Artikkelforfatteren, Per Folkestad, kom flyttende fra Nes lense til Eidet lense som 14-åring i 1947. Hans far, Gustav Folkestad, ble en legendarisk lensebestyrer i Eidet og Svartedal. Per jobbet i alle skoleferier i Eidet – mest med wirebinding på brygga. Få som ham kjenner Eidet lense. Han er nestformann i foreningen ”Eidet lensemuseum”.
Skrevet Per Folkestad. Publisert i TuneRuner 60, høsten 2009.
Generelt om fløting
Før det fantes jernbane eller gode nok veier og kraftige lastebiler, var fløting den eneste praktiske transportmåten for store tømmermengder over lange avstander. Slik kunne man frakte viktige naturressurser fra innlandskogene til foredlingsbedriftene nær eksporthavnene.
Det var mange hindringer for fløtingen i elvene. Trange stryk, store fosser eller lange innsjøer uten strøm i vannet var utfordringer som krevde oppfinnsomhet og teknisk kyndighet. Sarpfossen var det største fløtningshinderet i nedre Glomma.
Hvorfor var det behov for tunnelen?
En stor del av fløtningstømmeret i Glomma skulle fraktes forbi Sarpfossen.
I 1860 dreide det seg om 38% av tømmerkvantumet i elva, mens i 1901 hadde dette steget til 72%.
Denne fossen hadde vært til stor bekymring så lenge det hadde foregått fløting i Glomma. Mye tømmer ble slått til pinneved, særlig ved stor vassføring. På 1800-tallet ble det derfor utarbeidet mange forslag til løsning av problemet med å få tømmeret uskadd forbi fossen.
I 1888 var byggingen av en stor tømmerrenne ferdig. Denne førte tømmeret forbi fossen og ut i elva nedenfor. Her var det ofte mye strøm og svært vanskelige fløtningsforhold. Tømmeret ble samlet opp ved Hvidtsten lense, som lå på Borge-siden litt nedenfor Sandesund. Lensa var anlagt i 1884, men ble vesentlig utvidet i 1888.
Det var et problem for skipstrafikken at tømmeret fløt fritt forbi Sandesund havn før det ble samlet, sortert og flåtelagt i lensa nedenfor.
Etter hvert som både skipstrafikken og mengde løst tømmer økte på slutten av 1800-tallet, ble konflikten om retten til å bruke elva stadig mer tilspisset. Saken havnet i regjeringen som uttalte seg ved flere anledninger. Regjeringen bestemte at fløting av løst tømmer bare måtte finne sted til bestemte tider av døgnet. Varigheten av disse periodene ble stadig diskutert og justert. Problemet ble så stort at planene om fløting i Glommas vestre løp ble tatt fram igjen. Denne løsningen hadde vært lansert tidligere, men var forkastet.
Det var tidligere diskutert mulighet for å transportere tømmeret gjennom Glommas vestre løp til Ågårdselva og videre til Visterflo. Planene omfattet både mindre tømmerrenner for fløting av løst tømmer og en fullstendig kanalisering av Ågårdselva slik at flåter kunne fraktes hele gjennom. Samtidig var det kommet opp et forslag om å sprenge en tunnel fra Isnesfjorden til Visterflo.
Byggeprosessen
På generalforsamlingen i Fredrikstad Tømmerdirektion 28. april 1905 ble det besluttet å nedsette en komité for å utrede om man burde satse på tunnelløsnin-gen eller om man skulle forsøke å bruke Ågårds – vassdraget.
Komiteen konkluderte i sin innstilling den 8. august 1905 med at det ble for komplisert å gjennomføre prosjektet i Ågårdselva, og de anbefalte å gå videre med tunnelplanene.
Den 10. oktober 1905 bestemte en ekstraordinær generalforsamling enstem-mig å søke om lån på til sammen kr 600 000,- for å realisere tunnelen. Den 18. desember 1905 sendte Fredrikstad Tømmerdirektion en søknad til kongen om tillatelse til gjennomføring av prosjektet. Søknaden var anbefalt av Glommens Skogeierforening.
Ved kgl. res. den 22. mai 1906 ble det gitt samtykke til byggingen under betingelse av at henholdsvis vei – og jernbanemyndighetene skulle ha uttalerett i forbindelse med at det måtte foretas omfattende tiltak både ved Trøsken og Rolvsøysund. Sprengningsarbeidene ble startet 1. juni 1906. Den 3 170 lange tunnelen sto ferdig den 18. september 1908.
(Sarpsborg kommunes fotoarkiv)
Anleggstiden var forbausende kort når man tenker på det tekniske utstyret man hadde på den tiden. Noe av det geniale med planleggingen og gjennom -føringen var at man arbeidet fra seks kanter samtidig. Foruten å sprenge seg fram fra hver ende av tunnelen, laget man to sjakter eller ”synker” ned til det planlagte tunnelløpet omtrent en tredjedels vei fra innløp og utløp. Gjennom disse synkene kom arbeiderne inn og steinmassene ut etter hvert som arbeidet skjøt fart. Man må beundre den tekniske og manuelle innsatsen som gjorde det mulig å arbeide fra flere angrepspunkter samtidig med en så stor presisjon at tunnelløpet ble helt som beregnet. Steinfyllingene utenfor synkene er fremdeles godt synlige i terrenget.
Arbeidet ble, som vanlig på den tiden, utført av svenske rallare og andre omreisende jord – og steinarbeidere. De fleste var innlosjert i arbeidsbrakker i nærheten av synkene. Noen av dem stiftet familie og ble boende i området også etter at arbeidet var avsluttet. Anleggsvirksomheten satte selvfølgelig et sterkt preg på et lite robust lokalmiljø i området som var tynt befolket.
Tilleggsarbeider til selve tunnelen
Bruk av Glommas vestre løp til fløting var ikke løst bare ved å sprenge tunnelen. Det var et komplisert arbeid å få satt veien fra Glennetangen lense til tunnelens inntak i fløtbar stand. Isnesfjorden måtte gjøres tilgjengelig for tømmerslep slik at fløting kunne foregå kontinuerlig. Dette betydde en rekke tiltak som utspreng-ing av trange løp ved Trøsken, mudring i Isnesfjorden og heving av vannstanden i vestre løp av Glomma.
Det var ikke strøm i Mingevann og Isnesfjorden, og elveløpet var nesten ufarbart i tørkeperioder. For å sikre en jevnere vannstand i denne blindtarmen av Glomma, ble lavvannsnivået hevet ved hjelp av reguleringsdammer både ved Sarpfossen og ved Sølvstufossen. Dette gjorde at mudringsarbeidet ved Trøsken kunne reduseres i forhold til det som først ble beregnet. Vannstanden ved inn-løpet til tømmertunnelen ble med disse tiltakene så jevn at det ble teknisk mulig å gjennomføre fløtingen hele den isfrie sesongen.
Det ble anskaffete egne slepebåter for å frakte mosene med ferdig sortert tømmer fra Glennetangen til Toppen, der tømmertunnelen startet. Ved den siste manøvreringen av mosene inn til tunnelåpningen ble det brukt wirespill.
Syd for Eidet måtte det mudres ved Rolvsøysund. Brua over sundet måtte sikres slik at den ikke ble revet av tømmerslep.
Det var avtalefestet hvor mye vann fløtingen kunne disponere på bekostning av Borregaards virksomhet i fossen. I 1887 hadde fløtingen fått lov til å benytte 3,15 kubikkmeter/sek av fossens vannmengde til drift av tømmerrenna. Det samme kvantum kunne nå brukes i tunnelen.
Drift av tunnelen
Om lag halvparten av tømmeret i Glomma skulle til mottakere nedenfor tunnelen. Resten skulle til Borregaard. Borregaards tømmer ble buksert ned til fabrikkens tømmerlager på Opsund. Det tømmeret som skulle til sagbruk og fabrikker nedenfor Sarpfossen, ble etter 1908 fraktet gjennom tømmertunnelen.
Før stokkene enkeltvis ble sendt på sin ferd gjennom fjellet, måtte mosene løses opp. Til dette bruktes et spett som var formet som et kubein med en klo på. Kloa ble festet til kausa på bindet, og ”klaua” på spettet tok tak i kjettingen. Ved å bende spettet kunne kjettingen løsnes fra kausa slik at bindet kunne fjernes slik at mosa løste seg opp i enkeltstokker.
Selve påstikkingen til tunnelen måtte skje kontrollert slik at det ikke ble dannet tømmervaser som kunne kile seg fast. Tømmeret ble ført inn i tunnelen i en solid jernrenne som kunne heves og senkes etter vannstanden i Isnesfjorden.
Ved høyvann var renna ganske bratt, så tømmeret kom inn i selve tunnelen med stor fart.
I hele tunnelens lengde var det en trapesformet trerenne som skulle sørge for at tømmeret fløt jevnt uten hindringer. Det var viktig at denne renna var hel uten brukkne bord der tømmeret kunne sette seg fast. Derfor ble renna regelmessig inspisert og vedlikeholdt av fagfolk.
Normalt brukte stokkene ca. 15 minutter fra de forsvant inn i fjellet ved Toppen til de dukket fram i dagen i Eidet. Ved utløpet ble renna delt slik at tømmeret ble fordelt mellom de to mosemaskinene. Der renna delte seg, var det en vakthytte med en mann som fulgte tømmeret med et årvåkent blikk. Det var hans ansvar å sørge for en jevnest mulig fordeling av stokker mellom mosemaskinene ved hjelp av en kraftig jernklaff som han kunne styre med en elektromotor. Han hadde god oversikt fra sin plass over renna, og når han fant det nødvendig, kunne han føre alt tømmeret inn i en av rennene. Denne vaktmannen hadde også direkte telefonisk forbindelse med innløpet til tunnelen. ”Mannen på muren” var derfor en nøkkelperson for å sikre en jevnest mulig flyt av stokkene.
Det var allikevel ikke til å unngå at tømmeret satte seg fast noen ganger. Dette var svært uheldig, for det gjaldt å holde tempoet oppe. Sesongen vara kort, og mye tømmer skulle ekspederes før isen tik strupetak på driften. Dessuten var avlønningen en fellesakkord som tok utgangspunkt i antall stokker som passerte gjennom tunnelen per dag.
De fleste episodene med fastkilt tømmer skjedde ute i dagen, men noen ganger satte det seg fast inne i tunnelen. Det var et anstrengende og farlig arbeid å løse floken, men jeg er ikke kjent med noen alvorlige hendelser i den forbindelsen. Derimot var det en dramatisk hendelse i 1953. Den 14. juli kl. 12.00 mottok vakta beskjed om at en mann hadde falt ned i renna ved inntaket. Renna var full av tømmer, så man kunne frykte det verste. Vakta varslet bestyreren øyeblikkelig, som straks ringte lege. Legen var kjapp og ankom Eidet samtidig med at en dyvåt, men uskadd Anton var på vei opp av renna. Da utspant seg følgende ordveksling: ”Her har visst ikke jeg noe å gjøre”, sa legen. Jeg har ikke sendt bud på deg heller, jeg!”, svarte Anton. Anton fikk fri resten av dagen. Da lokalpressen besøkte ham senere samme dag, satt han foran ovnen og tørket pengesedler. Han stolte nemlig ikke på banken og gikk derfor, som så mange andre, med pengene på seg.
Arbeidet på lensa i Eidet
Tømmertunnelen var arbeidsplass for ca. 90 personer og var dermed en av de viktigste arbeidsplassene i Tune kommune. Bortsett fra fast ansatte arbeidsleder og håndverkere, var de fleste fløterne sesongarbeidere. Rekrutteringen skjedde hovedsakelig fra gårder som ikke var store nok til å brødfø familiene uten ekstrainntekter. Arbeidsstokken var allikevel svært stabil. De samme fløterne møtte trofast opp hver vår.
Siden sorteringen av tømmeret var utført ved Nes og senere ved Glennetangen lense, var det derfor ikke behov for sortering i Eidet. Fløtningsoppgaven her besto i å rette tømmeret slik at stikkene ble snudd 90 grader i lengderetning. Målet var å få stokkene til å ligge parallelt og vinkelrett på skinnegangen for mosemaskinene.
Foto: G. Blakstad. Kile: Sarpsborg kommunes fotoarkiv
Mosemaskinen ble oppfunnet og utviklet av en ung håndverker i fløtningen. Arne Svartedal, i 1901. Mosemaskinen var en innretning for å samle tømmeret i bunter som ble holdt sammen av to eller flere vaierbind. Mosemaskinen besto av en fast og en bevegelig bro på tvers av to parallelle kraftige ganger med jernbaneskinner på. Den bevegelige broa ble trukket fram og tilbake på skinnene av en kraftig elektromotor som sto i et eget rom ved siden av mosemaskinen. Når det var manøvrert et passende antall stokker, ca. 350 stk., inn i mosemaskinen, ble den bevegelige broa trukket helt tilbake. Det ble felt ned forsterkede ben av stålbjelker slik at broa skjøv tømmeret foran seg ned mot den faste broa. Der var det også felt ned loddrette bjelker som stoppet tømmeret slik at det ble buntet sammen. I hele mosemaskinen lengde var det spent vaiere som lå under tømmeret når det ble buntet. Ved den faste broa endte den langsgående i et mosebind med kjetting og kaus som låsemekanisme. Når tømmeret var presset passe sammen, ble bindet fisket opp med en tømmerhake og slått rundt bunten. Da ar mosen ferdig. Så ble låsemekanismen på bjelkene på den faste broa løsnet slik at mosene kunne skyves ut ved hjelp av den bevegelige broa.
Mosemaskinen var et stort teknisk framskritt framfor de tidligere soppemaskinene som stablet tømmeret til flåter. I Disse soppene lå tømmeret lagvis vinkelrett på hverandre. Fordelen med mosene var at de var mye raskere å lage, og ikke minst var de kjappe å løse opp igjen. Når man fjernet bindet, fløt stokkene straks fritt.
Det ble ført nitid kontroll med hvor mange stokker som fløt inn i mosemaskinen. En mann, telleren, hadde som oppgave å telle hver enkel stokk. Han skulle også bedømme hvor mange stokker det ble plass til i en mose. Antallet var 300 – 350 stokker. Når telleren mente at mosemaskinen var passe full, ble passasjen inn i mosemaskinen stengt. Så gikk han inn i sin lille bu og preget antallet stokker inn i et metallskilt ved hjelp av stålmeisler der tall fra 0 til 9 var frest ut i enden. Skiltet ble festet med ståltråd til ett av bindene rundt mosa.
På denne måten fikk tømmereieren full oversikt over hvor mye tømmer han fikk levert og opplysning om når det var moset.
Som tidligere sagt, var tømmertunnelen i Eidet siste etappe av fløtningen på Glomma. Anlegget var en slags ompakkingssentral for det tømmeret som var ferdig sortert lengre oppe i vassdraget.. Ideen med tunnelen var å få tømmeret raskt og uskadd forbi Sarpfossen og å klargjøre tømmeret for sleping til tømmer-eierne som hadde sine bedrifter langs nedre Glomma og i området rundt ytre Oslofjord. Denne transporten satte store krav til at mosene var solide så de ikke gikk i oppløsning under timelange slep, ofte i høy sjø. Grunnlaget for suksess ble lagt på vaierbrygga i Eidet der mosebindene ble laget og ettersett. Bindene var en vesentlig driftsutgift ved fløtningen i Eidet. Fløtningsutgiftene ble pro rata fordelt på tømmereierne. Alle hadde derfor interesse av at verdiene ble tatt godt vare på. Derfor var det en nitid kontroll med forbruket av materialer til bindproduksjonen. Det ble ført nøyaktig og detaljert kontroll med hvem som hadde fått tømmerleveranser med bind. Bindene måtte returneres til Eidet, eller de måtte erstattes.
Reisen slutt. Fra Eidet til tømmereier
Når mosene var ferdige, ble de som regel lagt i opplag i Visterflo. Her var det stort areal å lagre på, men allikevel var det mange ganger ganske fullt. Tømmeret skulle slepes videre til sagbruk eller til cellulose- eller papirfabrikker rundt ytre Oslofjord. Den nærmeste adressen var Greaker Cellulosefabrik. Lengre ned lang Glomma lå fabrikkene tett. En kan nevne Torp Brugs Aktieselskab, Sellebak Bruk A/S, And. H. Kiærs sagbruk og andre. Disse viktige arbeidsplassene er historie i dag.
En del av tømmeret skulle leveres til fabrikker langs sjøen, som Peterson & Søn i Moss, Tofte Cellulosefabrikk A/S og Hurum Fabriker på Hurum. En annen stor avtaker av tømmer fra Glomma-vassdraget var Union Co i Skien. Noe tømmer gikk også til fabrikker på sørlandskysten, som for eksempel Risør Tømmerselskap A/S.
Det var en krevende oppgave å slepe tømmeret på en forsvarlig måte i Oslofjorden. Hovedprinsippene var at sjøgående slep ble klargjort i Visterflo. Et stort slep besto vanligvis ca. 60 moser som var ordnet med 4 i bredden og 15 i lengden. Før sleping ble alle bind ettersett og strammet. Så ble det spent kraftige vaiere rundt det hele, og slepet var ferdig.
Glomma fellesfløtning hadde en egen slepebåt, Vister, som trakk tømmeret ut av Visterflo og gjennom Rolvsøysund. Slepet ble lagt til avhenting i hovedløpet av Glomma. Hit kom langt kraftigere slepebåter og hentet tømmeret til den siste ferden til bestemmelsesstedet.
Stort sett gikk det fint, men noen ganger hendte det at tømmerslep brakk i høy sjø. Da trådte tømmerbergerne i aksjon. De var normalt stasjonert ved Møllerodden ved Østerelva. De reiste rundt med motorbåter og oppsporte tømmer som drev rundt i sjøen. Disse stokkene kunne være en fare for småbåter, og dessuten var eierne interessert i å få tak i så mange stokker som mulig. Det var straffbart å tilegne seg drivtømmer som var merket.
Arbeidskonflikten i 1926
Sommeren 1926 var preget av store arbeidskonflikter innen treforedlings-industrien i Norge. En sentral aktør på arbeidstakersiden var Papirarbeiderforbundet. Forbundet omfattet både ansatte i treforedlingsbedriftene og tømmerfløterne, men på langt nær alle arbeiderne var organiserte. I Glomma var Fredrikstad Tømmerdirektion arbeidsgiver.
Grunnlaget for konflikten var at norsk treforedlingsindustri møtte store problemer på eksportmarkedene. Dette førte til dårlig fortjeneste i hele produksjonskjeden og et sterkt press på utgiftssiden i produksjonen her i landet.
Her er et sitat fra Fredriksstad Blad som forklarer bakgrunnen for konflikten sett fra arbeidsgivernes side:
«Alle vet hvordan den norske treforædlingsindustris forhold og utsikter arter seg under den voldsomme paakjending av de nuværende valutaforhold under den overmæktige konkurrance fra svensk og finsk side. Priserne paa de utenlandske markeder har uavbrudt gaat nedover, samtidig blir fortjenestengjennem kronens stigning saa at si hver dag yderligere beskaaret. Allerede for længst har disse forhold gjort seg gjeldende på alvorligste vis. Sidste aars tømmerpriser viste en nesten katastrofal nedgang, og arbeidslønnen for tusener paa tusener av arbeidere, kjørere og huggere har alt fulgt me. De har slitt med tømmeret hele vinteren igjennom for en daglønn paa 5 – 6 kroner og mindre, en dagløn som ligger langt, langt under hva der nu er tilbudt fløterne.»
Dette var grunnlaget for arbeidsgivernes krav om at lensearbeiderne skulle gå ned 25 % i lønn! Dette anså arbeidstakerne som så urimelig og så nedverdigende at de gikk til omfattende streik. Det er mye som tyder på at arbeidsgiverne undervurderte både kampviljen og evnen til fløterne. Streiken ble langvarig og hard. Arbeidsgiverne forsøkte å holde julene i gang med streikebrytere eller arbeidsvillige, som de ble kalt i deler av pressen. Streikebryterne ble beskyttet av statspolitiet, så stemningen var til sine tider svært amper. Streiken varte fra primo april til langt ut i august og forsinket selvsagt fløtningen. De «arbeidsvillige» var ikke dyktige nok til å holde ekspedisjonen opp på vanlig nivå.
Helt til for kort tid siden var det et synlig spor etter dette i Eidet. Det ble nemlig satt opp en brakke utenfor smia for å huse streikebrytere.