Elva og bedriften – del1

Skrevet av Knut Syversen. Publisert i TuneRuner 36, mai 1998.

“Floderne gjør et mægtig indtryk paa menneskene. Himalaia i sin vælde er en død kolos. En flod er levende. Altid i bevægelse. Snart skummende av raseri som en lænket gigant, snart som en mild bestemor gaar den dit hvor alle spor forsvinder Inde paa dens bredder har urmenneskert vandret i dyreskind og gravet sine boliger i jorden. Senere slegter bygget hus og hulet ud trestammer til baater. Ustanselig som selve floden skred utviklingen frem. Naar vil det jeg nu staar og ser på forsvinde? Skal jeg kanske opleve at de stolte seilere ikke længer bærer byrder over havene. Vil der gro græs der hvor de store bruk ligger som vidnesbyrd om vor tidsalders kraft og virke? Tiden vil vise det. ”

Slik skriver Elias Kræmmer i sin bok “Glade Ungdom”. Han gir først en kort, men malende beskrivelse av det yrende liv han ser på og ved Glomma den gang han i 1876 (eller kanskje det var 1877?) kommer til Fredrikstad og tar sin første tur med “Trip” oppover elva.

Elias Kræmmer kunne nok ane at seilene skulle forsvinne, men at den virksomhet han den gang så skulle visne hen og nesten dø, kunne han vel ikke engang ha drømt om .
Fortsatt er det en og annen båt som forstyrrer elvas stille ferd mellom Sarpsborg og Fredrikstad, men jeg tror en må temmelig langt tilbake i tiden for å finne den ferden så fredelig som den er blitt de siste decenniene. Tømmer og lasteprammer er forsvunnet, og av de mange slepebåtene er bare et fåtall tilbake. Også langs elva har det skjedd store forandringer. Samtlige sagbruk og teglverk er avgått ved en stille død. Noe virksomhet har kommet isteden, men sammenliknet med hva den var for bare 40-50 år siden er den ganske beskjeden.

På et kart fra 1927 kan en telle godt over 30 industribedrifter mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Så vidt jeg kan forstå er det kun en som lever i dag, og den ligger på Greåker. Opprinnelig var navnet Greaker Cellulosefabrik, så Greaker Industrier, deretter Peterson Greaker for nå endelig å ha blitt til Peterson Scanproof.
Aktieselskabet Greaker Cellulosefabrikk ble dannet 1905. Konstituerende generalforsamling fant sted på hotell St. Olaf i Elverum fredag 26. mai. I innbydelsen står det: “Reisende fra Christiania kan reise med hurtigtog kl. 7.05 morgen og være tilbage Id. 10.45 aften.

Fra driften startet opp i 1907 og fram til den ble overtatt av M. Peterson & Son i 1979 har det hendt mye på Greaker, og dens historie kunne vel fylle bøker. Flere hendelser, særlig etter 1966, da driften stoppet og ble stående mer enn et halvt år, har så langt fra vært fri for dramatikk. Men skuten Greaker har nesten somunder gått fri av alle båer og skjær for nå, etter at Peterson har overtatt, å seile i forholdsvis trygt farvann. Dette i den utstrekning en kan snakke om trygghet i disse tider eller innen denne bransje. Mens det på det meste var over 600 ansatte på bedriften, er det nå i underkant av 200, men på tross av denne store reduksjonen, er den fortsatt en betydelig treforedlingsbedrift innen sitt kvalitetsområde, selv i nordisk skala.

Et aktivum fabrikken har er den gunstige beliggenhet og gode tomter. Uten dette er det et spørsmål om ikke den som så mange andre treforedlingsbedrifter hadde vært slettet av kartet.

Før Greaker Cellulosefabrik ble anlagt hadde Sanne og Soli, engang Skandinavias største sagbruk, sin utskipningsplass på disse tomtene. En kortere tid også en stavsag og et teglverk. Det var aktiviteten her som la grunnlaget for tilblivelsen og utviklingen av tettstedet Greåker.

Det begynte med at statsråd Carsten Tank, eieren av Sollibruket på den tiden, i 1924 leide Nesøya av Niels Nielsen på en av Nesgårdene på Rolvsøy. Tidligere hadde all utskipning av trelast fra nedre Glomma foregått fra Fredrikstad. Det var ingen som trodde det gikk an å seile opp elven med sjøgående fartøyer før svenskene under okkupasjonen 1814 – 1815 seilte sine forsyningsskip helt opp til Sannesund. Kanskje hadde det da ikke vært større skip der oppe siden “Sarpsborgerne” flyttet byen til Fredrikstad i 1567. Da Borregaard og Hafslund så begynte å skipe sin trelast fra Sannesund, så Fredrikstad sin eksistens truet og reiste sak. Byen fikk først medhold, men Høyesteretts endelige avgjørelse gikk Fredrikstad i mot.

Hermed ble det også klart for utskipning fra Nesøya. Det ble imidlertid dårlige tider for trelasteksporten, Carsten Tank kom i økonomiske vanskeligheter og måtte til slutt gi opp Sollibruket. Som så mange andre bedrifter på den tiden kom også dette bruket på engelske hender Der ble det imidlertid ikke lenge, for ved auksjon i 1836 ble bruket solgt for 90.000 sølvspesier. Det var Johannes Heftye som fikk tilslaget. Han handlet på vegne av fem Christianiafirmaer samt nettopp M. Peterson & Søn i Moss. (Skjøte ble først datert 12. september 1838.)

I mellomtiden, i 1834, hadde et annet Mossefirma, H. Gerner & Søn, forpaktet bruket for fem år. De nye eierne slapp altså ikke riktig til med det samme. Men forvalter Chrisian Hansen fra Heftyes sagbruk på Brekke i Rakkestad ble engasjert like fra overtakelsen i 1836 og planer for utbygging til et virkelig storbruk ble lagt.
Sollibruket skulle drives som en enhet og sørge for at tømmeret fra de forskjellige eiere ble skåret og holdt atskilt. En egen enhet skulle også lastetomtene på Greåker være. De fortskjellige eieres skurlast fra bruket skulle losses og stables på bestemte områder og, etter å ha ligget til tørk, lastes om bord i skutene. A skaffe tømmer og å selge den ferdige trelasten var den enkelte eiers sak.

Med den planlagte utbygging av Sollibruket meldte også behovet for større lastetomter seg. I 1838 – 39 kjøpte derfor konsortiet hoveddelen av vestre og nordre Greåker, mindre deler av søndre Greåker og senere også store deler av østre Greåker. Hermed var grunnen for tettstedet Greåker lagt.

Nesøya, eller Holmen1 som den ofte blir kalt, var allerede i Gerners tid blitt for liten. Den var leid ved en meget gunstig kontrakt som til og med var uoppsigelig fra grunneierens side. Etter hvert som øya ble utbygd med påfylling, mudring og bolverk, mente grunneieren at kontrakten burde revideres. Men saken løstes ved at Sanne og Soli kjøpte øya for 1.000 Spd i 1873. Da Greaker kjøpte tomtene hvor fabrikken lå, fulgte av en eller annen grunn ikke Nesøy med. Greaker blir like før og i begynnelsen av siste krig flere ganger tilbudt øya for kr. 70.000, men Greaker vil ikke gi mer enn 65.000. Pussig nok ender det med at Greaker kjøper Nesøya for 77.000 i 1943. På alle kart jeg har sett over området er grensen mellom Tune og Rolvsøy, eller Sarpsborg og Fredrikstad nå da, på vestsiden av Nesøya, men det er et faktum at den hører til Fredrikstad.

Organisasjonen ved “Greager Bordtomter” med egen forvalter, bordskrivere og regnskapsavdeling trådte i funksjon fra 1. mai 1839.

Trelasten ble rodd på prammer fra Solli til Greåker. To mann rodde hver pram, og de klarte som regel to turer om dagen, under gunstige forhold tre, og det var ingen åtte timers dag den gang. Det må ha vært en lite misunnelsesverdig jobb å være pramroer og bakse med de tunge prammene i strøm og vind. Lettelsen var nok stor da slepebåter ble anskaffet. (“Solie” i 1868 og “Sanne” i 1872.) Det var nok heller ingen lett jobb for de som bar den rå lasten og la den i høye stabler inne på tomtene.

Kilder:
Lauritz Opstad: Sanne og Soli – Skandinavias største sagbruk.
Lauritz Opstad: Av Greåkers saga, artikkelserie i GC-posten.
Ingolf Kittelsen: Firmaet og familien Peterson – Moss.

1I “Biskop Jens Nielssøns Visitasbøger og Reiseoptegnelser 1574 – 1597” er øya kalt Sandholmen.