Forholdene ved Eidet lense

Eidet lense strakte seg over et vidt og langt område. Den omfattet bygninger og anlegg ”neri eie”. Ut fra land stakk parallelle gangbroer som fløt på svære tømmerstokker.

Det tunge maskinelle utstyr ble holdt oppe av pontonger. Hele anlegget ble holdt på plass av en masse tykke wirer som med kjettinger var festet til nedrammede påler i bunnen. Til lensas ansvarsområde hørte også tømmeropplaget med millioner av stokk forankret til moldbakkpæler, som kranset begge sider av Visterflo.

Eidet lense var en ekspedisjonslense. Hit kom tømmerstokker dundrende gjennom tunnelen. På lensegangene ble stokkene rettet i 90 graders vinkel for deretter å bli kjørt sammen av to stk. sinnrikt konstruerte mosemaskiner. Hver mose inneholdt ca. 300 stokker avhengig av stokkens diameter. Det første tiåret ble maskinene drevet av kullkraft. Denne ble avløst av elektrisk kraft ca. 1917.

Fra tømmeropplagene ble mosene med Fløtningens egne båter slept til de store kundene Greåker Cellulose og Torp Brug. Fjernere kunder ble betjent av Paulsens Slepebåtrederi. På grunn av båtenes størrelse måtte slepet starte ved Neslandet utenfor Rolvsøy-brua. Eidet lense var således den siste etappe i et fløtningssystem som startet øverst i Glommavassdraget og Mjøsområdet og endte ved kysten.

Fløtningen sysselsatte tidvis 4 000 mann. Den dannet næringsgrunnlaget for byer og tettsteder som gjennom skiftende konjunkturer skapte elvekulturen, preget av arbeidets fellesskap og til suset av de store skoger.

Innenfor Eidet lense var det på det meste ca. 50 mann i sving med haken. Sesongarbeidet varte fra tiden når isen smeltet til isen la seg igjen i desember. For det meste var det akkordarbeid , men noen funksjonærer, smeden, snekkeren og båtmannskapet hadde fast lønn. De fikk bl.a. gratis tilkjørt ved. En liten gruppe var de såkalte dagarbeidere, beskjeftiget med forefallende arbeid. De var vedhoggere og håndtlangere. Skoleungdom hørte hjemme i denne gruppen. Sol, mosjon og penger – det var ferie det!

Akkordarbeidet var det gjeveste. Det var i både fløterens og direksjonens  interesse at stokken på raskeste måte ble ekspedert gjennom systemet. Derfor oppsto en viss spesialisering, som førte til at fløteren jobbet på samme post fra år til år, tilpasset fysikk og kløkt. Virksomheten på lensegangene var jo åpen og lett synlig. Unnaluring ble ikke tålt, og den dyktige fikk lett hedersnavn. Skalaen for innsats rangerte mellom betegnelse som ”Lureren” og ”Kløpperen”. Hensyn ble utvist. Ytterst på leggen fikk de eldre jobbe, og inne på ”Muren” satt alltid en med hofteleddsbesvær . Mannen på ”Muren” dvs. vaktbua hadde telefonkontakt med inntaket i Svartdal. Ved hjelp av jernvinger kunne han dirigere tømmeret inn i den ønskede ledige renne. Han blåste i en fløyte for hvert merke, samt markerte arbeidsøkter med en sirene.

Arbeidsstokken i Eidet på 1950 tallet var omtrent som følger:
På lensegangene    32 mann
PÅ varpebåten         2 mann. Båten kalt Rottenikken
PÅ brygga                3 mann
I smie og verksted   3 mann
Ute i floa                  4 mann
Dessuten var tre mann på ”Vister” (skipper, maskinist og dekksgutt)
Dertil noen dagarbeidere
1 kontorist, 2 formenn og lensebestyreren
Direktøren m/fam. bodde i Eidet til 1934.

Lense og samfunn
Med ca. 50 arbeidsplasser i Eidet og dertil ca. 30 i Svartdal ble fløtningeni Glommas vestre løp en av de riktig store bedrifter i Tune. Den tilførte bl.a. en ofte slunken kommunekasse kjærkomne inntekter. Vårt medlem Gerd Fosseng kan fortelle at hun som ansatt hos frk. Nymark hvert kvartal hentet skattepenger på kontoret i Eidet. Hun ble tatt godt imot av Skajaa og kontoristen. Vesken med den anselige pengesum bandt hun godt fast til kroppen og syklet over de mørke skogene på Gamle Kongevei ned til Brevik. Bjarne Isnes hentet som 15 årig visergutt hver fredag lønningene til alle arbeiderne i Svartdal. Slik var det altså i ”gode gamle dager”!

Nærværet av administrasjonen for fløtingen og dens lokalisering til Eidet var en berikelse for nærmiljøet. En kuriositet var at sønnen til Ole Johannesen, som var forfatter av folkeskolens regnebok, var ansatt i Fløtingen. Han var matematiker og kom på foreldrenes vegne med finurlige løsninger på regnestykker for syvende klasse. Familienavn som Jerven, Hasselgård og Blakstad har satt spor etter seg i norsk samfunnsliv med tjenestetid i Eidet.

I de dager måtte ungdommen greie seg selv uten hjelp fra kommunen. I likhet med andre bedrifter bidro Fløtingen med betydelige midler til idrettsarbeid. Den ga materialer og var rådgiver ved bygging av to skibakker. Hoppernes svev ble imidlertid utrygge og innbød til benbrudd. Vittige tunger sa at bestyreren burde holde seg til sin lest – det var å bygge tunneler, fremfor hoppbakker.

Lensa med robåter sto til disposisjon. En bryteklubb ble dannet med trening i spisebrakka. Skarpe kanter på benkene samt en komfyr midt på golvet gjorde imidlertid rundkastene noe blodige. Den kloke foretrakk derfor andre sysler. Lensebåtene sto jo til fri benyttelse , og gjedda fristet i sivet. På lørdagskveldene kunne lensebåten fylles med andre fristelser.

Til tunnelarbeidet strømmet unge menn fra hele landet, noen var rallare. Disse satte sitt preg på bygda. De fant seg selvsagt ei kone, fikk seg et hus eller en gård og mange barn. De ble også lensearbeidere. Ja, de fikk rekordmange barn.  Tilførsel av nye gener gir som kjent et tallrikt avkom hos alt biologisk liv, (sml. hunderaser – ekte raser mot bastarder).

Rekruttering   
Det var et av skjebnens gode luner at samtidig som virksomheten ved Soli – sagene sang på sitt siste vers, myldret tømmerstokkene ut i Visterflo. Soli-folket søkte til lensa. Da Soli – bruket opphørte i 1925, var Soli – arbeideren vel etablert i Eidet.

Fløterarbeidet var et attraktivt yrke, en tøff primærnæring for hardhauser – de som foretrakk den frie natur fremfor larmende industrihaller. Yrket har også fått sin plass i litteraturen og i folkekulturen. Jacob Breda Bull skildrer tømmerfløteren i sine folkelivsskildringer, og han har gjort ”Fløtar Lars” til en helteskikkelse . ”Den stolte sliter” er tømmerfløteren blitt kalt. Til og med på 100 kroner –  seddelen var han avbildet i kamp mot strømvirvlene.

I glanstidene til Eidet lense trakk lensa til seg arbeidskraft fra store deler av Tune. Greåkerfolk tok årene fatt. Glanstiden var tidlig på 1920 tallet og på 50 tallet. Selvskrevne lensearbeidere var småbrukeren. Han hadde en gård på 80 mål og nedover. Hjemme hadde han en nøysom og arbeidsom kjerring i helkontinuerlig drift, og en ditto stor ungeflokk som oppdro seg selv. På et par unntak nær var lensearbeidere gift så vidt vites lykkelig hvor ingen hadde verken tid eller krefter til krangling.

Lensearbeideren   
Som kjent er ingen tømmerhogger fet. Slik også med lensearbeideren. I det ytre var han mager og senet og sterkt preget av vær og vind. Hender og ansikt ble  kontinuerlig utsatt for vannsprøyt, solvind, lysrefleks og blåst. Ansiktet ble furet og værbitt. Hendene som styrte haken eller bandt wire ble store og ruglete, og fingrene som stadig var i bevegelse, ble store og tykke – ofte med rundtgående sprekker (ragader). Noen bandt tykk ulltråd rundt disse sprekkene slik at rust og lignende ikke trengte seg inn i dem. Ulltråden måtte fornyes etter hvert. Det harde fysiske arbeid ga muskler og styrke. Det ekstremt hardeste arbeid var å slå bind samt og dra tømmerstokkene nedover renna ved flo og motvind – særlig i tida før man utviklet strømforbedrere. For ryggen måtte det verste være å stramme wirebind rundt mosene ute i floa. I en tid hvor legetjenester var sparsomme og apotekvarer innskrenket seg til rigabalsam og honning var nok yrkesskadene utbredt. Men fløteren dro nok på jobb likevel!

Arbeidsklær
Fløterens uniform var overalls og busserull, gjerne i ull for å holde varmen om høsten. Busserullen var stram om livet og forhindret at klærne hektet seg i flagrende deler. Hodeplagget var hatten, ikke en rallarhatt, men en hatt med brede bremmer og spiss forut. Hatten hadde flere funksjoner. Den motvirket at regn og slaps rant nedover hals og nakke. Om sommeren var den beskyttelse mot en ofte sjenerende sol. Den beskyttet øynene og gjorde at man kunne se tømmermerkene. Dertil var den en skjerm mot sterk sol mot nesetipp og øreflipper, noe man visste av erfaring var farlig. Hatten hadde også svetterem!

I senere tid brukte man også møsselua og vendte skjermen i den retning som var mest gunstig. Fløterens busserull og bukser skiftet med årstidene , vel tilpasset værgudene. Men noe var et fellestrekk, og det var den rikdom av lapper som albuer og knær var bøtet med. Hjemmefronten var sterk!

Skotøyet i Eidet var opprinnelig lærstøvler som i militæret. Fløteren var jo i konstant bevegelse, og støvler ga mer støtte for anklene. På ryggen bar de rypesekken med termos og to cigarformede aluminiumsbokser, som om morgenen var fulle av kraftfull niste – en til frokost og en til middag – god apetitt!