1. verdenskrig i Tune

Vi slapp unna krigshandlinger på norsk jord under 1. verdenskrig, men landet fikk likevel merke at store deler av verden sto i brann. Også i Tune ble de fire mørke årene merkbare, det kan vi lese i boka som ble gitt ut i forbindelse med kommunejubileet i 1937. Bl.a.: ”Tobakksmangelen var vel for mannfolkenes vedkommende det vanskeligste problem.”

Mordet på erkehertug Frans Ferdinand i Sarajevo 28. juni 1914 ble foranledningen til den første verdenskrig. Da kanontordenen stilnet av på Vestfronten i november 1918 hadde krigen kostet mer enn 8,5 millioner mennesker livet. 21 millioner ble såret.
Klemt inn mellom tykke bind i undertegnedes bokhylle dukket det nylig opp et drøyt hundre siders, gult hefte med tittelen ”Kommunejubileet 1837 – 1937 Tune herred”. Står det noe om krigsårene der, tro? Jo da, i kapittelet ”Krigs- og kriseårene”, og herved deles noen avsnitt med Tuneruners lesere (i original språkdrakt):

Kommunen hjalp til
”Det skortet på en rekke fornødenhetsartikler, så en for flere varesorters vedkommende måte gå til streng rasjonering. Pengene falt i verdi og prisene steg til uante høider. Når det bare nevnes at en favn bjerkeved kostet over 100 kroner og skogsved 80 – 90 kroner, et brød 85 øre, melk 60 øre literen, egg 10 – 12 kroner sneset, har en billedet av dyrtiden.

Men så steg også arbeidsfortjenesten ganske betraktelig, og det var ingen mangel på arbeide, - iallfall da det led litt ut i krigstiden. Tvert imot, det blev mangel på arbeidskraft. Det er på denne tiden at de kommunale myndigheter settes på hård prøve. Statsmaktene overlot til herredsstyrene å klare vanskelighetene innen hver sin kommune etter almene direktiver som blev gitt av storting og regjering. Men disse direktiver måtte avpasses og innpasses i de stedlige forhold.

Tune formannskap blev innkalt til ekstraordinært møte den 5. august (1914) for å drøfte situasjonen, og en blev straks enig om å nedsete en komité til sammen med formannskapet å sørge for matforsyningen, regulere salg og kontrollere priser. Komitéen fikk bemyndigelse til straks å kjøpe inn 1000 sekker mel. Det ble samtidig oprettet en kommunal kull- og vedhandel med Edv. Christiansen som forretningsfører. For å møte eventuell arbeidsledighet besluttedes satt i gang vedhugst i Kalnesskogen, og en arbeidsledighetskomité blev nedsatt. I desember bevilget herredsstyret 5000 kr. til utlån til arbeidsledige, og to mann i hver skolekrets skulde innstille på lån, mens avgjørelsen blev truffet av formannskapet.

I 1916 gikk det valgte provianteringsråd til oprettelse av kommunal handel med utsalg på flere steder i bygden, således på Greåker, Hannestad og Lande. Edv. Christiansen blev forretningsfører og Alb. Moeskau ekspeditør. Kommunen ydet store summer til rabatt på matvarer og brensel for trengende, og de kommunale funksjonærer fikk dyrtidstillegg.

Kaffegrut og kirsebærblad
Matmangelen blev ganske følelig, staten innførte rasjonering og kjøpekort på mel og brød, kaffe, sukker og erter blev utdelt til rik og fattig, lydende på et visst kvantum pr. uke efter familiens størrelse. For de familier hvor forsørgeren måtte nistes ut til arbeidsplassen, blev det ofte smått med kosten, og det var sikkert mange som i denne tiden måtte ”spenne livremmen inn”. Hva hjalp vel den store fortjeneste, når en ikke kunde få kjøpt det en trengte, eller når prisene var så svimlende høie. Bøndene var i denne tiden best stillet, selv om de også var underlagt rasjoneringsbestemmelsene.

Tobakksmangelen var vel for mannsfolkenes vedkommende det vanskeligste problem, og det var rent utrolig så mange krokveier en måtte gå og knep måtte anvendes for å få tak i den for så mange eftertraktede vare. Det blev i nødsfall røkt både kaffegrut og kirsebærblad, som selvfølgelig ikke gav verken god smak eller frisk aroma. I hver bygd blev det organisert en næringsnevnd, først kalt ”dyrkningsråd”, som hadde som opgave å stimulere den innenlandske matproduksjon. I 1918 innførtes likefrem tvangsdyrkning, idet hvert bruk efter næringsnevndens skjønn og bestemmelse blev pålagt å dyrke et bestemt minimumsareal med matnyttige vekster. Hvert eneste bruks innmarksareal blev opmålt. Tune næringsnevnd innkjøpte både traktor, som den gang kostet en ”bagatell” av en 18000 kroner, samt arbeidshester og redskaper, som på rimelige vilkår blev stillet til rådighet for jordbrukere, som ikke hadde de nødvendige hjelpemidler til å dyrke det pålagte areal. Staten gav endog herredsstyrene anledning til, efter jordstyrets forslag, å ekspropriere jord i privat eie til dyrkning. Resultatet av disse næringsnevnders arbeide var da også imponerende, idet 1918 års jordbruksproduksjon blev stor nok til, sammen med fiskeriene, og med noe rasjonering, å trygge landets matforsyning. Heldigvis ophørte dog krigen utpå høsten 1918, og tilførslene blev igjen fri.”

Fortsatt mørke skyer
Kommunejubileumsheftet går for øvrig mer i detalj om de kommunale nemndene, og gir dem stor ros for arbeidet som ble nedlagt i løpet av krigsårene. Ettersom heftet ble avsluttet i 1937 bærer den preg av tider som skal komme – den neste verdenskrigen. Det kan leses ”mellom linjene”: ”Det gikk ikke så fort å få verden i lage igjen som mange hadde ment. Selv om freden var inngått, og veien på hav og land åpen, så en kunde hatt håp om gode tider, meldte vanskelighetene sig nu igjen for alvor, om enn i en annen form. Nu blev det mat nok og varer nok av alle slags. Men vanskelighetene blev nu å skaffe penger til å kjøpe for. Arbeidsledighetens mørke spøkelse som vi enda plages med, meldte sig, inntektene sank raskt, mens utgiftene holdt sig oppe. Skatteprocenten steg år for år til uante høider, og skatterestanser og budgettunderskudd blev årvisse.
Vår bygd har klart sig godt, sammenlignet med mange andre kommuner. Kommunen hadde oparbeidet sig en del resurser som kom vel med, og ved forsiktig styre og forvaltning på de forskjellige områder, må det sies at stormen blev ridd heldig av uten altfor stor slitasje på skrog og rigg.

En har fått beholde de sociale goder en gjennem mange år hadde kjempet sig frem til, og utviklingen er ikke på noe felt helt stanset op, om en riktignok har måttet bremse på farten.”

Erling Bakken 
Først publisert i TuneRuner nr 69, 2014