Butikk- og handelsvirksomhet i Vestre Tune

Landhandel var det riktige navnet på forretningen, men butikk var ordet i dagligtalen. Vel å merke måtte trykket i  uttalen plasseres tungt og hardt på den første stavelsen av “butikk”. I motsatt fall kunne stemmen røpe et byrnenneske eller noe enda verre – en som etterliknet det franske “boutique”. Forresten var det franske innslaget  i handelsspråket ikke bare begrenset til ordet butikk.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 43, høsten 2001.

En omreisende kramkar hjemmehørende   i grensetraktene yndet å kalle seg “Suffi- santen”. I norsk oversettelse betyr  det  “tilstrekkelig”. For den tids nøysomhet kunne nok kramkarene tilfredsstille svært mange behov, ved å fallby sine varer fra noen kofferter eller et “knippe” – gjerne trillet på en sykkel med bagasjebærer foran og bak. Ved siden av “Suffisanter” var Johan Godtkjep og “Jeden” det faste “agentnettet” i Tune. De var selvsagt fødte selgere og kunne i overtalelses kunst matche både Thorbjørn og muligens også Kjell Magne.

Vareutvalget var tøyer og garn men mest kortevarer, dvs. varer som ikke skulle veies og måles, men ble solgt enkeltvis. Gangdøra knirket nok ikke igjen bak en kramkar uten at en handel var avsluttet, og alle hjerter gledet seg.

LandeSamvirkelag_Rådet2d7c

Lande Samvirkelag, Rådet. Butikken lå vegg i vegg med Valaskjold stoppested og “Grinnæne”.
Fra venstre ser vi Kari Stockstad, bestyrer Håkon Grandahl og Fanny Iversen. Bildet er fra 1946.

Selgere av en annen type var de omreisende tatere som gjerne kom med hest og vogn. Vareutvalget var harde ting i  tinn, messing og blikk, samt klokker. Selgerens finere finesser var her, blandet med et element av trussel. De hadde et uttrykk som het “Kastebytte”. Teknikken innbefattet at varen ikke skulle nærmere granskes. Mang en kone i mannens fravær har nok sterkt beklaget en slik form for handel.
I Vestre Tune bodde det 570 personer ved folketellingen i 1930. Tallet på butikker det var fem, tre i Soli og to i Eidet. Et par butikker kalte seg assortert varehandel og igjen ble fransken tatt frem. Gjennomsnittlig kunne altså hver butikk ha 125 kunder + et  ukjent antall griser, kuer, høner etc å betjene. Mange av disse familiene spredte nok handelen til forretninger i byen, Den største bondehandelen hadde Hans Olsens Eft. Stor handel hadde også Petra Gihle og “Rådet” på Lande.

En tommelfingerregel for et landhandleri var at det måtte ha minst 13 familier som kunder. Størrelsen på familiene i de dager var jo ikke så pysete som i dag, og som tidligere sagt kom dyreholdet i tillegg samt nerværet av budeie eller en gårdsgutt. Definisjonen av en familie innbefattet også forsørgelsen av besteforeldre, og kanskje det var noen på legd i tillegg.

Forholdet mellom butikkeier og de handlende var preget av et gjensidig sosialt og økonomisk fellesskap. Begge parter var av betydning for hverandre og hjalp hverandre. En dame, Rakel,  nærmere  de 90,  fortalte meg forleden at hun aldri hadde greid  seg uten hjelp av  den  snille og forståelsesfulle kjøpmannen Einar. Gjennom flere perioder eide hun ikke penger i pungen   og ikke mat til  en stor ungeflokk, men Einar lot henne alltid få varer uten en sur mine, og betalte gjorde hun så snart hun fikk noe til overs.

Soli Handelssted

Soli Handelsted: Foto:ukjent

Hvordan hadde kjøpmannen det? Jo han hadde det meget strevsomt. Lageret måtte fylles opp for hånd fra gulv til tak.  Så vidt jeg kan huske kom melet fra Moss Aktiemølle   både i 50 og 100 kg sekker.  Disse tunge sekkene skulle opp trange trapper og gjennom smale binger. Vi befant oss i slitets  saga.

Inne i butikkens hyller var det lite eller intet av ferdigvarer, men varer som kunne veies opp og måles for bearbeiding  i hjemmene. Mel ble bakt til brød,  garn ble strikket til strømper og gensere, og tøy ble sydd til kjoler og underklær osv..

En vare var ferdig til bruk – og det var tobakk! På lang avstand var butikken synlig ved prangende tobakksreklamer fra Tiedemann og Langaard. Tiedemann  leverte et skilt  med en barsk skjegget mann med pipa i munnviken  og Tiedemanns skrå i hånda.  Han var kledd i  en stripet jakke,  og vi smågutter   trodde han var fange i et fengsel. Hvis han ikke var det,  så fikk  han nok gjennom denne reklamen mange fanget inn i nikotinens  farlige favntak.

Gjennom generasjoner var Soli Handelssted  også kalt Underås Handel,  den dominerende forretningen med stort vareutvalg innen kolonial. Den hadde eget meieri  og egen skotøyproduksjon.   Den siste  hadde utsalg  i  Pellygaten i  Sarpsborg, kalt Soli Skotøiutsalg. Ved dette verkstedet trådde den fremragende skomakerlærer Marius Sanenga sine  barnesko – en usedvanlig snill og flink mann.  Han var meget gudfryktig og sterkt lutret og prøvet. Hans tre kjekke sønner fikk alle i ung alder en  voldsom død.

Etter hvert  som virksomheten ved Soli Brug stilnet  av,  ble Underås Handel noe i periferien.  Kjøpmann Løkke på Missingmyr startet en butikk nær Solibrua.  Denne ble etter hvert overtatt av familien Ellingsen som hadde stor handel – ikke minst fordi han hadde melketransporten til meieriet.

Ute ved Rolvsøybrua åpnet Næss landhandel, og i Soli ble det kamp om kundene og sjelene, for alle hørte til i en menighet.

Til Eidet kom familien Hansen noen år etter at tømmertunnelen ble bygd. Hansen kom fra Selbak,  og butikken pa Eidet ble en god forretning.  Tradisjonen ble ført videre gjennom hans svigersønn Einar Sandli.  Forretningen   hadde en gunstig beliggenhet ved Lenseveien, men i slutten av 1920  årene fikk den en uventet  konkurranse bare 100 m nedenfor.

Lensebestyrer Skaiaa bygde en kolonialbutikk  for sin  datter. Hans sønn John overtok og drev en kort tid kjøtthandel før han emigrerte til Amerika.

I tillegg  til disse  fem  butikker  ble  det  tidligere  på  1900-tallet  drevet  handel  på ytterligere  tre  steder,   nemlig  på  Ringsted,   Bjørnstad   og  Sanne.   Omfanget   av denne   handel   kjenner   jeg   mindre   til.   Butikken  på  Sanne ble  kalt  Sanne Handelsforetning.    Den   ble   drevet   av  datter  til   den legendariske lærer og legpredikant  John Sogn. Denne  datteren  fikk tre begavede  døtre, flinke i skolefag og rike i musikk,  men  fattige på barn og de forutsetninger  som gjør  barn  mulig. I sine brev til lærer 0.  St. Isene omtaler  lærer Sogn virksomheten  i butikken.

På Børstad drev  bonden  butikk  rundt  1900. Denne  bonden  var far til eiendomsmegler Ole Børstad. Virksomheten   er omtalt  i følgende  vers i en skillingsvise fra 1908 med signaturen  J.:

“Thi varer han setter i passelig  pris,
og bonden  han vet nok at passe forlis.
Han regner og regner  i bøgerne du
og beder en bøn til sin Gud”.

Siste linje tyder på at handel  ikke var bare, bare i gamle   dager heller.

Nå er butikkene  for lengst en saga  blott – borte er flittige hender  bak disken,  som nøye veier opp  kaffebønnene – borte er konen i pynteforkle  foran  disken  ivrig etter å høre  siste  nytt  fra naboen  samtidig  som hun kjæler   for de  siste  ørene  som snart skal legges på disken.

Men ennå bærer noen av oss fine minner i fra butikken  – fremmedartede   dufter av krydder kan  vi ennå kalle  frem,  og  gleden  over  et fylt 5 øres  kremmerhus  med kandissukker smaker ennå – i minnenes  verden.