrikkelen. Derfor har ingen av Alvimgårdene i dag nevneverdig skog tillagt eiendommen fra gammelt av. Olav Haraldsson må ha betraktet dette området ved Sarpefossen som sin rettmessige arv, der han kunne anlegge kjøpstaden Borg.
               

Det er ikke min mening å  prøve å forbedre professor Asgaut Steines’ Alfheimshistorie. Den ble trykket i 1950 og er så  korrekt som den kan få blitt helt opp til ett punkt: Lande. Der havnet han i en blindgate. Steines fant fram til hele 13  storgårder i Norge som alle hadde et Lande som utgård. Husherren har nok vært glad for å kunne sende både buskap og fluer og de mest brysomme av trellene til Lande når vårronna var gjort. Det var bare et spørsmål om fornuftig gårdsdrift, et transportspørsmål. De nærmeste jordene måtte utnyttes til kornavl. Beitene kunne ligge lenger bort.

Steinnes undrer seg riktignok over hvordan Gandalf kunne underbringe en hær på Lande i Tune. Han burde lett lenger vest på kartet og funnet Lunder i Råde.
La meg sitere Heimskringla side 42 linje 12:
en Gandalf konugr sat i Londum med her sinn,
ok bar ætladi hann at flytjask yfir fjordinn a Vestfold. Londum er dativ av Londr”.

Der lå det i forrige århundre to høye vikingetidshauger. Nå er det bare én igjen, men det er jo lett å skjønne at det har vært opprinnelsen til navnet Lunder. Franskmennene fikk sitt navn på London (Londres) fra norrønt sprog – Londr. Gandalf hadde ikke problemer med å underbringe sin lille hær på det befestede sted, Karlshus, i nærheten. Og Krokstadelven, som rant strid utover ved Strømshaug, ga ham åpen led mot Vestfold.

Et blikk på kartet vil overbevise tvilere om at Skinnerflo var den fornuftige havn for Ranrikets sjøkrigsmakt med tre muligheter for utreise eller retrett. Skibene ble trukket på land for vinteren for ikke å bli vasstrukne.

800px-Kart_over_Viken15d9

Kart over Ranriket og Vingulmork. Kilde: www.wikipedia.no

100 år etter Gandalf ble Trygve Olavsson lokket ut fra dette stedet. Det var naturlig for ham å oppholde seg i nærheten av sine langskib, så ofte som han ble angrepet fra Danmark av Gunnhildssønnene og Alvim dessuten var ubeboelig. Gudrød kom til Seutnes med en dårlig bemannet skute. Da satte Trygve ut et mindre fartøy med bare tolv roere for å komme hurtigere ut til Seut ved Vesterelven. Gudrød Eiriksson må ha vært lokalkjent der etter et tidligere angrep, nevnt i Håkon den godes saga.

Halvdan Koht-wikipediafd9c

Halvdan Koht 1873 – 1965.
Kilde: www.wikipedia.no

Jeg kan anføre minst fem avgjørende grunner for at Sotenes er en forvanskning av Seutnes. Kong Trygve har rodd ut Seutelven og gått i land i nærheten av den nåværende Seutbroen. Så har han med sitt følge gått tvers over Seutnes for underveis å få en prat med utkikken på Seut først. Siden har han fortsatt ned til bukten østenfor og gått rett i fellen «austan Sontanes ved Viggina (Wiiger – Viker i Onsøy) ok no ligger hann har som nu er kallat Tryggva.hrør»( Heimskringla side 100).

Halfdan Koht fant ut at det ikke var noen vikingehaug på Sotenes – bare noen røysegraver fra ronsealderen. Man han gjorde intet for å få mistaket rettet. Kong Trygve må være gravlagt på Rolvsøy om han ble gravlagt på samme øy hvor han falt. Seut er landfast med Rolvsøy. De gamle oppfattet at Rolvsøy var en øy fordi den kunne man ro rundt. Tune ble derimot aldri oppfattet som øy – den kunne man ikke ro rundt. Så Tunøy er en forvanskning oppstått i det 20.  århundret.

Det må ha vært ønsketenkning når jærbuen Koht i “Norges eldste historie” 1950 slår fast (side 41) at Oprostad, det er Obrestad på Jæren. Respekten for de gamle guder fra Univseristet i Oslo er så inngrodd at selv de siste oversettelsen 1978 av Heimskringla kom ut med alle de gale kommentarene.

Men en annen jærbu, professor Asgaut Steinnes, en ærlig sannhetssøker, skrev i 1950 en avhandling om Alfheim (Alvim). Kanskje ble den skrevet som et forsiktig forsøk på å få kollega Koht bort fra villfarelsen. Enda Steinnes skrev
Asgaut Steinnes 1892 - 1973.    Kilde: www.wikipedia.no      

Asgaut Steinnes 1892 – 1973.  
Kilde: www.wikipedia.no      

på nynorsk, ser det ikke ut til at den lærde filologen Koht tok notis av det.

Om forvanskningen Sotenes er Snorre eller Gustav Storms har jeg ikke midler til å fastslå. Historiefortelleren, som var Snorres kilde, var kanskje ikke skrivekyndig selv og derfor ute av stand til å rette misforståelsen. Men i Finnur Jonssons forord til Heimskringla (utgave 1966) finner en noe mystisk: “Teksten – er bleven helt igjennom revideret, nogle mindre rettelser er optagne, især i henhold til forskellige bemærkninger af afdøde prof. G. Storm”.

Slike problemer er nok til å holde en våken om nettene.

I tillegg har vi disse målfolkene som mishandler Østfoldske stedsnavn, eksempelvis Eivind Vågslid – Norsk Stadnamnleksikon.