Dette er avskrift av en artikkel som stod i Fredrikstad Blad 21.7.1939 - skrevet av N - by (Johan Antonsen Nøkleby), og utklippet er kopiert av Lars Aker.
Artikkelen har en undertittel: Nybrottsmannen Anton Kristiansen på Haregjellen har ryddet og dyrket op et moderne gårdsbruk på 10 år. Det kan legges til at Anton Kristiansen var bror til fru Mathea Nicolysen som drev privat pleiehjem på Yvenbråten.
Dypt inne i Øvre Tunes storskoger finnes et gårdsbruk som kalles Haregjellen. I uminnelige tider har det bodd folk der. Jordsmonnet har vært utnyttet, men om det noen gang har gitt så mye utbytte, at det kunde fø en familie anstendig, kan folk nutildags ikke gi nøiaktig oplysning om. Gjennem århundrer har plasssen hørt Soligodset til. Brukerne har da sannsynligvis vært engasjert på et slags husmannssystem. - I hvert fall tyder plassens gradvise forfall på noe slikt.
Faktum er at for hver av de skiftende innehavere er det dyrkede areal blitt mindre. År om annet er kratt og vidjer og løvskog vokset opp, og plaugjorden er skrumpet inn i tilsvarende grad. Til dette kom også et generende vanntilsig fra flere kanter. Jordbunnen ble vasstrukkent og uskikket for avkastning, hvor meget den enn blev bearbeidet. Men brukets utmark bestod av veldige skogarealer på flere tusende mål. Disse, tillikemed de likeså store Agnaltskoger, er oppkjøpt av firmaet Kiær, som ble eiere av Soli efter at Haregjellen var blitt selvstendig gårdsbruk.
Å leve på dette gårdsbruk, strengt avsondret fra utenverdenen, uten å kunne tjene på skogen, viste seg snart å bli mer enn smalhans. Et trøstesløst slit, hvis utbytte forringedes år for år, skulde ikke friste til energiske tiltak. Kanskje var det også mangel på den rette kunnskap om rasjonell kultivering, som var en av årsakene til at Haregjellen omsider vokste til av vidjekratt og buskas, så det var å ligne med et ugjennemtrengelig villniss.
Samtidig at det dyrkede areal grodde igjen, forfalt også den eneste fremkommelige vei som førte frem til en av Tunes hovedveier, ca. to kilometer fra plassen. Denne vei som i fordums tid hadde vært noenlunde fremkommelig med hest og vogn over bakker og berg, myr og ulende, grodde også igjen til en smal uthulet renne, der fosset over av vann i flomtiden ved vår og høst.
Det så i flere år ut som om Haregjellen skulle gå helt ut av sagaen og bli ett med de store skoger, som åt seg inn på eiendommen i stadig voksende fylde.
Men for ti år siden kom det en mann nede fra Greåker, trengte seg frem skogveien og inn på plassen, hvor han tilsynelatende forgjeves søkte efter utgangspunkt for tiltak der kunde tilfredsstille hans lyst til rydnings- og dyrkningsarbeide. Men da han hadde vasset til knes i vann på steder, hvor det kunde tenkes det var en svak mulighet for å trylle eng og åker frem, og revet sig til blods i villnisset, gikk han tilbake over åsen til sitt hjem. Haregjellen anså han som håpløs den gang. Men så var det også høst.
Imidlertid kom våren med nye voner og lyst til nye tiltak. Da strøk mannen igjen oppover. Nu blev beslutningen om å slå seg til her uigjenkaldelig. Oppmuntring fikk han av lensmannen også, idet denne hevdet, at han alene var den mann som Haregjellen hadde ligget og ventet på i mange år. Tok mannen fatt der vilde det bli et gårdsbruk i ødemarken som både han og bygden ville ha ære av. Så blev det overenskomst om betingelser for kjøp, og handelen gikk i orden.
Mannen var Anton Kristiansen. Noen ungdom var han ikke lenger akkurat, men helsesterk og robustig, og kyndighet og erfaring i den gjerning han aktet å ta fatt på hadde han. Stor familie hadde han også. Ti barn i alt. Flere av dem var allerede dratt ut på egen hånd. Men et par tre staute unggutter hadde han i behold hjemme. Disse satte han sin lit til, og dermed gav han seg i kast med Haragjellens opdyrkning.
I den forbindelse må heller ikke glemmes den verdifulle støtte han har hatt, og har, av sin dyktige og strevsomme hustru, Mathilde, født Olsen, fra Grålum.
Dermed presentert den familie som i år kan feire tiårsjubileum på Haregjellen, efter å ha drevet den frem fra et villnis til et moderne gårdsbruk med en avkastning der gir føde for 10 a 12 kuer og 2 hester. Og gården er ikke lenger et bortgjemt sted i ødemaken, hvortil kun skogvilt- og storfugljegere fant frem. Med bil kan en kjøre helt frem på tunet.
Hvordan dette storverk har kunnet realiseres i dette tidsrum? - «Breite sig rydning i villeste skog, tømmer til bygning og mull til en plog",
Det var sommeren 1928 Kristiansen kjøpte Haregjellen, med påstående årsavling. Et mindre bruk hadde han tidligere ved Greåker. Derfra drog han op for å berge inn avlingen om høsten, og hadde med en ku. Avlingen innskrenket sig til noen fanger høi, som han bar inn i et falleferdig, morknet uthus. Det var ikke skikket verken for dyr eller for, iallfall ikke ved vintertid. Våningshuset var det eneste på eiendommen som til en viss grad var tilfredsstillende. Men mangelfull var den også.
Så var det å ta fatt på den oprydning av eiendommen, som skulde skaffe livsens bergning ved sitt utbytte. Men du verden hvor det så umulig ut. Nær på det halve av innmarken lå som et tjern med skøiteis den første vinter, og krattet var vokset like inn på husveggene. Naboene så forundret på mannen som hadde påtatt sig denne svimlende opgave, som foretagendet ansåes for å være. Haragjellen hadde aldri latt seg rydde og dyrke op. Det hadde nu de som var lokalkjent rede på. Noen av dem hadde også forsøkt sig, så de talte av erfaring. Men Kristiansen resonerte som så: Har Gud bestemt mig til å dyrke op Haregjellen, så vil han også gi mig kraft til å fullføre det. Og så skred han til verket.
Foto: ukjent. Eier: Svein M. Agnalt
- Vannet må ut og gjødselen inn, var hans motto. Hele eiendommen er på 130 mål. Gjennem den skjærer et bekkefar på en lengde av omtrent 8 á 900 meter. Det var igjengrodd. Nu blev det renset op og gravet ut i 2 meters bredde. På kryss og tvers over jorder og sumper, gjennom løvkratt og ungskog, lagdes åpne og lukkede diker på flere hundre meters sammenlagt lengde. Sten blev gravet op av jordens skjød, trær huggedes og stubber ryddedes, og det ene jordareal frigjordes efter det annet. Den ene teig blev lagt til den annen, og uker og måneder gikk, og årene fulgte. Et intenst slit fra solen rant til dager heldet, langt inn i de vårbleke kvelder og lyse sommernetter. Arbeidsredskapene var fedrenes urgamle: Spade, øks og hakke. Som litt antydning til moderne hjelpemidler anvendtes en stubbebryter med håndspill som donkraft. Ved hjelp av denne måtte de mest jordbunne kjemperetter til pers.
Fremmede folk kom aldri bort i denne avkrok av verden. Den eneste kunde være at en fuglejeger forvillet seg dit. Ellers var det kun en fjern nabo, som kunne slentre bort og kikke på far og sønner, der de strevet ganske ubekymret om hvad andre tok sig til. De hadde en oppgave, og den skulle løses. Så hadde de gleden av å se på engens og åkrens kulør, at jordsmonnet og grobunnen blev bedre år efter år. Kristiansen satte op planer for år fremover og fullførte dem med godt resultat. Hver etappe blev en ny provins til landet lagt. Han lærte guttene å pløie. Selv gikk han sammen med en av de andre i gang med å bryte stubber ved siden av plogstykket. På denne måte vek skogteigene for plogjernet, akkurat motsatt av hvad som var skjedd under tidligere eiere. Nettop nu er han ferdig med en treårsplan. En myr på 40 mål omtrent, som aldri har vært tenkt utnyttet til eng - og åkerland, er blitt frigjort for vannsig, ryddet og tilsådd nu i år. Den står nu fin havre-, hvete - og potetåkrer og duver over den før så vannfyllte myr.
Kristiansen er tilkjent 400 kroner som belønning for denne prestasjon. Det halve beløp erholdt han da den halve tid for arbeidet var gått. I år da treåret er til ende, vil han få resten. Jordstyret har allerede vært på befaring, og var meget imponert over det gode resultat. Sytten måI av myrens oprinnelige 40 er dermed lagt under kultur, og gir de beste forhåpninger om godt høstutbytte allerede i år. Særlig står havren fin. Og den trodde Kristiansen bare skulde bli grønnfor. Men moden ser det nu ut til at den blir.
Med jordarealets utvidelse økedes også dyrebestanden på gården. Som nevnt, hadde nybrottsmannen en ku med da han kom til plassen, men fikk på langt nær høi nok til for for første vinteren. Nu går det en bøling på 8 melkekjør og to - tre ungdyr og gresser ute på jordene. Det er håp om å kunne sette på ti melkekjør utpå høsten i år, som tegner til å bli vel så god som fjorårets, og nytt brott er lagt til.
Ikke bare nybrotts- men også nybygningsarbeide ble en viktig faktor i Kristiansens nyskapningsverk. Han flyttet for alvor inn våren 1929. Da det led mot høst, måtte hus skaffes for dyrene. Også på dette område var han selvbergningsmann. Hadde i yngre år vært bygningssnekker, således var han i sin tid med å reise lagården på Næs herregård i Torsnes. Tømmer hentet han fra nybrottet sitt, og byggmester var han selv. I potetoptagninens tid, sendtes familien til potetåkeren, mens han selv tok til å bygge lagård. Han fikk den under tak til høstregnet kom for alvor. Deltok også i denne tid i skogskjøring om dagen, og murte op fjøset ved lys av en parafinløkt ved kveld og natt. Fjøset skulle være ferdig før jul, var hensikten. Det skjedde også, til stor forundring for de som tifeldigvis så på arbeidet. Julaften 1929 satte han inn i det nye fjøs de to kuer, han nu hadde.
År efter år utvidet nybrottet sig, høi- og kornavlingen var i stadig økning, og besetningen vokste i tilsvarende grad. Da tre - fire år var gått, tegnet Haregjellen til å bli et gårdsbruk som hadde krav på opmerksomhet, ikke minst på grunn av den imponerende innsats som dens tilblivelse skyltes.
Men det manglet en betydelig faktor i verdiforøkelsen. Noen veiforbindelse med omverdenen var det praktisk talt ikke. De to kilometer frem til hovedveien var ikke passabel for hest og vogn engang, ennsi bil. Kom en med sykkel, måtte den enten bæres, eller også settes igjen ved hovedveien. Imidlertid bedyret Kristiansen, at den tid skulle komme, da bil skulde sees på Haregjellens tun.
Og den moderne Isak Sellanrå gikk til verket. Sammen med sønnene sine brøt han sig frem i ur og myr, sprengte bergnabber og grov ut den gamle veirevne til passelig bredde. Omsider stod han ved endepunktet, hovedveien ved nabogården Stang. Da hadde han brutt to kilometers bilvei frem til gården, uten annen hjelp enn sine sønner. Juledag 1934 rullet den første bil inn på Haregjellens tun.
Dette tiltak har sannsynligvis ansporet Soliskogenes eiere til å ta et krafttak for å skaffe adkomstvei til de svære skogarealer i egnen. I år er siste hånd lagt på arbeidet på en vei gjennem Agnaltskogen, litt høiere op for Haregjellsmannens projekt. Det nye projekt er på 1200 meter, og munner ut i Haregjellsveien omtrent midtveis. Til dette stykke blev det av skogselskapet ydet 1000 kroner. Men Haregjellsfolkene fikk intet bidrag til sitt projekt. Noe fikk de av de 1000 kroner, men det var for arbeide de var med på ved dette anlegg. Ja det var tilmed ikke mer enn så vidt sønnene ble tålt på arbeidsplassen av folk som var satt der, av hensyn til forsorgsbudgettet. Denne institusjon er fremmed for Haregjellsfolkene, de kjenner den bare fra skatteseddelen. Det gled jo over uten videre bruduljer, takket være forstkandidat Sten Næså inngripen. Denne hadde nemlig tatt initiativet til og hadde ledelsen ved dette anlegg. Haregjellsfolkene blev da også tilstått en del bidrag for gruskjøring på nevnte stykke.
Nedskriveren var med på skogselskapets befaring i disse trakter i vår, og var vidne til, at det blev ropt hurra for Næs-projektet, som var blitt til ved tilskudd og offentlig arbeidshjelp, men ingen bemøiet seg frem til Haregjellen for å hylde de tre rydningsmenn der, som hadde lagt et nesten dobbelt så stort veistykke ved egen hjelp.
Nu ligger Haregjellen som et mønsterbruk dypt inne i skogtykningen, forbundet med omverdenen ved vei, passabel for bil. Og rundt omkring synger skogene.
"At far min kunde gjæra detDet er imponerende at efter 10 års forløp ligger 80 mål dyrkbar jord kultivert som moderne gårdsbruk, av plassens oprinnelige 130 mål. For å lede vannet ut, er det renset og gravet en 2 meter bred bekk, 900 meter lang, og som tilsig til denne lukkede diker i alle retninger, på tilsammen flere hundre meter.
Av de omtalte 40 mål jord, er de 17 dyrket op. Rundt denne er gravet et åpent dike på 700 meter. Tvers over og langs efter myren er strukket 12 lukkede diker, som også til sammen representerer adskillige hundre meter. Meget slit ligger bak dette arbeide. Her har ingen stabbursklokke kalt verken til hvile eller opbrudd. Døgnets lys og mørke, har vært det bestemmende. Om det er blitt en arbeidsdag på 8, eller 3X8 timer, har disse slitets menn ikke gitt sig av med å notere. De så sin glede i å legge mest mulig jord under plogen.
Isak Sellanrå var hovedpersonen i Knut Hamsuns roman "Markens grøde" fra 1917 og ble filmatisert i 1921, hvor Amund Rydland spilte hovedrollen. Isak bryter ny mark for å overleve og bryter mark samme måte som Anton fra Haragjellen.
Det var søndag jeg arriverte pr. bil til nybrottsgården. Regn var det på formiddagen, men varm livgivende sol ut på eftermiddagen. Da så vi eiendommen i høisommerens skiftende grovær. Det dryppet av åker og eng som skinnende perler. Måltrosten kvidret sine eggende melodier fra bjerkelunden, gjøken gol fra en furutopp.
Efter å ha gått en runde på de vidstrakte arealer, som var vristet ut av villnis og vannfylte myrer, og nu lå som løfterik åker og eng og bølget i kveldsvinden, blev vi sittende på tunet i den vakre kveld, nybrottsmannen og jeg, og begge så vi utover det storverk han har drevet frem. Han er 68 år nu, men enda er det ikke spor av svekket energi å merke. Han forteller om sitt slit i de ti årene, som er ofret på dette nyrydningsverk, utbrer sig om nye planer og projekter. En skal nok bli overrasket over nye severdigheter, når en neste gang kommer til Haregjellen.
Vi ser på bygningenes plasering omkring tunet, en del av dem er uferdige. Her pågår jo stadig noe nybygning. For tiden er det stall, som er under utvidelse, mens et stort kombinert grise- og hønsehus er under bygning. Kristiansen spør hvad vi synes om plasseringen. Jo, det var ikke noe å si til det. Bryggerhuset er plasert efter anvisning av redaktør Urdahl, sier han. Vi stusser. Joho, det hadde sin riktighet. Redaktøren hadde vært der på en "Kjenn ditt Land" utflukt. Hadde da tenkt å legge huset mot en annen kant. Men etter Urdahls råd, byggedes det der. Det er jeg meget fornøiet for, det kan du hilse Urdahl og si, la han smilende til.
Anton Kristiansen er typen på en ekte, helstøpt nybrottsmann. På et vis ligger det måskje i blodet, som slektsarv. Faren Kristian Johnsen, var det lignende to i. Sammen med faren Jørgen, som nu bor på Vestereng, Yven, var han med og brøt op plassen Yvenbråten under farens kyndige veiledning. Initiativ og virkelyst har særpreget hele familien. De har gjort sine innsatser i stilhet, uten brask og bram. En søster er den tidligere omtalte frue på Yvenbråten som er kjent for å ha etablert privat pleiehjem for sinnssyke kvinner, og som fremdeles leder dette.
På bakgrunn av dette trær rydningsmannen på Haregjellen frem for oss i den rette belysning.
gjeve han hev gjort,
og fram i livet bæra så mykje
gjevt og stort.
Det blev frå dag til annan for
mig so god ei stød,
stor arv det er for mannen av
godtfolk væra fød".
Så sier Vinje.
N-by.