Tømmertunnelens anlegg ved Ramoen

Før tunnelen ble til gikk tømmeret ned Sarpefossen. Etter at tømmeret stadig skapte vanskeligheter i fossen, ble det lagt fram flere forslag på hvordan man skulle løse disse problemene. Fløtningsinspektør R.C. Furuholmen la fram et prosjekt som gikk ut på å bygge en fløtningsrenne forbi Sarpefossen, og dette ble vedtatt av Tømmerdireksjonens generalforsamling 3.desember 1888. Denne fungerte bra i årene framover, men etter hvert som skipstrafikken økte i Sannesund havn og likeså tømmermengdene, oppstod det store interessekonflikter.

Det var da ideen om at man skulle flytte tømmerfløtningen fra Glommas hovedløp til Glommas vestre arm – altså gjennom Mingevannet og Isnesfjorden til Visterflo. Tanken var å sende tømmeret ned Ågårdselva forbi Soli Brug og ut i Visterflo.
Soli Brug som enda var i drift motsatte seg dette. De ville ikke avse noen av sine rettigheter til vann og grunn i dette området.

Da kom ingeniør Blakstad med sin ide om å sprenge en tunnel fra Isnesfjorden til Visterflo. Det var et dristig prosjekt, som ble vedtatt gjennomført i Fredrikstad Tømmerdireksjon 10.oktober 1905. Selve arbeidet med tunnelen begynte 1. juni 1906. Det var meningen å sprenge seg inn fra hver ende og da med en anleggstid på 4 til 5 år.

Under planleggingen  av tunnelen ble innløpet lagt litt lenger syd enn det er i dag. På grunn av grunnforholdene ble det flyttet til Svartdal, og tunnelen ble derfor litt lenger enn opprinnelig planlagt. Det ble også bestemt å gå ned med to ekstra sjakter (synker). Den ene ble lagt i Liadalen på 40 meters dybde og den andre ved Ramoen på 90 meters dybde. Dette kostet selvfølgelig en del ekstra i startfasen, men det tok man igjen på anleggstiden. Det ble nå mulig å sprenge seg frem i 6 retninger samtidig, og anleggstiden ble kortet ned til 2 år og 4 måneder.

Vi skal nå stoppe opp ved tømmertunnelens anlegg ved Ramoen. Det er et sted vi i dag overhode ikke forbinder med tunnelens historie. Når vi kommer til Ramoen er det første som møter oss et stort furutre som kalles Ramoenfurua. Det var under dette treet at Tunnelarbeidernes fagforening ble stiftet  10. august 1907. Rallaren Jens Førland fra Sørlandet ble valgt som foreningens første formann. (Tune Historielag har satt opp et opplysningsskilt ved furua).

Rallare og anleggsslusker fra Sørlandet, Østlandet, Trøndelagsfylkene og også noen svensker kom til Ramoen. Det var mange av disse arbeiderne som hadde god erfaring fra jernbaneanlegg rundt om i Norge. Ved Ramoen lå det ei arbeidsbrakke, og noen av arbeiderne var innlosjert der. Disse hadde egen kokke, som hadde sitt eget rom i brakka. Andre arbeidere ble innlosjert på gårder rundt i Vestre Tune. Det var også noen av den lokale befolkningen som fikk arbeide ved anlegget. Vi er ikke helt sikre på hvor denne brakka lå, men det skal bli gjort undersøkelser sommeren 2002.

Dersom man følger stien fra Ramoenfurua mot nord-vest, kommer man til et nedlagt sandtak, og det var i denne jordskjæringen man lagret dynamitten som ble brukt til sprengningen av tunnelen. Det ble rett og slett gravd ut en jordkjeller til dette formålet. Fortsetter man stien opp mot fjellet, kommer man til selve anleggsstedet. Her finnes en sjakt som blir kalt Storsynken. Sjakta går litt på skrå ned i fjellet og ender på et lite platå som ligger litt til siden for selve tunnelen. Her nede befinner vi oss 90 meter under bakken, og det er selvfølgelig stummende mørkt. Den eneste lyskilden rallarene hadde, var noen små oljelamper eller gruvelykter.

Det fantes ingen kompressorer eller boremaskiner den gangen. Boringen i fjellet foregikk ved at man holdt boret med en hånd og slo med hammer og slegge med den andre. Alt arbeidet med hele tunnelen foregikk med håndkraft. Skulle man bore rett opp, ble det kalt ” å slå Engelskmann ”.Det betydde at en mann skulle bore (slå) rett opp 2 meter pr. skift. Det ble arbeidet tre 8 timers skift pr. døgn, og greide han ikke denne akkorden hadde han ingen ting nede i tunnelen å gjøre.

Når man den gang kom opp på bakken igjen, fantes anleggets eneste tekniske hjelpemiddel. Det var en dampmaskin, som sto plassert nord for sjaktåpningen og var festet til noen store betongelementer. Dampmaskinen ble brukt til å trekke opp stenmasser fra tunnelen. En gruvevogn av jern gikk langs en skinnegang ned i sjakta. Vogna var festet med trosser til dampmaskinen, som via et spill (vinsj) trakk denne vogna opp eller ned i tunnelen.

Denne innretningen ble også brukt av arbeiderne da de skulle opp eller ned i tunnelen. Ved dampmaskinen var det en ”kjørekar”, og han hadde ansvaret for å kjøre vogna opp og ned i tunnelen. Det fantes ingen telefonisk eller annen teknisk forbindelse mellom kjørekaren og de nede i tunnelen.
Man kan så spørre seg om hvordan vogna kunne stanses, og hvordan han fikk beskjed om at den skulle trekkes opp.

Jo, her ble det brukt bankesignaler. De nede i tunnelen slo med en hammer mot en jernplate. Hvis de slo en, to, tre eller fire ganger, hadde det sin spesielle betydning, som kjørekaren oppe på bakken rettet seg etter.

Under hele tunnelens anleggsperiode forekom det ingen alvorlige arbeidsulykker. Dette var ganske uvanlig i Norge under den store anleggsperioden som fant sted. Det skjedde uhell, som med litt mer uflaks fort kunne fått mer tragisk utgang. En gang var det en stor vannansamling nede i sjakta, og det ble arbeidet med å få vannet ut. Det kom tre mann opp til Storsynken%