Landhandel var det riktige navnet på forretningen, men butikk var ordet i dagligtalen. Vel å merke måtte trykket i uttalen plasseres tungt og hardt på den første stavelsen av «butikk». I motsatt fall kunne stemmen røpe et byrnenneske eller noe enda verre – en som etterliknet det franske «boutique». Forresten var det franske innslaget i handelsspråket ikke bare begrenset til ordet butikk.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 43, høsten 2001.
En omreisende kramkar hjemmehørende i grensetraktene yndet å kalle seg «Suffi- santen». I norsk oversettelse betyr det «tilstrekkelig». For den tids nøysomhet kunne nok kramkarene tilfredsstille svært mange behov, ved å fallby sine varer fra noen kofferter eller et «knippe» – gjerne trillet på en sykkel med bagasjebærer foran og bak. Ved siden av «Suffisanter» var Johan Godtkjep og «Jeden» det faste «agentnettet» i Tune. De var selvsagt fødte selgere og kunne i overtalelses kunst matche både Thorbjørn og muligens også Kjell Magne.
Vareutvalget var tøyer og garn men mest kortevarer, dvs. varer som ikke skulle veies og måles, men ble solgt enkeltvis. Gangdøra knirket nok ikke igjen bak en kramkar uten at en handel var avsluttet, og alle hjerter gledet seg.
Fra venstre ser vi Kari Stockstad, bestyrer Håkon Grandahl og Fanny Iversen. Bildet er fra 1946.
Selgere av en annen type var de omreisende tatere som gjerne kom med hest og vogn. Vareutvalget var harde ting i tinn, messing og blikk, samt klokker. Selgerens finere finesser var her, blandet med et element av trussel. De hadde et uttrykk som het «Kastebytte». Teknikken innbefattet at varen ikke skulle nærmere granskes. Mang en kone i mannens fravær har nok sterkt beklaget en slik form for handel.
I Vestre Tune bodde det 570 personer ved folketellingen i 1930. Tallet på butikker det var fem, tre i Soli og to i Eidet. Et par butikker kalte seg assortert varehandel og igjen ble fransken tatt frem. Gjennomsnittlig kunne altså hver butikk ha 125 kunder + et ukjent antall griser, kuer, høner etc å betjene. Mange av disse familiene spredte nok handelen til forretninger i byen, Den største bondehandelen hadde Hans Olsens Eft. Stor handel hadde også Petra Gihle og «Rådet» på Lande.
En tommelfingerregel for et landhandleri var at det måtte ha minst 13 familier som kunder. Størrelsen på familiene i de dager var jo ikke så pysete som i dag, og som tidligere sagt kom dyreholdet i tillegg samt nerværet av budeie eller en gårdsgutt. Definisjonen av en familie innbefattet også forsørgelsen av besteforeldre, og kanskje det var noen på legd i tillegg.
Forholdet mellom butikkeier og de handlende var preget av et gjensidig sosialt og økonomisk fellesskap. Begge parter var av betydning for hverandre og hjalp hverandre. En dame, Rakel, nærmere de 90, fortalte meg forleden at hun aldri hadde greid seg uten hjelp av den snille og forståelsesfulle kjøpmannen Einar. Gjennom flere perioder eide hun ikke penger i pungen og ikke mat til en stor ungeflokk, men Einar lot henne alltid få varer uten en sur mine, og betalte gjorde hun så snart hun fikk noe til overs.
Hvordan hadde kjøpmannen det? Jo han hadde det meget strevsomt. Lageret måtte fylles opp for hånd fra gulv til tak. Så vidt jeg kan huske kom melet fra Moss Aktiemølle både i 50 og 100 kg sekker. Disse tunge sekkene skulle opp trange trapper og gjennom smale binger. Vi befant oss i slitets saga.
Inne i butikkens hyller var det lite eller intet av ferdigvarer, men varer som kunne veies opp og måles for bearbeiding i hjemmene. Mel ble bakt til brød, garn ble strikket til strømper og gensere, og tøy ble sydd til kjoler og underklær osv..
En vare var ferdig til bruk – og det var tobakk! På lang avstand var butikken synlig ved prangende tobakksreklamer fra Tiedemann og Langaard. Tiedemann leverte et skilt med en barsk skjegget mann med pipa i munnviken og Tiedemanns skrå i hånda. Han var kledd i en stripet jakke, og vi smågutter trodde han var fange i et fengsel. Hvis han ikke var det, så fikk han nok gjennom denne reklamen mange fanget inn i nikotinens farlige favntak.
Gjennom generasjoner var Soli Handelssted også kalt Underås Handel, den dominerende forretningen med stort vareutvalg innen kolonial. Den hadde eget meieri og egen skotøyproduksjon. Den siste hadde utsalg i Pellygaten i Sarpsborg, kalt Soli Skotøiutsalg. Ved dette verkstedet trådde den fremragende skomakerlærer Marius Sanenga sine barnesko – en usedvanlig snill og flink mann. Han var meget gudfryktig og sterkt lutret og prøvet. Hans tre kjekke sønner fikk alle i ung alder en voldsom død.
Etter hvert som virksomheten ved Soli Brug stilnet av, ble Underås Handel noe i periferien. Kjøpmann Løkke på Missingmyr startet en butikk nær Solibrua. Denne ble etter hvert overtatt av familien Ellingsen som hadde stor handel – ikke minst fordi han hadde melketransporten til meieriet.
Ute ved Rolvsøybrua åpnet Næss landhandel, og i Soli ble det kamp om kundene og sjelene, for alle hørte til i en menighet.
Til Eidet kom familien Hansen noen år etter at tømmertunnelen ble bygd. Hansen kom fra Selbak, og butikken pa Eidet ble en god forretning. Tradisjonen ble ført videre gjennom hans svigersønn Einar Sandli. Forretningen hadde en gunstig beliggenhet ved Lenseveien, men i slutten av 1920 årene fikk den en uventet konkurranse bare 100 m nedenfor.
Lensebestyrer Skaiaa bygde en kolonialbutikk for sin datter. Hans sønn John overtok og drev en kort tid kjøtthandel før han emigrerte til Amerika.
I tillegg til disse fem butikker ble det tidligere på 1900-tallet drevet handel på ytterligere tre steder, nemlig på Ringsted, Bjørnstad og Sanne. Omfanget av denne handel kjenner jeg mindre til. Butikken på Sanne ble kalt Sanne Handelsforetning. Den ble drevet av datter til den legendariske lærer og legpredikant John Sogn. Denne datteren fikk tre begavede døtre, flinke i skolefag og rike i musikk, men fattige på barn og de forutsetninger som gjør barn mulig. I sine brev til lærer 0. St. Isene omtaler lærer Sogn virksomheten i butikken.
På Børstad drev bonden butikk rundt 1900. Denne bonden var far til eiendomsmegler Ole Børstad. Virksomheten er omtalt i følgende vers i en skillingsvise fra 1908 med signaturen J.:
«Thi varer han setter i passelig pris,
og bonden han vet nok at passe forlis.
Han regner og regner i bøgerne du
og beder en bøn til sin Gud».
Siste linje tyder på at handel ikke var bare, bare i gamle dager heller.
Nå er butikkene for lengst en saga blott – borte er flittige hender bak disken, som nøye veier opp kaffebønnene – borte er konen i pynteforkle foran disken ivrig etter å høre siste nytt fra naboen samtidig som hun kjæler for de siste ørene som snart skal legges på disken.
Men ennå bærer noen av oss fine minner i fra butikken – fremmedartede dufter av krydder kan vi ennå kalle frem, og gleden over et fylt 5 øres kremmerhus med kandissukker smaker ennå – i minnenes verden.