Gjennom forgagne tider har Visterflo vært en transportåre for trelast fra sagbrukene i Soli, Rakkestad og andre i nedre Glomma. Fram til ca. 1868 ble lasten fraktet på pram til Greåker-området.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 58, våren 2009.
Fra lagringsplasser her ble lasten fraktet med seilskip til steder langs kysten og til fjerne land. Lauritz Opstad skriver at en pram kunne lastes med opp til 1000 utørka bord. I vår tid har mange undret seg stort over prammens bygning og pramroernes muskulære styrke. Var pramroeren en supermann som ville forflytte en så tungt lastet farkost og det mot strøm og vind? TuneRuner har i to utgaver omtalt pramroeren uten å ha nevnt teknikken ved framdriften. Heller ikke noe leksikon har kunnet røpe hemmeligheten.
Men heldigvis lever den muntlige tradisjon gjennom overleveringer fra generasjon til neste. Denne tradisjon gjør fortiden forståelig. Leo Storm Juliussen fra Rolvsøy har i siste nummer av Wiwar beskrevet de tekniske finesser ved framdriften − samt menneskelige forhold rundt denne. Hans tippoldefar var pramroer, og slekta jobbet i næringen. Artikkelen er veldig interessant og anbefales våre lesere på det varmeste. Her skal kort refereres at nedrammingen av pæler i elvebunnen var et sentralt punkt i driften over Visterflo. Så langt Leo. For egen regning kan tilføyes systemet med faste pæler i bunnen ble ført videre med varpebåter ved tømmerlensa i Eidet i 1910. Forskjellen var bl.a. at varpebåten var motorisert. Ordet ”varp” er fortid av å ”verpe” − altså kaste noe ut.
På folkemunne har fortellinger om pramroernes slit og strabaser lenge vært levende. Yrket må ha vært utrolig hardt. På grunn av de for yrket store utfordringer og harde hverdag, hadde pramroeren høy prestisje blant bedriftens andre slitere. For bedriften var han et viktig ledd i produksjonskjeden. På denne bakgrunn er det forståelig at skjebnen til en pramroerfamilie i Soli er mye omtalt gjennom generasjoner. Pramroeren bodde i huset til Bruget. Alt innbo og inventar tilhørte også Bruget.
Pramroeren døde og etterlot seg som skikk var − en kone og mange barn. Historien forteller at mannen knapt var stedt til hvile før Bruget meldte sin ankomst med krav om øyeblikkelig fraflytting. Forlydende går ut på at Bruget tok med seg alt i huset − møbler, stoler, skap og senger. Men en ting lot de stå igjen, nemlig kjøkkenbordet. Om utkastelsen og kjøkkenbordet ble det snakket mye i gamle dager i en tid hvor folk gikk på besøk til hverandre, og hvor samtaleemnene var de nære ting. Var det en gest overfor familien og en smule vilje til nåde at nettopp kjøkkenbordet ble spart?
Familiens samlingspunkt var vel nettopp kjøkkenbordet til matlaging, lekselesing og bleieskift for de årlig anmeldte verdensborgere.
Kilder: Wiwar, Ole Haugestrand m.fl.