Fløtingen i Glomma (1:4)

Fra sitt spede utspring i Mustjern 986 moh. i Selbu vokser etter hvert stor ved å oppta mange større og mindre bielver. På de siste milene kaster elven seg mektig i flere store fossefall før den renner rolig ut i havet ved Fredrikstad etter en ferd på over 600 kilometer fra sin opprinnelige kilde.
Skrevet av Steinar Bogren. Publisert i TuneRuner 44, sommeren 2002.

Glomma er vår lengste elv, og tidlig ble denne vannveien benyttet til tømmerfløting.  I organiserte former pågikk slik virksomhet i over 600 år. Glomma var tømmerets naturlige vei, og en kan i ettertid undre seg over hvorfor denne virksomheten, som antagelig var Norges største tungtransport, ble overført til veier og jernbane.

Vassdragets nedbørsområde omfatter deler av Hedmark, Oppland, Akershus og Østfold fylker, samt deler av Sør-Trøndelag, Møre og Sogn og del av svenske grensebygder.
Til sammen utgjør dette arealet over 41.000 kvadratkilometer eller 1/8 av Norges samlede overflate.

Flere av bielvene ble brukt som fløtingsveier.   Den viktigste var Håelven, som allerede i 1762 hadde en kunstig forbindelse med Femunden.  Denne ble laget for å muliggjøre fløting av temmer til Røros kobberverk fra skogstraktene rundt den store sjøen.
Andre viktige bielver var Folla og Atna.  Dessuten har vi Renavassdraget som gjennomstrømmer Storsjøen.
Omlag 100 kilometer nedenfor Flisoset opptar Glomma Vorma – Gudbrandsdalslågen og Mjøsvassdraget, som er Norges største bielv.
Ved Fetsund faller Glomma ut i Øyeren.

Den første fløtingen
Lokal fløting på kortere strekninger av Glomma har antagelig funnet sted i meget gammel tid.   Men den tidligste organiserte fløtningen skjedde ovenfor Øyeren.  Etter at Vorma på dette stedet forener seg med Glomma har vi det største vassdraget i Norge.  Ved å sette opp enkle lenser her, var det lett å få system i tømmerhåndteringen.
Man antar at dette skjedde allerede på Haakon V Magnussons tid. Kongens uekte datter Agnes ble nemlig gift med Hafthor Jonsson som fikk store eiendommer på Østlandet av sin svigerfar.

Ekteparet valgte Suderheim (senere Sørum) på Romerike til sin slektsgard, trolig på grunn av stedets gunstige beliggenhet når det gjaldt tømmerfløtingen. Gården ligger like ved Bingen lense.  Bing kommer av det gammelnorske bingr, som betyr «avdelt rom». Og en tømmerlense var jo nettopp en stengsel som utgjør et avdelt rom i elven.
Denne teorien blir enda mer sannsynlig når vi vet at Kong Haakon i år 1312 også ga Hafthor Jonsson «en tomt og gaard i Sarpsborg med løken og fossen til mitt i aaen».(Borregaard Hovedgard).
En gård ved Bingen lense, og en nede ved Sarpsfossen hvor alt tømmeret i den nedre delen av Glomma samlet seg, var greie eiendommer å ha for fløtingene skyld,

Bingen var i slektens eie inntil fru Gyrild Fadersdatter Sparre, en etterkommer av Hafthor Jonsson i 1599 overdro den til Kronen.  Senere overlot Christian den 4. gården til Hannibal Sehested som «visselig også havde interesse af den for Fløtningens Skyld».

Bingen lense

Bingen lense ved Fetsund. Bildet viser deler av “den spanske armada”, som er pålefaste lensekarer som holdt igjen tømmeret som kom nedover Glomma.
Foto: www.norsknatur.no. Kilde: www.bingenlense.no

Strid om rettigheter
I den første halvdelen av 1600­tallet er det ting som tyder på at fløtingen ble bedre organisert i Glomma.  Men samtidig med den økende interessen for tømmerfløtingen, oppsto det også strid om rettighetene.
I gamle rettsdokumenter kan vi Iese om en sak mellom borgermestrene i Christiania og Fredrikstad i 1628.
Striden gjaldt retten til å kjøpe tømmer i Odalen.  Nils Lauritssøn, borgermester i Fredrikstad, hadde i 1623 fått en sag i Isefossen i Skjeberg og en i Varteig til forpaktning.   Til gjengjeld måtte han levere tusen tylfter «Danmarkstømmer» i København på egen bekostning.

For å klare å oppfylle denne betingelsen, hadde Lauritssøn kjøpt tømmer i Odal. Dette mente Christianias borgermester var i mot byens gamle privilegier, og anla en sak som han imidlertid tapte.
Denne domsavsigelsen fikk også betydning for andre som drev med trelast langs Glomma.  Privilegiebrevet til Sarpsborg, som forsvant da svenskene brente byen i 1567, hadde nemlig slatt fast at innbyggerne i Sarpsborg kunne kjøpe trelast langs hele Glomma «fra hindes begyndelse och til hindes udløp i søen».

Også Haldenserne kom i strid med Christiania.   Som borgere under Fredrikstad mente de å ha rett til å kjøpe tømmer både i Odalen, Eidsskogen og Romerike. Sverige deltok også i kampen om fløtingsrettighetene og påla nordmenn både mulkter og det som verre var.  I riksarkivet ligger to brev fra 1732 som viser den skarpe striden om fløtingsområdene.
Fra det ene brevet, adressert til Stattholderen i Fredrikshald og undertegnet av Hans og Peder Colbjørnsen, 0.  Gløersen med flere, siterer jeg:
«Klages sa over den svenske regjering, som skjerper lovene med straf af mulct Confiscation og lidelse paa Kroppen, samt slaveri på Mastrand»,
Her var det ingen kjære mor!

Haldens kamp om tømmer til sine privilegerte sager fra skogsfeltene utenfor sitt vassdrags å omrade, pågikk til alle bånd på såvel dimensjonshugst som sagbruksdrift opphørte i 1860.
Kampen ble ført på begge sider av riksgrensen ­ Glommas fløtingsfelter i vest og de svenske vassdrag i øst ­ men tross alle vansker klarte Haldenserne og skaffe tømmer til sagene.

De eldste lensene
Foruten Bingen, som er nevnt tidligere, var Lindhol lense i Eidsberg svært gammel.  Trolig skriver den seg fra tiden da vannsagene begynte å bli alminnelige, omkring 1530.  Den ligger ved Lindhol gård, omlag to km nedenfor Vamma foss.

Der ble tømmeret sortert og «låket» (lagt sammen i flåter). Flåtene kunne så føres nedover elven som her renner bred og rolig til Furuholmen hvor elven deler seg i to løp.  Det ene renner til Sarpsfossen, hvor sagene til Borregaard og Hafslund lå, mens det andre elveløpet førte til Ågårdselva med sagene til Sanne og Soli.
I 1852 ble Jensen på grunn av økende tømmerkvantum flyttet noen kilometer lenger nedover elven ­ til Buskilsrud og Nes ved Grønnsund.
Syv år senere ble det anlagt en hjelpelense ved Furuholmen.

Tidlig samarbeid og store kvanta med tømmer
Allerede i 1580 fantes en valgt direksjon for «Trelasthandlercorporation». Denne omfattet ikke bare fløtingen.    Denne sammenslutningen bestemte også hva der skulle betales for tømmeret, og hva som skulle forlanges ved salg.

Mot slutten av 1700­tallet ble det holdt årlige generalforsamlinger, og det ble valgt et styre på to mann som ble kalt «Tømmerdirectionen» i Christiania.
Fra 1907 hadde direksjonens medlemsantall økt til ti, med en av medlemmene som administrerende direktør.
I 1662 ble det fløtet 10.000 tylfter tømmer i Glomma.   Dette tilsvarte om lag 120.000 stokker.   Hundre år senere var kvantumet økt til 120.000 tylfter, og i 1930 hele 858.000.  Av disse tallene fremgår det at mens man i 1662 trengte syv kubikkmeter tømmer til en tylft var det tilsvarende tallet i 1930 bare to kubikkmeter.  Dette viser at det i årenes løp ble hugget stadig yngre skog.

«Bare skyt – bare skyt vekk!»
Sarpsfossen la opprinnelig utenfor det egentlige fløtningsdistrikt.   Men da bjelkehandelen fikk sine representanter i Fredrikstad i 1840, begynte fløtingen gjennom fossen.   Denne økte naturlig nok i takt med tømmerhandelen.   Fossen visste seg imidlertid å være ytterst ubehagelig mot tømmeret:
Det kjørte seg fast eller ble knekt.

I 1847 ble det bygd en renne på Borregaardssiden av Pelly Co., som eide bedriften på den tiden, men denne ble kort etter ødelagt av flom.  Fem år senere ville trelasthandlerne sprenge vekk «Helgebystenen» i fossen som de mente var det største hinderet for tømmeret.  Steinen ble også med tiden kalt «gullknappen» da den tilsynelatende var verd så mye for dem som hadde interesser i fossen.
Bestyreren av Borregaard, Mr. Simpson, satte seg på bakbeina når det gjaldt sprengning. Byfogden i Sarpsborg, Pettersen, var heller ikke velvillig stemt.
I sin nød henvendte de interesserte trelasthandlerne seg til den kjente advokat Dunker i Kristiania.
Og av ham fikk de et meget klart råd:
«Bare skyt ­ bare skyt vekk.   Når steinen er borte, blir den ikke satt tilbake igjen.»

Så smalt det i fossen, og steinen ble borte.  Etterpå klagde grunneierne over skader som sprengningen hadde påført dem.   Men disse ble alle avvist i høyesterett den 7.  April 1859.  Retten frikjente der trelasthandlerne for et hvert ansvar.
Advokat Dunker førte saken for dem­.

Resultatet av sprengningen svarte imidlertid ikke til forventningene. Derfor ble det i 1888 bygd en ny tømmerrenne på Hafslundsiden.   Den var konstruert av fløtingsinspektør R.C. Furuholmen og fungerte utmerket inntil den ble nedlagt i 1908.  Fløtningen ble da som kjent omlagt til Glommas vestre løp, gjennom Mingevann og Isnesfjorden til Visterflo.
Grunnavståelsen ble ordnet ved at Hafslund fikk 3 øre for hver tylft tømmer som gikk gjennom rennen.  Og noen kroner ble dette i årenes løp, for fra Helgebysteinen ble sprengt vekk til fløtingen opphørte gikk det over 100 millioner tømmerstokker gjennom fossen eller forbi den i rennet.

Kilder:

  • Muntlige.
  • W. Blakstad:  «Tømmerfløtingen   i Glomma»
  • H. K­-Mordt:  «Tømmerdriften   i Glommavassdraget».
  • R. Bødtker:  «Norsk  fløtings  historie,  bd. 1­2.