EN SNART GLEMT NÆRING
Tømmerfløtningen på Glomma var en viktig transportvei i flere hundre år før jernbane og lastebil tok over. Fløtningen var kultur og tradisjon. Fløtningen var slit og livberging. Den var en årviss inntektskilde for småkårsfolk langs hele vassdraget.
Skrevet av Per Folkestad. Publisert i TuneRuner 37 høsten 1998
Fløtningen var også en stor teknisk utfordring. Det var enkelt der elva rant rolig og bred med jevn strøm, men problemene knyttet seg til de områdene der vannet enten rant for fort eller for sakte. I stryk og fosser kunne fløtningen være livs-farlig. Det var ingen spøk å løsne tømmerkvaser på flere tusen stokker som hang på kanten av store stryk.
Sjøer uten strøm var også et problem. Hvordan fikk de tømmeret over Øyeren eller Mjøsa? For å få dette til måtte det utvikles måter å bunte tømmeret på og det måtte utvikles metoder for buksering.
FELLESFLØTNINGEN
Allerede på midten av 1700-tallet foregikk det felles fløtning på Glomma organisert gjennom Christiania Tømmerdirektion. Senere ble fløtningen i nedre Glomma drevet av Fredrikstad Tømmerdirektion. Det endte med at selskapene ble slått sammen til Glomma fellesfløtnings Forening i 1936.
Fotograf er ukjent
Fellesfløtningen var et prosjekt der tømmerkjøperne gikk sammen om å løse et transportproblem. De hadde alle kjøpt tømmer, ofte langt oppe i Glomma- eller Lågenvassdraget, og de forsto at de måtte samarbeide hvis alle skulle ha mulighet for å få fram sitt eget tømmer på en kostnadseffektiv måte. Oppgaven var omfattende. Det var en lang og komplisert prosess å få et tre som ble felt i Østerdalen, og som ble fløtt på Glomma sammen med millioner av andre stokker, trygt fram til kjøperen i Sarpsborg, Tofte eller kanskje Skien. Det er angitt at kostnadene ved fløtningen utgjorde ca 10 % av tømmerets verdi.
Bortsett fra mindre kvanta som ble utsortert ved Fetsund, fløt de merkede stokkene i en sams blanding helt til nedenfor Vamma. Her ble de ble fanget opp av en traktformet lensekonstruksjon, beholdningslensa. I den nedre enden av trakta ble tømmeret ledet over i et nettverk av båser og kanaler som ble dannet av langstrakte lenseganger som var lange flåter med fast dekke. Der gikk et par hundre lensearbeidere, eller ”lensekrabber” med sine lange tømmerhaker og sendte de ulike merkene inn i forskjellige båser. Dette foregikk med stor sikkerhet. De hadde års trening i å identifisere de enkelte fabrikkenes særegne merker som var slått inn i stokkene med spesialøkser. Stokkene hadde stort sett ni merker hver, tre på midten og tre i hver ende.
I moderne tid ble tømmeret sortert ved Nes lense inntil 1937. Da ble sorteringslensa flyttet til Furuholmen i Varteig. Hvert eiermerke ble moset (buntet) og slept videre. Omtrent halvparten av tømmeret i Glomma hadde Borregård som bestemmelsessted, og det ble slept direkte ned hovedløpet. Resten skulle til fabrikker og bruk langs Glomma ned til Fredrikstad, men mye gikk også over Oslofjorden til Hurum, Moss, Risør og andre steder.
Lensa i Eidet var ikke beregnet på å sortere tømmeret.
HVORFOR BLE TØMMERTUNNELEN BYGD?
Tømmertunnelen var en elegant løsning på problemer som var knyttet til Glom-mas hovedløp i øst og i Ågårdselva i vest.
La oss starte med Sarpsfossen i hovedløpet. Da fossen ennå gikk utemmet, kunne en slippe tømmeret fritt utfor, men prisen var høy i form av ødelagt virke. Etter-hvert som fossen ble temmet til industriformål ble det en stadig tydeligere konflikt mellom fløtningens og industriens behov for å disponere vannet i fossen.
Det ble klart at tømmeret måtte ledes utenom Sarpsfossen. Fra 1859 til 1889 ble det lansert hele 10 forskjellige forslag til løsninger på problemet. Det var i hovedsak ulike utkast til tømmerrenner på østsiden av fossen, men også et forslag om å lage en kanal med sluser fra Glengshølen til Sannesund. Her var det også planlagt en hestejernbane. Det siste forslaget ble aldri realisert.
Alternativt ble det utredet å bygge renner og kanaler i Ågårdselva. Tømmeret var planlagt buksert gjennom
Mingevann, Trøsken og Isnesfjorden for deretter å fløtes ned til Visterflo som lagringsplass. Dette prosjektet strandet også. Det var dels av tekniske årsaker, men ikke minst fordi Sanne og Solli bruk, som var et av Skandinavias største sagbruk, ikke ville avstå vann og grunn.
Men selv om en fikk ledet tømmeret forbi fossen, ble løstømmer i Glomma mellom Sannesund og Fredrikstad et stort problem for skipsfarten etter hvert som dampskipstrafikken økte. Tømmermengdene økte også.
REALISERING AV TØMMERTUNNELEN
I begynnelsen av vårt århundre blomstret ingeniørkunsten med hensyn til store tunnelprosjekter. Ett eksempel er byggingen av Bergensbanen med Gravhalstunnelen som et høydepunkt. Sikkert inspirert av dette lanserte ingeniør Blakstad ideen om å sprenge en tunnel fra Isnesfjorden til Eidet ved Visterflo. Dette var et dristig prosjekt som ble vedtatt gjennomført i ekstraordinær generalforsamling i Fredrikstad Tømmerdirektion den 10/10-1905. Etter denne beslutningen skjedde tingene fort.
Opprinnelig tenkte man å sprenge seg inn fra hver ende med en anleggstid på 4 år. For å spare tid, bestemte man å gå ned med to vertikale sjakter, eller synker som de ble kalt, på henholdsvis 40 og 90 meters dybde. Dermed kunne man sprenge seg fram i 6 retninger, og anleggstiden ble kortet ned til 2 år. Arbeidet ble startet 1. juni 1906, og avsluttet 18. sept. 1908.
Tunnelen er 3170 m. lang, herav 2602 m i fjell og 568 m i jordskjæring. Nivå-forskjellen mellom Isnesfjorden og Visterflo er 20m. Det gir et fall på 1:155. Bunnen av tunnelen var utforet med en trerenne med trapesformet tverrsnitt for at tømmeret skulle gli lett gjennom.
TEKNISK OMTALE
Tømmeret måtte slepes fra sorteringslensene lenger oppe i vassdraget og inn til Isnesfjorden, og da måtte det buntes. I forrige århundre ble det utviklet forskjellige teknikker for å lage slepbare flåter. Alle systemene hadde det til felles at de var tungvinte både å lage og å løse opp igjen. Det var derfor et stort framskritt da mosemaskinen ble konstruert i 1901.
Maskinen besto av en fast og en bevegelig bro. Den siste gikk på skinner. Tømmeret ble ordnet slik at de fløt parallelt inn i mosemaskinen, og ved hjelp av kraftige elektromotorer presset den bevegelige broen hardt mot den faste broen slik at tømmeret ble til en bunt, eller mose. Til slutt ble det lagt tre eller fire wirer, eller ståltau, rundt mosen. Wirene var forsynt med en låseanordning som besto av en kaus og en ca. 2 m lang kjetting. Slik kunne mosene etterstrammes på en enkel måte. Det var enkelt å fjerne wirene igjen, og da fløt tømmeret fritt med en gang. Hvor mange stokker hver enkelt mose inneholdt var avhengig av dimensjonen på tømmeret. Vanligvis var det ca 300 stokker i en mose.
Tømmeret til andre bestemmelsessteder enn Borregård ble slept til tunnelens innløp. Der ble mosene oppløst, og ett merke av gangen ble fløtt gjennom til Eidet. Her ble det laget moser igjen, som ble samlet i solide tømmerslep som kunne slepes fra Eidet til sine eiere. Et sjøgående slep besto vanligvis av 60 moser ordnet med 4 i bredden og 15 i lengden. Det hele ble holdt sammen av kraftige wirer.
TUNNELENS KAPASITET
I de beste årene etter annen verdenskrig var tømmerkvantumet oppe i ca 14 millioner stokker totalt i Glomma. Halvparten av dette skulle passere tunnelen, så det gjaldt å nytte den isfrie delen av året maksimalt. Som eksempel kan nevnes at det i uken fra 2.-7.11 1953 ble ekspedert 323 102 stokker ned til Eidet. Gjennomsnittet lå et stykke under dette, men hvis en grovt regner at vel 6 millioner stokker skulle ekspederes i løpet av en sesong på ca 24 uker, var det nødvendig med en kapasitet på ca 250 000 stokker i uka. Dette blir vel 40 000 stokker per dag i en seksdagers arbeidsuke.
Det kunne imidlertid lett bli forsinkelser og avbrudd ved at tømmeret satte seg fast i tunnelen, eller at arbeidoperasjonene av en eller annen grunn ikke gled som de skulle. Det verste som kunne skje var at tømmeret låste seg i tunnelen. For å unngå dette var det viktig at arbeidslaget som stakk tømmeret inn i den øvre enden gjorde dette på en slik måte at tømmeret fordelte seg jevnt og fint i en passe strøm. Hvis det ble sluppet på i store hauger kunne tømmeret lett kile seg fast. Det var kontinuerlig telefonisk kontakt mellom innløp og utløp. Hvis det plutselig ikke kom tømmer ut, ringte vakta ved utløpet for å høre om det var tømmer på vei eller ikke. På samme måte ble laget ved innløpet varslet om ikke å sende flere stokker hvis det skjedde uhell i den delen av renna som lå i dagen.
Avbrekk var lite populært, for det gikk ut over lønna. Denne var nemlig basert på en fellesakkord som var knyttet til ekspedert kvantum. En slik ordning satte store krav til samhold og disiplin. Det var en for alle og alle for en. Lagånden ble nok mange ganger satt på prøve. Spesielt utover høsten med regn, vind og kanskje snø kunne dagene bli lange. Da var det godt å kunne snu nesa hjemover om kvelden.
Allikevel var det ettertraktet å være fast på akkordlaget. Det var en sikker arbeidsplass med god fortjeneste, spesielt sett i forhold til annet arbeid som kunne kombineres med det å drive et småbruk.