Glomma løste et transportproblem av dimensjoner lenge før bil og tog ble oppfunnet da den fraktet millioner av tømmerstokker på sin brede rygg. Fløtingen ble etter hvert kultur og tradisjon, men småkårsfolk langs elva opplevde vel det årvisse slitet med lensehaken mest som livberging.
Fløtingen var også en stor teknisk utfordring. Et av de dristigste prosjektene var sprengningen av tunnelen mellom Isnesfjorden og Visterflo.
Skrevet av Steinar Bogren. Publisert i TuneRuner 47, sommeren 2003
Opprinnelig hadde man regnet med en byggetid på omlag fire år, men rallare med erfaring fra jernbanebygging og annet anleggsarbeid klarte på to år å drive ut den 3170 meter lange tunnelen. Kanskje ingen imponerende prestasjon i dagens målestokk, men vi skal huske at på den tiden foregikk all boring i fjellet for hånd. Centimeter for centimeter ble de smidde borrene banket inn i fjellet med rå muskelkraft!
For å spare tid, gikk man ned med to vertikale sjakter på henholdsvis 40 og 90 meter. Dermed var det mulig å sprenge seg fram i seks forskjellige retninger, og dette bidro også til å korte ned anleggstiden.
Arbeidet ble startet 1. Juni 1906, og den siste salven smalt i september 1908.
Tunnelen har et fall på 1:155 og bunnen var utforet med en trerenne for at ikke tømmerstokkene skulle huke seg fast.
Hvorfor ble tømmertunnelen bygget?
Tømmertunnelen var en dristig og elegant løsning på de gamle problemene som var knyttet til Glommas hovedløp i øst og i Ågårdselva i vest.
Da Sarpsfossen ennå gikk utemmet, kunne en fritt slippe tømmeret utfor, men prisen var høy i form av ødelagt virke. Etterhvert som fossen ble temmet til industriformål ble det også en stadig tydeligere konflikt mellom fløtingen og fabrikkenes behov for å disponere vannet i fossen.
Det ble etter hvert klart at tømmeret måtte ledes utenom Sarpsfossen. Fra 1859 til 1889 ble det lansert mange forslag til løsninger. De fleste var utkast til tømmerrenner på østsiden av fossen. Et forslag gikk ut på å lage en kanal med sluser fra Glengshølen til Sannesund. Det var også planlagt en hestejernbane, men ingen av disse forslagene ble realisert.
For selv om en fikk ledet tømmeret forbi fossen, så ble løstømmer i Glomma mellom Sannesund og Fredrikstad et problem for den økende skipsfarten. I et forsøk på å unngå dette, ble det utredet et forslag som gikk ut på å bygge renner og kanaler i Ågårdselva.for å gjøre den bedre egnet til fløting. Dette prosjektet strandet i hovedsak fordi Sanne og Solli bruk, som på den tiden var Skandinavias største sagbruk, ikke ville avstå vann og grunn.
Og dermed sto tunnelalternativet tilbake som det mest velegnede, og paradoksalt nok sang .det store sagbruket på siste verset da tømmertunnelen ble bygd. I 1925 opphørte hviningen fra de mange sagbladene der for alltid.
En teknisk revolusjon
Tømmeret måtte slepes fra sorteringslensene lenger oppe i vassdraget og inn til Isnesfjorden, og da måtte det buntes. I forrige århundre ble det utviklet forskjellige teknikker for ¨å lage slepbare flåter. Men alle systemer hadde til felles at de var tungvinte å lage og tidkrevende å løse opp igjen. Det var derfor et stort fremskritt da mosemaskinen ble konstruert i 1901.
Maskinen besto av en fast og en bevegelig bro. Den siste ble trukket på skinner – den første tiden ved hjelp av en dampmaskin – senere drevet med elektromotorer. Den bevegelige broen skjøv tømmeret mot den faste slik at det ble samlet i en bunt eller mose som det heter på fagspråket. Tømmeret ble spendt sammen med fra to til fire stålwirer. Ved hjelp av en kjetting i den ene enden og en kaus i den andre kunne disse bindene lett etterstrammes.
Det var enkelt å fjerne wirene, og da fløt tømmeret fritt med en gang.
Foto: G. Blakstad
Tømmeret ble sortert ved Nes lense inntil 1937. Da ble denne prosessen flyttet til Furuholmen i Varteig. Hvert eiermerke ble moset og slept videre. Det som skulle til Borregård gikk ned hovedløpet. Tømmer til andre bestemmelsessteder ble buksert til tunnelen ved Isnes.
Der ble mosene «knept opp» og ett og ett merke ble sendt gjennom tunnelen til Eidet.
Her ble det laget moser igjen. 15 moser ble bundet sammen til et rems, og 4 rems ble ordnet til et slep. Så sørget rederiet Paulesens trauste slepebåter for at tømmeret kom fram til sine rettmessige eiere – enten det var fabrikker langs Glomma eller på andre siden av Oslofjorden.
Streiker og sosial uro
Da tømmertunnelen ble anlagt, kom det anleggsfolk som hadde bakgrunn i fagforeningsarbeid og politisk virksomhet. Under en furu på Ramoen ved Eidet stiftet arbeiderne sin fagforening i 1907.
I 1926-29 var det sterk sosial uro og langvarige streiker langs hele Glomma. Dette medførte harde konfrontasjoner mellom streikevakter og streikebrytere. Begge fronter utstyrte seg etterhvert med haglegevær. Arbeidsgiverne organiserte tiltak for å få tømmeret fram og statspolitiet ble utkalt for å holde ro og orden. De kom i sine grå uniformer og ble innlosjert på Greåker festning.
Arbeiderne svarte med å marsjerte i tog fra Greåker til Eidet med vaiende faner. Deres viktigste krav var fri organisasjonsrett og en timebetaling som de kunne leve av. Som formann for lensearbeiderne ble Johan Nordtug innkalt på teppet til direktør Blakstad.
-Jeg synes du krever mye av meg! – skal Blakstad da ha sagt.
-Nei, jeg krever ikke noe for meg selv, bare såpass lønn at ungene mine kan få mat! Og kravene var ikke akkurat store. En annen lensearbeider på den tiden, Bernhardt Sandholdte, sa:
-Jeg sørger ikke for vinteren for jeg har 100 kroner i banken og poteter i kjelleren! Men det spørs om ikke haglegeværet var den viktigste resursene for småkårsfolk langs elva. Jakt ga mye god mat i gryta!
«Gi’n en klem, Bjarne!»
Som attenåring, i 1965, fikk jeg arbeid i Eidet. Før fløtingen tok til, ble vi satt til å velte ut tømmer i Visterflo. Dette var virke som var hugget i løpet av vinteren, og det ble samlet i en «lenk» av sammenbundene stokker, før slepebåten kom og hentet det. Dette var et tungt, men trivelig arbeid i vårsola.
Da selve fløtingen tok til, ble jeg plassert på ”kjørebru” sammen med en jevnaldrende kar fra Bjørnstad. Han var en kjapp og dreven lensearbeider som allerede hadde flere sesonger bak seg
Foto: G. Blakstad
Og jeg måtte også fra første stund lære meg til å være rask på labben og stødig i fotlaget!
Mens kjørebrua var i bevegelse, måtte vi løse opp og klargjøre «bindene». Og da tømmeret var klemt sammen til en mose, hoppet vi utpå og festet wirene som skulle holde tømmeret sammen. Det var ikke alltid disse wirene var lange nok, og da skrek vi til han som styrte kjørebrua:
«Gi’n en klem, Bjarne!»
Mannen ved spakene kjørte da brua litt tilbake så tømmeret løste seg opp, og klemte det så sammen igjen med stor kraft igjen. Dette ble gjort for at mosa skulle bli tettere. Under denne operasjonen utførte vi en slags steppdans på de sleipe stokkene for ikke å få knust føttene – mens vi holdt en hånd i hver ende av wiren.
Min arbeidskamerat var en skikkelig skøyer, og drev stadig ablegøyer med de eldre og ofte litt sære lensearbeiderne. En ettermiddag bandt han fast en wirebunt på omlag 200 kg i båten til en liten kar med stort, rødt skjegg. I løpet av den varme arbeidsdagen hadde mannen drukket adskillige ølflasker, og da han tok årene fatt for å dra hjem, flyttet båten seg knapt av flekken.
Han ble svart i øya og spyttet og freste i skjegget der han satt og fossrodde – til stor munterhet for den øvrige arbeidsstokken! Men han tok det likevel med godt humør da han oppdaget spøken.
Arbeidet i lensa sommerstid var trivelig. Vi satte ut fiskestenger og tok oss en svømmetur på varme dager. Sola stekte de nakene overkroppene våre der vi slet med tømmerstokker og rustne wirer. Snart glinset huden vår som kobber og hendene fikk lærhud.
Tømmerbarking
En kar som arbeidet i lensa hadde påtatt seg en del tømmerhugst. Han spurte meg og min kamerat om vi ville være med å barke. Betalingen skulle være en krone stokken. Vi slo til, for vi øynet mulighetene til å tjene en ekstraslant.
En fredag ettermiddag, etter at arbeidet i lensa var slutt, dro vi i vei. Da vi kom ut i skauen, startet Johannes, som mannen het, motorsaga og begynte å felle og kappe mens vi to andre slet krumbøyde med barkespadene. Det var da jeg oppdaget at ryggen min ikke var så bra som den burde være. Etter en ti-tolv stokker måtte jeg gi opp. De andre var imidlertid så hensynsfulle at de foreslo en rast.
Vi braste opp et bål, og Johannes dro fram en høne som han raskt ribbet og spiddet på en staur. Mens han dreide den i flammene, brakk vi opp noen ølflasker og hadde det ganske trivelig der i skogen. En flaske brennevin kom også fram, og det var ikke lenge før vi var enige om at vi klarte oss uten å arbeide….
Da det begynte å lukte stekt kjøtt, merket vi hvor sultne vi var. Johannes skar biter av høna med slirekniven sin og delte med oss. Det halvstekte kjøttet var imidlertid seigt som bikkjeskinn. Vår arbeidsgiver var nå vill i øynene. Han hugg tak i høna med tennene og dro så fettet rant i det røde skjegget hans.
Etter noen munnfuller ga vi andre to opp – og trøstet oss med at det var mat i god drikke også-.. Da den flytende nisten tok slutt, hadde bålet sunket sammen til en glohaug. Natten var mørk og kjølig da vi la oss ved siden av hverandre på bakken. Vi bredde over oss en presenning og sovnet
Kaldt vinterarbeid
Ja, lensa var en trivelig arbeidsplass så lenge det var sol og varme, men da høsten og vinteren satte inn ble det en annen dans. Etter at fløtingen var slutt, ble noen av oss satt til vedhogst og arbeid i wirebua. Men det var en annen jobb som var forbeholdt de yngste og friskeste karene:
Ute i Visterflo lå en mengde tømmermoser ankret opp. Dette var virke som skulle slepes over fjorden til fabrikker i Vestfold. Men før det kunne skje måtte wirene som holdt stokkene sammen etterstrammes. Dette foregikk på den måten at en mann tok tak med et spesiallaget spett mens en annen kortet inn på kjettingen,
Greit nok det, men nå skrev vi desembermåned 1965, og den kaldeste vinteren i manns minne hadde satt inn. Gradestokken viste jevnt under 20 minusgrader. Dette var før termodressenes tid og vi frøs ofte gudsjammerlige i våre dongeriklær. Tømmerstokkene hadde et tynt islag, og det gjaldt å ha tunga rett i munnen når vi hoppet fra mose til mose. Formannen kjørte oss ut med båt klokken syv om morgenen, og hentet oss inn til matpauser (og opptining) et par ganger i løpet av dagen..
Det kunne være lange timer å vente for den som ble bløt på beina! Den uheldige måtte vri opp sokkene i en fart og kast seg på spettet av alle krefter for å holde varmen. Og var vi ikke ferdig med jobben når slepebåten kom, var det bare å fortsette på duvende tømmerstokker mens mosene ble slept nedover elva. Men vi var alltid ferdige med jobben før vi kom til Nes hvor Glomma deler seg.
På peler der la en hytte hvor gamle Ulriksen hadde fyr i ovnen sin. Jeg kan ikke huske at jeg har satt slik pris på å komme hus noen gang som nettopp i den enkle fløterhytta. Det var en sann luksus å få dratt av seg gummistøvlene og gnidd liv i følelsesløs tær. Og så var det glohet kaffe, mat og skrøner! Mange av fløterne var farverike personer som var flinke til å fortelle.
Skipperen på slepebåten var en liten, tettbygd kar. Under et veddemål var vi vitne til at han løftet bordet i hytta med tennene!
Ved utgangen av året var alt tømmeret ute av Visterflo, og noen av oss ble tilbudt arbeid hos Petterson i Moss. Da vi begynte der i januar det påfølgende året, fikk vi utlevert gule hjelmer og snøskuffe, og ble satt til å måke snø fra tømmermosene som lå oppankret utenfor bedriften. Før vi rodde ut, sjekket vi temperaturen. Det var 27 kuldegrader, og beina mine var følelsesløse det meste av den dagen og de påfallende arbeidsdagene jeg tilbrakte i Moss. Etter en uke fikk jeg imidlertid jobb på Borregård i Sarpsborg.og slo raskt til.
Den første morgen jeg småsprang, med votten for nesa, fra mitt hjem i Østre bydel og ned til papirfabrikken ble det målt 33 kuldegrader i Sarpsborg.
Min tid som tømmerfløter var definitivt forbi…..
Og her slutter også vår fløterferd på Norges største elv. Elleve år senere, høsten 1977, gikk nemlig den siste tømmerstokken gjennom tunnelen ved Eidet, og fløtingen på nedre Glomma var historie.