Tidligere riksantikvar dr. Asgaut Steinnes har skrevet en svært interessant og omfattende artikkel som har overskriften Alfheim. Artikkelen stod i Historisk Tidsskrift, utgitt av Den Norske Historiske Forening, og ble trykt i 1950.
Skrevet av Knut Fjellberg. Publisert i TuneRuner 41, høsten 2000.
Steinnes tar for seg en rekke fortellinger i norrøn sagnhistorisk litteratur hvor navnet Alfheim eller Alvheim forekommer.
Av den store stoffmengden Steinnes behandler, velger vi å gjengi Snorre som Ynglingesagaen, kap. 48 forteller om Gudrød Veidekonge: ”Han var gift med Alvhild, datter til Kong Alvarin fra Alvheim, og fikk med henne halve Vingulmark. Sønnen deres var Olav som siden ble kalt Geirstad-alv. Alvheim ble da landet kalt mellom Raumelv (Glomma) og Gautelv (Gøtaelv).”
Steinnes refererer til flere fortellinger fra ulike steder i sagaene fordi det er viktig å få fram hvilken sammenheng navnet Alvheim er knyttet til. Det går fram av de mange fortellinger at Alvheim var et kongssæte hvor konger hersket, men spørsmålet blir om det finnes noen historisk kjerne i det som blir fortalt.
Foto: Widerøe.
I fortellingene forekommer navn som Alvarin, Alvhild, Alvgeie og Gandal. Alle navnene inneholder elementet Alv. Det er fristende å gjette på, sier Steinnes, at det er ordet Alvheim som har skapt disse navnene. Det samme gjorde for øvrig også Halvdan Koht.
Hva med utsagnet om at Alvheim var landet mellom Raumelv og Gautelv? Steinnes ser nærmere på utsagnet og påpeker at det er å finne på fire forskjellige steder. Vi finner det hos Snorre, Ynglingesagaen, kap. 48, Sogubrot, kap. 6, Flatøyarbok 1 og i Hervararsaga som er et håndskrift fra midten av 1600 tallet.
Har Alvheim virkelig vært navn på en gård eller ei bygd som har vært sæte for konger og høvdinger? Som bygdenavn er ikke Alvheim kjent noe sted i landet, men det finnes gårdsnavn som kan komme på tale. Disse er Alvum (Alvim) i Tune. Alvum i Spydeberg og Alvum i Kråkstad i Akershus.
Steinnes sammenlikner gårdene og går tilbake til biskop Eysteins jordebok der navnet er skrevet på forskjellige måter, men den gamle nominativformen av navnet har vært Alfheimar. Steinnes hevder at hvis noen av disse tre gårdene har vært det Alfheimar som de gamle sagaene forteller om, kan det bare være tale om Alvim i Tune. Han viser til at gården ligger slik til og var så stor at den kunne passe som kongssæte. De to andre gårdene ligger langt fra sjøen, og i den eldre landskylda kommer det fram at Alvim i Tune ble regnet for å være mer enn fire ganger så mye verdt som de to andre gårdene. Til Alvim i Tune kunne langskipene seile helt inn, og i buktene øst for gården var det god havn.
Alvim ligger i dag mellom to bekker, Torsbekken og Yvenbekken. Vest for Yvenbekken ligger g.nr. 80-82 Yven. Nord for Yven ligger g.nr. 64-65 Tune. Yven var alt i 1600 årene 3 matrikkelgårder, og det var to Tunegårder. Øst for Tune og nord for Alvim ligger g.nr. 63 som er Tune prestegård. Lenger nord ligger g.nr. 62 Lande. Brevik er en mindre gård som ble utskilt fra Alvim i nyere tid. Yven, Tune og Lande ble i gammel tid kalt Yvin, Tunir og Landir.
Prestegården ble i følge biskop Eysteins jordebok i1397 kalt Valaskioll. Professor Magnus Olsen mener at dette navnet er identisk med det mytiske Valaskjolf som er kjent fra Grimnismål.
Helt til 1828 hadde Alvim, Brevik og Lande felles utmark i Landeberga. Sameiet i Landeberga viser at Alvim må ha nådd helt hit. Således er Alvim ikke bare den eldste, men også den største av gårdene. Etter dette kan vi regne med at noen av gårdene er utgått fra Alfheimar. Det er før nevnt at dette var tilfelle med Brevik.
Etter Snorre skal Olav den Hellige ha grunnlagt byen Borg (Sarpsborg) i 1016. Tvers over neset på nordsiden av fossen lot han bygge et gjerde av stein, torv og tømmer. Vollen tvers over neset ble i mellomalderen kalt Borgararmr, senere Borgargierdi. Dette navnet er avledet av Borg, og navnet Borg er knyttet til byen og borgen. Det er således yngre enn både Valaskjalfog Landir som i sin tur er yngre enn Alfheimar. Mye av byen kom til å ligge utenfor vollen mot nordvest. Steinnes reiser spørsmålet: Hva hette dette stedet i nordvest før Borg ble grunnlagt og navnet Borgargierdi dukket opp? Har stedet tidligere i det hele tatt hatt noe navn?
Steinnes mener det er rimelig å anta at det ikke har ligget noen gård på neset nordafor Sarpsfossen, og at det var bymennene i Borg som dyrket opp løkkene utenfor vollen. Konjlusjonen blir at hvis det ikke har vært noen gård østafor Torsbekken før Borg og Borgargierdi ble til, så har hele området tidligere vært utmark til gårdene vestafor bekken, nemlig Alfheimar, Valaskialf og Landir. Og før de to sistnevnte gårdene ble utskilt, har alt sammen ligget under Alfheimar.
Vi fastslår at byen Borg, festning, kjøpstad og kirkeby, midtpunkt og tingsted for Borgartinget kom til å ligge nær inntil Alfheimar og kunne etter alt å dømme ha blitt regnet med til denne gården
Alt lenge før Borg ble til hadde det vært i området vest for byen et sentrum for politisk makt. Det hadde også vært tingsted i Tune lenge før det ble tingsted i Borg. Det religiøse midtpunkt ble også i Tune. Selve gården Alvim har ikke vært kirkested, men kirken finner vi på nabogården Tune, det gamle Tunir. Det er da rimelig å tenke seg at også Tunir har hørt med til Alfheimar. Da kristendommen vant innpass , ble kirkene bygd på de samme stedene hvor de gamle gudehovene lå. Vi regner med at dette stedet har vært senter for religiøs kultus langt tilbake i tiden.
Halvdan Koth tenkte seg at det også har vært et gammelt handelssted på Tune, og at kong Olav bare flyttet folk fra grannelaget til borgen sin.
I midten av 1700 årene ble det på gården Rostad i Rolvsøy funnet et skip i en haug de. Skipet ble ikke tatt vare på, men på nabogården Haugen ble i 1867 Tuneskipet gravd fram. Skipet lå i en haug som siden ble utjamnet, men den skal ha vært 4 meter høy og 80 meter i tverrmål. Et stykke østafor, omkring 100 meter fra Visterflo lå det til 1860 årene en annen haug med et stort gravkammer foret med tømmer. Her er det gjort rike funn datert til tiden omkring 900.
A.W. Brøgger fant det merkelig at østsida av Rolvsøy, når en ser bort fra høvding-
gravene, er så fattig på fornminner i sammenlikning med Tunebygda. Brøgger mente at høvdingene som var gravlagt på Rolvsøy høyst sannsynlig stammet fra samme ætt som rådde over landskapet Alfheimar. I likhet med Haakon Shetelig tror også Steinnes at de store gravene på østsida av Rolvsøy må være graver over medlemmer av kongeslekta fra Alfheimar. Steinnes tar også dette som en stadfesting på at Alvheim (Alfheimar) var Alvim i Tune.
Haakon Shetelig daterer Tuneskipet til siste halvdel av 800 tallet og sier: ” Den eneste kjente kongeslekt som disse gravene kan tilhøre er dynastiet Alvaren, Alvgeir og Gandalv som hersket over Vingulmark og Alfheimar samtidig med Ynglinge-
kongene i Vestfold.”
At medlemmer av Alvheimætta ble hauglagt på Rolvsøy, 4-5 km. vestafor Alfheimar, er ikke så underlig. I strøket rundt Alfheimar var det fra før så mange gravhauger at det kunne være vanskelig å finne en høvelig plassfor så store hauger som det her er tale om. Vi finner heller ikke noen fast regel fra gammel tid om at en konge eller høvding skulle hauglegges på selve hovedgården sin.
Den største skipsgrava på Karmøy ble funnet på Gunnarshaug noen kilometer nordafor kongssætet Avaldsnes. Harald Hårfagre som oftest oppholdt seg på Avaldsnes, skal være hauglagt på den andre siden av Karmsundet 8-9 kilometer lenger nord. At medlemmer av Alvheimætta ble hauglagt på Rolvsøy, er ikke å undres over.
Det er ellers rimelig at Alvheimkongene lik andre konger på den tiden har hatt flere kongsgårder. Gårdene på Rolvsøy kan ha vært mindre kongsgårder. Snorre kan ha rett når han sier at faren og sønnene til Gandalv var konger samtidig, og at Gandalvs sønner kan ha bodd på hver sin gård og ikke sammen med faren.
La oss nå se nærmere på gården Yven som ligger vestafor Alvim.Mellom Yven og Alvim renner Yvenbekken, og det vesle dalsøkket blir kalt Yvendalen. Navnet Yven hadde på gammelnorsk formen Yvin.Yvin blir tolket som en sammensetning av ”yr” (barlind) og ”vin” (beitemark).
Nordafor Alvim som etter forskernes mening var det gamle Alfheimar ligger Tune prestegård som i 1397 ble kalt Valaskioll, og som er identisk med det mystiske Valaskjalf som vi også finner i Grimnismål. Noen annen norsk gård med det navnet er ikke funnet. Vi har således 3 gårder på rad og rekke som i gammel tid hette Alfheimar, Yvin og Valaskjalf.
Det gamle Alfheimar var et kongssæte, og på Tunir ble det et religiøst sentrum. I nærheten ble det et møtested for folk fra bygdene omkring der de også kunne drive handel med hverandre. Der ble også et tingsted og en leikvoll.