Glomma slynger seg gjennom Østfold. Enkelte steder glir den som et sølvbånd forbi gårder, åker og eng. Andre steder bruser elven av sted med skummende fosser mellom bratte fjell.
Ved Furuholmen er Glomma svært bred, nærmest som en innsjø, og deler seg i to løp. Her ble det anlagt en lense i 1859, og mye av fløtingens historie knytter seg nettopp til dette stedet.
Skrevet av Steinar Bogren. Publisert i TuneRuner 46, sommeren 2003.
En del av arbeidet med å bygge den nye lensa ved Furuholmen i 1859 besto i å ramme ned mange trepeler. Dette skjedde med håndkraft, og for at alle mann skulle trekke i tauet samtidig, sang formannen en noe monoton sang som omfattet 35 vers, et for vært slag:.
”Å der går det en – og høyt opp med to -å
der går det tre – og dra på den fjer – de. Hei fal – e – ri – å – ra,
å hei fal – le – ri å ra, hei fal – le – ri – ra!”
Etter det var det en liten pust, før formannen stemte i på nytt, og arbeiderne hev seg på tauet.
Glomma var i tidligere tider selve pulsåren i de omkringliggende bygdenes liv og økonomi. Foruten å bære tømmeret på sin brede rygg, var elven også den viktigste ferdselsveien og ga i tillegg matauk i form av fisk.
I den lyse årstiden lød åreslagene til alle døgnets tider, især om lørdagskveldene, da lensebåtene stevnet fullastede med ungdommer til dans på nes og tanger. Og hver morgen og ettermiddag utstøtte gamle «Krabben» sine hese hyl der den trafikkerte elven.
Og de gamle lyttet etter brusen fra Vammafossen når de skulle forutsi været.
Familien Furuholmen.
I over hundre år var navnet Furuholmen kjent av alle i distriktet. Gjennom tre generasjoner var de med på å bygge opp og lede tømmerfløtningen i nedre Glomma.
Christen Kongsrud kjøpte i 1837 halvdelen av gården Furuholmen i Varteig av Simen Amundsen. Året etter giftet han seg med selgerens søster, Elen Gurine og flyttet dit. Samtidig tok han navnet på gården som familienavn.
I likhet med de fleste andre unge menn på den tiden hadde han en heller mangelfull utdannelse. Tidlig begynte han å arbeide med tømmeret på elven, samtidig som han drev gården.
Etterhvert ble han tilsynsmann, og i 1843 ble han oppfordret til å bygge en lense på sin eiendom hvor han kunne samle bergingstømmer og sortere det. Dette skaffet ham en sikrere økonomi, og ledet med årene til at han fikk jobben som bestyrer da Furuholmen lense ble anlagt i 1859.
Da Varteig i 1861 ble eget herred, ble han valgt til bygdas første ordfører. Dette vervet hadde han til han tretten år senere ble innsatt som lensmann. Men da sa han fra seg sin bestyrer stilling i lensa og overlot den til sin eldste sønn Richard.
Christens skriveferdighet var ikke den beste, og derfor satt naboen, Mathis Heden, bak på karjolen når han dro til kommunemøter. Der fungerte Mathis som sekretær. Men til tross for manglende boklig lærdom, var han involvert i tømmerhandel helt opp til Gudbrandsdalen. Han var også parthaver i flere seilskuter som importerte rug fra Østersjøhavner. Det fortelles at han var en streng mann. Han mønstret sine arbeidere nøye før de begynte klokken fem om morgenen. Men han var også den som viste hjertelag når ubemidlede kom og ba om hjelp.
Christen Furuholmen døde i 1881.
Da Richard giftet seg i 1859, flyttet han inn i kontorbygningen som nettopp hadde blitt reist på en odde ved Furuholmen. Han var Christens eldste sønn, og begynte tidlig å arbeide på elva. Han kunne konkurrere med hvilken som helst lensearbeider når det gjaldt å bruke haken og balansere på løstømmer.
Da han leste hos presten i Sarpsborg, før han sto til konfirmasjon, rodde han sammen med kameratene omkapp med «Kolibri» som trafikkerte elven på den tiden, og guttene fikk kjeft av skipperen på dampbåten da de vant(!)
Richard konstruerte i 1876 en maskin for sopping (krysslegging) av tømmer. Denne førte til stor besparelse i lensa, og da han åtte år senere forbedret denne maskinen, ble den også tatt i bruk ved Hvidsten lense. Richard Furuholmen flyttet da til Hannestad. Som tidligere nevnt, løste han også problemet med fløtningen forbi Sarpsfossen ved å konstruere en spesiell renne.
Hans kone, Oleane (Røstad), ble snart kjent for sin gavemildhet, og mange var de som i årenes løp gikk fra gården med litt mel eller gryn eller litt «sul til jul».
Som sin far hadde Richard hadde også i årens løp mange politiske verv. Han døde i 1899, 59 år gammel.
Hans sønn, Gunerius Furuholmen, ble født i 1861. Etter å ha avlagt eksamen som maskiningeniør, ble han i 1883 knyttet til fløtningen i nedre Glomma. Først som assistent, og deretter som fløtingsinspektør. Senere arbeidet han som kasserer for tømmerdireksjonen og da han gikk av med pensjon i 1936 hadde han 53 år i fløtningens tjeneste bak seg.
En orkanaktig storm
Når Glomma i slutten av maimåned steg til sitt flomniva, omgav den kontorbygningen på Furuholmen med vann på tre kanter. Elven bredde seg som en innsjø innover i alle bukter og forente seg med vårens frodighet til et bilde av kraft og skjønnhet.
Det var på denne tiden fløtingen våknet til liv. Da visste de som hadde sitt levebrød her at lediggangen, og de ofte usle kår var over for denne gang. De tusener av skinnende tømmerstokker som kom drivenes på Glommas rygg ga brød og håp i de mange små stuer.
Snart gikk arbeidet med liv og lyst: Det knepte i lensehaker og smalt i tørningstrosser Våren og tømmerstokkene var livberge for småkårsfolket ved elva.
Våren 1860 kom den største flommen i manns minne i nedre Glomma. Kontorbygningen sto da nesten hele junimåned omgitt av vann. Det måtte legges en landgang av tømmer til fast mark. Lensearbeiderne bandt sine båter i rekkverket på verandaen når de kom på besøk.
I pinsen 1890 herjet en orkanaktig storm, og lensa ved Furuholmen ble sprengt. Fem år senere ble det imidlertid bygd ny lense der. Tømmeret ble nå oppsamlet ved Nes lense og gikk løst med strømmen ned til den nye lensa hvor det ble oppfanget av en lensearm fra Glenntangen til beholdningslensen ovenfor Furuholmen.
På dette viset sparte man den kostbare bomfløtningen som hadde pågått tidligere.
Sorteringsanlegget ble innrettet på samme måte som ved Hvidsten lense: Med «båser» for de merkene som skulle utskilles til brukene ovenfor Sarpsfossen, mens Fredrikstad-tømmeret usortert ble ført til flåtelegging i den eldre soppemaskinen.
Det nye anlegget fungerte tilfredsstillende, og medførte store besparelser i fløtningsomkostningene.
«De sto til knærne i det kalde elvevannet»
Før slepebåtene kom i bruk, var fløtingen ofte problematisk. Ved plasser som var trange og strømforholdene vanskelige, som for eksempel Munkholmen, var det da plassert en «flyndre» på hver side av elveløpet. Dette var solide, forankrede flåter med pullere hvor lensearbeiderne kunne tørne trosser og på det viset bremse og dirigere tømmerflåtene som kom drivende Det var et vanskelig arbeid som krevde god beregning.: Holdt fløteren for hardt igjen røk tauet, og bremset han for lite drev tømmeret på land. Ofte sto mannen ved trossa til knærne i det kaldeelvevannet når flyndra ble dratt under av presset fra de mange tømmerflåtene.
Da den første slepebåten kom på elva i 1908, sa en gammel lensearbeider: -Den ska kommæ te å ta kaka fra oss, guttær! Det var tydelig at mannen fryktet for å miste sin arbeidsplass. Båten ble drevet med damp og det gikk med uhorvelige mengder ved til å fyre opp kjelene. Lange vedstabler lå langs elvekantene. På grunn av oljemangelen, ble vedfyring på båtene gjenopptatt under krigen. Da dieselmotoren kom i 1954, var den selvsagt en besparelse – men fyrbøtrene mistet jobbene sine-.
Ingmann Glenne var lensearbeider i tredje generasjon da han begynte i fløtingen i 1938. Det å få arbeid der ble regnet som en attraktiv jobb. Folk som var gode til å ro, støe på foten og raske i oppfattelsen ble foretrukket.
Først arbeidet han ved Lensebråthen i Tune og senere ved Furuholmen lense.
I en ulykke i 1949 fikk en kar på slepebåten knust det ene benet da en wire røk. Ingmann fikk da tilbud om arbeid på båten, og slo til. Det var en jobb han beholdt til han gikk av med pensjon.
Han trivdes godt på gyngende tømmer og båtdekk enda det kunne være både tungt og farefullt.
83-åringen forteller:
-Det å manøvrere de store tømmerslepene ved forskjellig vannstand og vekslende vær- og vindforhold, satte oss ofte på en hard prøve. De mange skjærene i elven gjorde av vi stadig måtte være på vakt. Ofte måtte vi også gå svært nær dem for å kunne passere med tømmeret. Og fikk vi uventet mye sidevind kunne slepet lett henge seg på, og bli revet i filler.
Han sitter inne med imponerende mye kunnskap om elven, Ingmann. Kunnskap som han har tilegnet seg gjennom sitt arbeid og ferdsel på Glomma i de 44 årene han har bodd på Furuholmen.
Kilder:
- Muntlige.
- W. Blakstad: ”Tømmerfløtingen i Glomma”
- H. K-Mordt: ”Tømmerdriften i Glommavassdraget”
- R. Bødtker: ”Norsk fløtings historie”, bd. 1-2.